65. utgåve | 13. april 2023 | POESIMELDING
Punkter på en linje
I sin siste samling, Vinterkorn og vårtunger, utforsker Rebecca Kjelland tosomheten og hva den gjør med oss. På tross av oppriktige og nyskapende beskrivelser av intimitet, slipper ikke poeten leseren tilstrekkelig inn i teksten.
DIKT
Rebecca Kjelland
Vinterkorn og vårtunger
75 sider
Oktober 2023
AV FREDRIK HAGEN
Tosomhet, det er et klossete ord synes jeg, men det beskriver en tilstand som andre begreper ikke dekker. Tosomhet betyr å være to sammen like intenst, like adskilt fra resten av verden som man helst er alene, i ensomheten. Tosomheten kan selvsagt bli destruktiv, om den lukker seg helt rundt de to den består av, mens resten av verden skyves bort og blir fremmed. Men i de fleste tilfeller er tosomheten en raskt forbipasserende og lykkelig tilstand. Et ekte øyeblikk med et annet menneske, et sånt øyeblikk som det er nesten umulig å beskrive for andre enn de som tok del i det. At øyeblikk som best beskrives av begrepet tosomhet er både intense og opprykkende, er trolig grunnen til at et utall forfattere, og kanskje spesielt poeter, har prøvd å fange dem litterært.
Mer enn noe annet, er det kanskje i starten av forelskelser at man opplever tosomhet. Og det er i denne merkelige og intense perioden i et forhold at Rebecca Kjellands siste bok, Vinterkorn og vårtunger, begynner. Først beskrives to kvinner som er sammen i et fremmed land, omgitt av et språk de ikke forstår. De to kvinnene tviholder også på hverandre, mens de prøver å berøre resten av verden så lite som mulig. Tosomheten mellom dem er beskrevet i dikt som dette:
Vi begynte med en vilje, ei kvalm tilfredshet, men ingenting var fast.
Vi kokte levende hummer, spiste alt vi orka, sutta og sparte på skal-
let og kokte kraft. Jeg sang og dansa for henne. Hun oppvarta meg:
Lagde skjønne salater, fylte squashblomster og pastaputer, gratinerte
blåskjell. Vi fråtsa og behandla hverandre som mesterverk. Likevel
var vi så like. Vi hadde aldri sett sånn ut.
Dette er et forelskelsens øyeblikk. Det handler både om hva de to kvinnene gjorde for hverandre, og hvordan de så på hverandre, men det er også en beskrivelse av en slags ekstra oppmerksomhet på verden (på maten!) som kommer med forelskelsen. Det er som om forelskelsen har skjerpet blikket til fortelleren, gjort henne mer bevisst på verden rundt seg.
Fra den første intense kjærligheten, følger vi paret gjennom ulike faser. Gjennom et samboerskap hvor de forsøker desperat å holde på den tosomheten som førte dem sammen, og så til slutt gjennom bruddet, et brudd som kanskje kommer av at intensiteten i tosomheten før eller senere må avta. Blikket som tidlig i boken beskrev nærheten mellom kvinnene, rettes i de siste diktene mot alt som skaper avstand mellom dem.
Alle diktene i Vinterkorn og vårtunger er midtjusterte prosatekster, mer eller mindre ribbet for metaforer og symbolikk. På den måten skriver Kjelland seg inn i en prosaisk poesitradisjon som de siste årene er blitt godt etablert i Norge. Diktene hennes minner også om franske prosadiktforfattere som Leslie Kaplan eller Francis Ponge. Så tett skriver Kjelland på prosaen, at boken også kan leses som en dikt-roman. Dette understrekes også av at alle diktenes lyriske jeg gjennom boken blir en prosaisk forteller. På sett og vis kan boken leses som fortellerens bekjennelser, hennes minner og korte refleksjoner om tosomheten som kom og ikke lot seg beholde.
I mange av tekstene er det slående hvor lik en beskrivelse av oppriktig nærhet kan komme det overfladiske. Enkelte beskrivelser av «hun», altså den andre i forholdet, nærmer seg det parodiske og humoristiske, men kan like gjerne leses som oppriktige. Linjer som disse holder både på alvor og absurditet: «Hun likte lette gjenstander, som frimerker og små viskelær. Jeg likte papirvekter, cortenstål og støpejern». «Hun» dras altså mot det lette, det flyktige, mens fortelleren mot det tunge og vedvarende. Dette er en alvorlig forskjell mellom de to, på sett og vis, men selve beskrivelsen er så merkelig at jeg like gjerne leser det som et forsøk på å latterliggjøre det som førte kvinnene fra hverandre.
