Da Damarks store poet, nylig avdøde Simon Grotrian for alvor sto fram som salmedikter med Jordens salt og verdens lys (2006), skrev kritikeren Erik Skyum-Nilesen en begeistret kritikk, den aller mest kortfattede iallfall i nyere dansk kritikkhistorie: «Lad Kristusglæden flamme! udbryder digteren sidst i en salme. Man kan kun gøre de ord til sine og håbefuldt tilføje et: Giv Grotrian en chance om søndagen!». Det samme kunne man si om Gunnar Wærness’ siste diktbok, Ta på Jesus. Gi Wærness en sjanse – om søndagen og gjerne andre dager med!

Nå skal ikke jeg fastslå at Wærness er blitt og vil vedbli å være salmedikter. Men sikkert er det at han er vel bevandret i salmediktningens tradisjoner. Salmediktningen representerer i seg selv en hel gjendiktningstradisjon, svært mange av våre salmer er nettopp gjendiktninger eller omarbeiding av utenlandske tekster. Wærness peker selv på denne salmevandringen gjennom århundrer og sekler, fra land til land og fra trosretning til trosretning i innledningen til sin nye bok. Eksemplet hans er Frederik Rostgaards fordanskede versjon av «O hode, høyt forhånet» (fra 1728) av Paul Gerhardts versjon (fra 1656) av «Til Jesu ansikt»-bolken i salmeverket Salve Mundi Salutare (senere omdøpt til Membra Jesu Nostri) av den belgiske abbed Arnulf av Leuven fra ca. 1250. Wærness kunne like gjerne valgt et annet eksempel fra Arnulf av Leuvens som også står i Norsk salmebok, nemlig langfredagssalmen «Hill deg Frelser og forsoner», «årtusindets salme» i Danmark som mange tilskriver den store salmedikter N.F.S. Grundtvig. Ja, kanskje kunne dette vært et bedre eksempel for Wærness å trekke fram for å belyse et særtrekk ved den poetologien og poetiske praksis boka hans representerer.

«Fritt etter Arnulf fra Leuven» heter det i salmeboka om «Hill deg, Frelser og forsoner», kanskje Grundtvig faktisk er enda friere i forhold til originalen enn Wærness? Men iallfall har de ett trekk felles: vektleggingen av gaven. For hos Grundtvig er Jesu stedfortredende offerdød en kjærlighetsgave til oss som vi vanskelig kan gripe og slett ikke gjengjelde. Men hvordan «ikjøte» denne gaven i poetisk språk? Hos Grundtvig skjer det i et svært personlig, ladet og malende bildespråk. I poesien skjer det gjerne en slik indre- og inderliggjøring av det ytre. Wærness er imidlertid opptatt av å ytregjøre det indre, gi det indre en form, et uttrykk. Wærness skaper en uforlignelig stemning i disse diktene, en avstemthet i språkmaterialitet grensende opp mot musikken som rett og slett er betagende for (det indre) øret.

Ta på Jesus – et trefoldig verk

Samlingens titteldikt, «Ta på Jesus», utgjør første del av diktverket, og det er denne syvdelte bolken som bygger direkte på Salve Mundi Salutare, eller mer presist: på barokk-komponisten Dieterich Buxtehodes redigering og tonsetting av Arnulf av Leuvens verk, Membra Jesu Nostri (dvs. vår Jesu legemsdeler). Og Wærness går rett på sak, til det sentrale hos den lidende Kristus og i kristendommen i en oppadstigende bevegelse: Jesu føtter, Jesu knær, Jesu hender, Jesu fang, Jesu barm, Jesu hjerte, Jesu ansikt. «Ordet var hos deg O Gud / og måtte dra i fra deg for å bli / et barn som sparket liv i jordisk støv» heter det i «(Jesu føtter)». Og støvet som sparkes opp blir snart som en livgivende elv, fra den torturerte kroppens syv lemmer strømmer selve livet fram slik diktet flommer rytmisk av gårde med tydelige pauseringer, vekslende mellom brutalitet, offerdød og den skapte verden, den verden vi alle kan kjenne igjen også her og nå. «[S]pråket er en kniv / kvesset av å gni seg inn til andre kniver» heter det i «(Jesu hender)». Et kvesset språk kjennetegner diktspråket, og man kjenner igjen bibelsk språk som diktspråket her er kvesset mot. Med sine klanger, rim (enderim, innrim, alliterasjon) og rytmer beveger diktet seg mot musikken – eller kanskje man heller burde si mot musikken i dens opprinnelige, greske betydning (musiké) som en totalitet av ord, toner og kroppsbevegelse. Teksten er da også et bestillingsverk framført i Stavanger domkirke (2019) sammen med Stavanger Barokk og flere solister.

Andre del heter «Ta på ordet» med undertittelen «Svart treenighet / 12. februar 2014 – 1. april 2021», og tittelen og dateringen peker tydelig hen mot den form for poetisk aktivisme og poetologi som Wærness beskriver nærmere i det personlige essayet som utgjør siste del av boka, «Ta på jorda». «Ta på ordet» bestående av tre dikt – om den svarte Jesus, den svarte ånden og den svarte guden – fører innledningsbolkens tematikk over i en mer konkret virkelighet der alle bokstavelige og metaforiske betydninger av «svart» og «mørke» aktiveres, også den gud som trekker seg tilbake i mørket og ikke synes å kunne se den lidende: «korset mitt har sagt / at ingen spurv skal styrte / ned mot jorden uten å bli sett / (…) hvorfor / når jeg lå der foran alles føtter / så du ikke meg». Men det er ikke bare snakk om den gud som trekker seg tilbake i mørket, lar jordkloden og skaperverket overopphetes og ikke synes å se menneskelig lidelse. Like sentralt er det for mennesket å se den annens ansikt, noe som fremgår tydelig i «Ta på jorda. Zimbabwe 2017 – 2019». Her beskriver Wærness hvordan han sammen med sin musikklærer, den svenske arbeidsinnvandreren Tipei fra Zimbabwe, samler inn instrumenter og penger til å bygge opp og faktisk realisere en musikkskole der Tipei vokste opp på den afrikanske landsbygda. Men Wærness beretter også om hvordan han lærer å spille på mbira, Zimbabwes nasjonalinstrument. Riktigere er det å si at Wærness lærer seg mbira, for som Wærness sier, mbiramelodier er «musikk som er mer enn musikk», det er en altomfattende kunstform som sprenger tid og rom; den tar opp i seg ulike stemmer, konflikter i nåtid og fortid, kollektiv og personlig hukommelse, forfedrenes stemmer blandes med nåtidens; den er performativ og krever deltakelse: grensene mellom musikk, poesi og dans løses opp.

Wærness søker å gi det forslitte ordet «ånd» et innhold, ånd «er rytme, pust, samvær (…) ånd er nabo, slektning, forbilde, forgjenger, tanke, den andre som flyr ut av den enes, min, munn – den andres ansikt som aldri forlater meg, vi trenger ånd». Her nærmer vi oss en kompleks og gjennomreflektert poetologi, og i denne sammenhengen hører også Brødet og Eselet, bandet til duoen Wærness og Henrik Skotte, naturlig hjemme: