43. utgåve | 6. oktober 2022 | BOKMELDING
Velsigne det profane
I Warsan Shires Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet er velsignelsen redningen for den profane kroppen. Med brystmelk, livmor og dissosiativ besatthet forsøker den profane kroppen å navigere i det fremmede.
DIKT
Warsan Shire
Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet
Gjendiktet av Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof
74 s.
Samlaget 2022
AV HEDIA HAUGEN GHANIZADEH
Den kenyanskfødte, britisk-somaliske poeten Warsan Shire (f.1988) debuterte i 2011 med pamfletten Eg lærer mor mi å føde, et poetisk krigsmanifest som med sine inngående skildringer av krigsherjede kvinnekropper, opprevne familier og skjebnesvangre flukter ikke gikk upåaktet hen i den postkoloniale samtidslitteraturen. Utdrag fra samlingen ble blant annet innlemmet i Beyoncés album Lemonade (2016), en tydelig manifestasjon av bokens brede nedslagsfelt også i populærkulturen. Med den nylig utkomne andreboka, Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet, gjendiktet av Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof, finnes noen av de samme omdreiningspunktene og motivene som i Eg lærer mor mi å føde, både med henblikk på kvinnekroppens utsatthet i møte med borgerkrigens brutale herjinger og den stadige undermineringen og dehumaniseringen av flyktninger, men også med beskrivelser av hvordan utsattheten er noe man aldri blir av med, selv ikke når man har ankommet et tilsynelatende trygt destinasjonsland.
Åpningsdiktet «Ekstrem jenteoppvekst» setter anslaget for en jentes fødsel, et «preludiet til liding», som hendelsen betegnes som. At jentas fødsel markerer startpunktet for en rekke fornedrelser og overgrep, understrekes videre: «kroppen hennar er ein kropp forsøpla, av stygge ting», som det heter i diktet «Den stygge dottera», og med en kropp (eller hode?) som er «knust mellom vaksne kne», slik det lyder i samlingens åpningsdikt. Ikke bare kvinnens partikulære lidelseshistorie gjennom borgerkrig, flukt og påfølgende ydmykende kulturassimilasjon blir gjenstand for Shires utforskning, også et mangfold av skjebner – menn, barn og kvinner – kommer til uttrykk gjennom samlingen. «Ekstrem jenteoppvekst» påkaller også diktets jeg direkte – Warsan – som etter hvert avløses av et mer distansert tredjepersonsperspektiv, der diktets jeg oppleves som mindre tilstedeværende enn i åpningsdiktet. Snarere enn å følge et narratologisk fokuspunkt i fortellingen, avløses stemmene av hverandre på tvers av ulike situasjoner, men felles for de alle er riktignok den gjentagende fornemmelsen av uvisshet, utsatthet, ensomhet og manglende tilhørighetsfølelse. Diktsamlingens formmessige og stilistiske trekk underbygges av praksisen Shire anvender: Ved å blande sin egen biografiske historie og sin families opphavshistorie med en radikal form for innlevelse i flyktningens, innvandrerens og den krigsutsattes verden, bereder det dikteriske konglomeratet grunnen for en øm og tidvis direkte henvendelse.
Alt som forlates
En passasje av det mer såre kaliberet oppstår nokså uventet, og likefullt med en ikke ubetydelig humoristisk effekt, idet innvandreren erkjenner sin egne fremmedgjorte tilstand, i diktet «Midnatt i etnisk mat-hylla»: «Kjærleiken er ikkje haram, men etter i årevis å ha knulla / kvinner som ikkje kan uttale namnet ditt, står du der heilt aleine, i avdelinga for etnisk / mat ved sida av gurkemeie og safran, hugsar du mor di sine varme, mørke hender, / langflat framfor halalkjøttet ber du på eit / språk du ikkje har brukt på år og dag». Den plutselige tilbakeføringen til den overveldende nostalgien, frembrakt av vestens skarve forsøk på å tilgodese innvandreren en liten rest av sin egen kultur, representerer en rørende beskrivelse av savnet som er knyttet til alt som forlates og som aldri kan bli helt det samme igjen. Ømheten for de utsatte, de ensomme, de tilhørighetsløse, er gjennomgående for samlingen, om det så dreier seg om moren som har forlatt seg selv i favør av ekteskapet, det forlatte og «stygge» barnet eller mannen som i ensomhet ruller seg en sigarett, med tobakk «med same farge som hendene».
«Vondskapens mjølk»
I det mer prosalignende og anaforiske diktet «Heim», demonstrerer Shire med stor tydelighet hvordan de undertrykkende mekanismene i selve flukten frarøver mennesker sin menneskelighet. Som det megetsigende spørsmålet – «er du menneskelig?» – som blir stilt flyktningen ved flyktningleirens kontrollpost, fungerer som en slags avgjørelse for hvem som kan slippe inn og ut av flyktningleirene, virker også selve flukten som en frarøvelse av den menneskeligheten som var der fra før. At flyktningens menneskelighet a priori blir benektet, reduserer flyktningen til et vilt dyr, et hjemløst vesen – for hva er vel et menneske uten tilhørighet?