Vinterkorn og vårtunger er en diktsamling og bør leses nettopp som en diktsamling, selv om den nærmer seg romanen både på setningsnivå og i form. Mer enn noe annet ser Kjelland ut til å forsøke å beskrive det vakre i årets samling: Det vakre i å være sammen med et annet menneske, det vakre i rommet og landskapene de delte, det vakre i å huske et annet menneske. Det er med andre ord et klassisk lyrisk prosjekt i kjernen av boken. Fokuset i diktene er rettet mot de sanselige beskrivelsene av forholdet, heller enn mot dynamikken i det. Som i dette diktet:
Vi reiv trøffel og parmesan over pastaen, drakk rødvin og leste
ikke dikt. Det slo oss at vi ikke leste dikt, men at vi tenkte dem, og
kanskje sa dem, uten å skrive dem ned. Det minte oss litt om minner,
at noe blei huska av meg og noe av henne, helt adskillelig. Vi lærte
oss å like hud. Glatt som en mandel delt på langs. Som minner om
flintstein. Vi lukta sterk svette igjen, og himmelen ligna fiskeskjell.
Dette diktet er først og fremst et forsøk på å skrive frem litterære bilder, heller enn å undersøke karakterene som befolker teksten, slik vi ville forventet i en roman eller i andre prosatekster. I bokens beskrivelse av forholdet er det ingen egentlige konflikter, ingen overraskende vendinger, ingen skandaler. Det er heller ikke unaturlig, konflikter og skandaler tilhører tross alt prosaen, ikke poesien. Som Jan Erik Vold skal ha sagt det: Om prosaen er en linje, er poesien et punkt. Om vi holder på dette bildet, er Kjellands bok en rekke punkter på noe som fra avstand kan se ut som en linje. Problemet med denne tilnærmingen i denne samlingen er at den gjør det vanskelig for leseren å investere seg i hendelsesforløpet, i menneskene som finnes i det. Linjen lar seg ikke forme av punktene vi er gitt.
Kjelland holder nemlig leseren hele tiden på en armlengdes avstand. Det er ikke mangel på intensitet, emosjoner eller oppriktighet som skaper denne avstanden, det er motsatt: Leseren klarer ikke trenge gjennom de intime beskrivelsene. Når jeg leser setninger som «Når hun kjøpte vannmelon, dunka hun alltid på den, men fortalte meg at hun ikke visste hva hun skulle høre etter», tenker jeg at de er oppriktige, ekte så å si, men at de likevel ikke angår meg. Gjennom hele samlingen er det én stemme som taler i diktene, og på sett og vis er det denne stemmen som er bokens hovedperson, men den utforsker aldri seg selv.
For meg illustrerer boken et gjentagende problem med den prosanære poesien. Når den velger bort prosaens ordinære målsetninger og logikk, blir de prosaiske elementene som står igjen ofte hengende i luften. For Vinterkorn og vårtunger er dette fortelleren eller fortellerstemmen. Fortelleren er bindeleddet i boken, men boken er ikke interessert i sin egen forteller. De tekstene som gjør mest inntrykk, som står seg best som dikt, er ikke overraskende de tekstene som i størst grad vender blikket mot noe annet enn forholdet mellom de to kvinnene. Tekster som denne:
(…) Bedende hender, betydninga av å være vitne, beundringa. Matlaging blei gjort etter sinnet. En skorpion klakka over gulvet, men edderkoppene fikk leve i gammel tro. Blomkålskyene var karikaturer, lyktene kapitler, solglimtene biblioteker og ammene guder. Røyting var forbigående flassing, smulete hud, en trøst, fnugg av frelse. (…)
Men kanskje er det motsatt: Kanskje burde jeg ikke la meg irritere av å ikke få komme inn i forholdet og følelsene som beskrives gjennom samlingen, men heller tenke at nettopp avstanden er bokens poeng. At boken holder meg utenfor, fordi vi alle holdes utenfor hverandre. Det er jo tross alt her boken begynner, med en beskrivelse av hvor vakkert språket er når man står utenfor det. Om det så er dette som er bokens egentlige prosjekt, skulle jeg gjerne sett at det ble utforsket enda mer direkte, gjerne i Kjellands underlige og vakre lyriske språk.
Fredrik Hagen (f. 1991) er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021)
