«Det lätta och det svåra byter ofta plats, det er osäkra positioner», sa Nilsson i en episode av Sommar i P1 tidligere i år. Utsagnet peker mot noe av det som særmerker UKONs poesi, og gjør den levedyktig. De beste diktene er nettopp de som sniker et ubehag inn i det lettbeinte, eller som ad humoristiske veier blotter livets smertefulle spørsmål. Ofte gjelder dette de mest «konseptuelle» diktene, hvor gjengse fraser, vanlige oppfatninger og utbredte nevroser skrives ut i stor stil for å vise det komiske og absurde i hvordan vi tenker og snakker om oss selv. Under lesningen av disse sitter jeg og ler innvendig, i en blanding av gjenkjennelse, infam skadefro og fryd over UKONs ubesværede treffsikkerhet: «Tenk om alt det gode allereie har skjedd. // Tenk om eg orkar litt mindre for kvar dag som går. // Tenk om eg blir bitte litt feitare og håret mitt bitte litt tynnare og gråare for kvar dag som går.» Og så videre, helt til: «Tenk om eg frå denne stunda ikkje kan tenke på noko anna enn meg sjølv.»

David Aasen har gjort en god jobb med gjendiktningen, som flyter på klingende nynorsk. Og Mari Nilsen, som har fullført en mastergrad om UKON, har skrevet et personlig, opplysende og dessuten morsomt etterord, hvor hun setter fingeren på noe av det som gjør UKON til en så appellerende poet: «Jeg føler meg avslørt (…) Men på samme tid føler jeg meg forstått (…)». Har man vært på en av UKONs opplesninger, så er det ikke vanskelig å plassere ham som en poesiens stand-up-komiker; med sin intense, parodiske innlevelse får han publikum til å le høyt av nettopp denne blandingen av nådeløshet og empati som diktene rommer.

Eg er ingen mordar er likevel noe ujevn i kvalitet, den inneholder enkelte svakere tekster som ikke etterlater stort inntrykk, eller som ikke treffer helt slik de kunne gjort. Det gjelder for eksempel diktet «Den uforklarlege brannen», som forblir såpass abstrakt i sammenhengen at jeg ikke forstår hva det prøver på. Tittelen blir et slags holdepunkt som likevel ikke holder for å trenge inn i det. Heller ikke det lengre diktet «Såret angrip» faller i god jord, kanskje fordi det er skrevet uten humor, slik at tekstens maktesløshet overfor byråkratiseringen og rettsliggjøringen av sosiale anliggender i Sverige, og fortvilelsen overfor en stadig mer dehumaniserende stat — til tross for språklig oppfinnsomhet og driv — blir for forutsigbar i sitt moralske engasjement.

Diktet «Blæra», som utgjør en seksjon på sytten sider midt i samlinga, imponerer derimot. En fantasifull evolusjonær historie som bygger på Freuds idé om at mennesket ikke bare har en vilje til liv, men også en dødsdrift. Diktet gjør Blæra til sin tragikomiske helt, og den antar både konkret og symbolsk form: den er «molekylet som Alt Liv på Jorda blir sagt å stamme fra», men den kan også representere «eit SpedBarns Psykologiske UtVikling» eller «Det som finst Innanfor Huda», «ein Heim» eller simpelthen «Menneskeslekta». Vi følger Blæras ferd fra skvulpende masse til den antar en svært så gjenkjennelig menneskelig form, uttrykt med UKONs paniske humor: «Eg er fanga i Føydale Strukturar! Eg har sett meg fast i Strømmetenester og slimhinneavsvellande Nasespray. Eg er Tvinga til å Velje Ting som eg ikkje har lyst til å Velje og Forstå ting eg ikkje har lyst til å Forstå!» Noe av det lattervekkende her er bruken av store bokstaver, som forsterker og lyssetter ord og sammensetninger på en treffende måte, og dermed understreker diktets fokus på hvordan verden er bygget opp, bit for bit. UKON styrer seg heller ikke for å være en smule meta: «Den Døde og Døyande PoesiVitsOverFlata beskyttar Blæras indre mot ei YtterVerd som er for brutal og kjedeleg.» Teksten ender mørkt, idet Blæra engasjerer seg i «KreftGjengen», som naturligvis «samlar fleire og fleire MedLemmar» og «veks så raskt at grunnlaget for alt anna liv blir utsletta». Kombinasjonen av eksistensielle motsetninger, intellektuelt overskudd og absurd humor er så perfekt turnert i dette diktet at det nærmest rettferdiggjør hele boka.