Samlingens motivkrets dreier seg ofte rundt kroppslige organer og sekreter: livmor, blod og brystmelk, beskrevet som «vondskapens mjølk», som umiddelbart gir assosiasjoner til Paul Celans «Schwarze Milch» eller «svart morgonmjølk», som det heter i Olav H. Hauges uforlignelige oversettelse av «Todesfuge». At barnets tryggeste og mest selvsagte holdepunkt, morsmelken, omgjøres til noe ondt, fremmedgjør morskapet og løfter det ut av den velkjente moderlige barmen. «Vondskapens mjølk» henleder også tankene til den britisk-sveitsiske psykoanalytikeren Melanie Kleins konseptualisering av det «onde bryst»: Når barnets mor, representert ved hennes bryst, avslører sin manglende evne til å finstille omsorgen, blir barnet fratatt «det gode bryst», som – med barnets primitive forsvarsapparat – leder til en såkalt splitting mellom det gode og onde bryst. Verden blir dermed kategorisert i steile kategorier, god eller ond, uten den senere utviklede evne til nyansering og integrasjon, evnen til å erkjenne at verden alltid er begge deler på samme tid.
Politikk og poesi
En av de mest åpnende passasjene som oppstår i samlingen, opptrer i det det høystemte diktet «Velsigne kamelane», når Shire beskriver en datters besøk hos sin far:
Velsigne de sjeldne besøka hos far,
i overgangsbustaden delt med knekte menn,
eit snev av søt, uheilag skimmel.
Om kvelden skar Herrens einsame måne gjennom rommet,
kasta lys over dei små fjesa våre, fengsla av fablande historier,
stemma hans nesten ein sonar, knitra djupt i brysta våre.
Vi sov fredfullt, etter å ha velsigna landsbyen han blei fødd i,
kamelane han sov ved sida av, ørkenane han vandra gjennom,
stjernene han låg under, hyenelatteren i vinden,
son av ein nomade, vi sov fredfullt etter å ha velsigna han.
Verset «Om kvelden skar Herrens einsame måne gjennom rommet» har et nærmest bibelsk tilsnitt, der den allmektige viser seg gjennom åpenbaringen av den ensomme månen. Man kan allikevel merke seg at det gjennomgående i diktsamlingen ikke er Herren eller en Gud som velsigner menneskene, men menneskene som velsigner seg selv. Og velsignelser er det ikke få av i Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet, noe tittelen åpenlyst hentyder: I samlingen finnes også en velsignelse av «The real housewife», der en mor – Hooyo – venter i en slags ikke-tilstand av forgagne drømmer og et overgitt selv. En av de mange velsignelsene blir også kastet over «den stygge dottera», med et «ansikt av eit opprør», med «hender (som) ein borgerkrig» og med kropp som er «forsøpla av stygge ting». Anvendelsen av de stadige velsignelsene demonstrerer også velsignelsens funksjon i en bredere trossammenheng: fra å være et gudegitt påbud til noe mennesker forvalter mellom seg selv, til noe som gis til de som trenger det, til de som har behov for beskyttelse og vern. Å bli velsignet er å bli løftet opp til det hellige, til den ubesværede sfæren som verken er plaget, skadet, ødelagt eller tilskitnet. De mange velsignelsene i Shires diktsamling understreker også slikt sett det sammenfiltrede forholdet mellom det hellige og det profane: Det profane helliggjøres gjennom velsignelsen, løfter det, gjør det lettere å bære.
Med Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet, har Shire dannet et flettverk av skjebner og stemmer, som på ulikt vis demonstrerer den opprivende eksistensielle posisjonen det innebærer å være flyktning og krigsutsatt. Enkelte av diktets troper kan fremstå med en slags opplagt forslitthet, som i diktet Assimilasjon, der flyktningen beskrives som et menneske som har dannet et ytre lag rundt hjertet eller en «kokong kring organet», en beskrivelse som ikke umiddelbart frembringer nye og meningstette assosiasjoner. Diktet «Dotterleg kannibalisme», der kvinnens feromonutskillende kjertler fremstilles som en egenskap som eksisterer i «favør av menn», lander muligens også som en noe ugrasiøs og ufordøyd innsikt. Shire demonstrer allikevel en forbilledlig evne til å skildre den politiske erfaringen poetisk: Med de stadige velsignelsene, den vidtrekkende bildebruken og de skiftende perspektivene oppleves lesningen som rik og opplysende.
Hedia Haugen Ghanizadeh, f.1992, er skribent med fagbakgrunn innen litteraturvitenskap. For tiden studerer hun femte året på profesjonsstudiet i psykologi.
