Bildene: fiksering og flukt

Skrivingen min tok til langt inne i meg selv og uten tanke på «dikt», og hva går det an å si om mine bilder i relasjon til samfunnet som durte der ute? I diktdebuten Ville fugler (1970) heter det: Menneskefugl / vi kaster deg / utfor stupet / kan du fly? Da holdt jeg allerede på med neste bok, Trebuene (1973), hvor jeg erfarte at bildene mine ikke stemte med noen av fløyene som tegnet seg utover 70-årene, påståelighetens tiår. Spurte meg sjøl om jeg kanskje var feig, som ikke kunne stå for noe fullt og helt, men ved å sette meg inn i fløyene, lærte jeg mer om mellomposisjoner jeg hadde. Trebuene ble prosadikt, eventyrroman, kanskje fabel, alt i boka var metaforer, selv om baksideteksten sa noe annet, fantes ikke et tyttebær, hvordan skulle den få et liv i en så konkretistisk tid? Delte meg opp i Mellom elvene (1976) og Sving bygd (1977), den ene eventyraktig, den andre med et landskap, miljø som kunne minne om Eidsvoll; ei bygdebok for byfolk eller motsatt. I samtalen med meg sjøl ga jeg hver av disse en avlegger; en barnebok for fantasien (1979) og en ungdomsbok med biografisk preg (1979)

Posisjoneringer

Moralsk debut var Et døgn over Le (1981): Fra ni ståsteder følger vi én dramatisk hendelse: Hun kaster seg utfor ei bru i ei elv, han følger for å redde henne, de driver i land hver for seg og bæres hjem i dobbeltsenga, her våkner de opp. Gjennom de ulike vinklingene forstår vi glimtvis deres liv fram til dette skjedde, kall det utfyllende forsøk på å hente dem inn, i innhold og form, og de finner sin kraft og motsetter seg til slutt tyngdeloven; lar seg ikke bli kastet ut av et vindu i huset, beveger seg i baklengs film tilbake. Ja, det hele er filmatisk, dialog mellom ulike plan og stadier i de to personenes liv, snittet er vertikalt, et slags indre univers kommer på plass. Tiu, oppholdsbok nord (1982) ble nå mulig å gjøre ferdig, pusten kom inn og Tiu forsvinner inn ulike steder i nordområdene, snittet er horisontalt, han går lenger enn jeget ofte tåler, men innhenter seg og mottar noe. Han beseirer ikke avstandene som en nordisk prosaist, han henger etter i et område som etter hvert er hans, og han skimter at han er derfra. Fikk respons på Tiu fra hele nordområdet.

Stykker, motstykker

Et havvesen viste seg i et syn, og navnet «sollo» lød, det dukket stadig opp i meg, måtte til slutt dikte et motstykke til sollo, nemlig selkatt. De to ble tilværelsen som snakket til meg. Selkatt er fargerik, kan ta av fra havflata et stykke. Sollo er mørk, melankolsk, samlende, synker mot dypet hvis den blir hardt plaget. Selkatt er munter, men kan også falle omkull som en fillehaug. Det oppstår kjærlighet, dialogforsøk, til og med krig mellom dem. Synet ble til fabelboka En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet (1983). Siden kom beslektede fabler i 1987, 1991, 1992, 2013 og 2018.

Kaste seg i fossen. Samfunnsduren

Omtrent samtidig som En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet kom ut, ble jeg med i ei gruppe på sju stuntpoeter. Vi kjempet for poesiens plass i samfunnet og fikk blant annet god dekning av VG. Ett av våre ti krav var én diktbok som hovedbok i Bokklubben. Ellen Francke fikk det og solgte bedre enn romanene. Vi prøvde å komme på talefot der en minst kunne vente. Det er ofte det letteste sted å komme til.

Markedsbyrået Haugen og Maning, med stor kommersiell suksess, etablerte generøst en underavdeling, Koks, for å eksperimentere med, og utfordre, kulturformidling og politikerspråk. De ba meg skrive kjærlighetsdikt i kvinneperspektiv opp imot Willochs nyttårstale, det ble til boka Politikertale, kjærlighetsord (1983). Det ble også planlagt et seminar på høyt nivå om politikerspråket på Høvikodden, men arrangøren trakk seg i siste sekund. Koks rykket da inn en helsides annonse i Dagbladet med overskriften AVLYST i krigstyper. Deretter formulerte jeg inngående det som skulle skjedd på seminaret. Stuntgruppa blandet seg med Koks og ga ut min fabel Å erte en guru, historien om en navnløs sel (1985). I mellomtida laget Paal-Helge Haugen og jeg en samtalebok, I dette huset (1984); vi skreiv annet hvert dikt hvor hans steig fra 1 til 35 og mine sank fra 35 til 1. Et poeng å gripe inn i hverandre med hver vår styrke – samtidig jobbet vi med å plukke ned et hus fra 1780 og en middelalderrøykstove fra hans farsgard i Valle.

Dramatisk dialog

Jeg jobbet på begge sider av et etablert sentrallyrisk nivå, bygget meg opp og bygget meg ned for å si det sånn. Å lage et svar på Wergelands hovedverk, Skabelsen, Mennesket og Messias, kan sies å være prestisjefylt. Jobbet med dette enorme dramaet og ble utfordret av Kjetil Bang-Hansen til å gjøre min planlagte diktsyklus til skuespill. Dermed satte jeg diktene mine, som svarte hovedverket til Wergeland, inn i en farseaktig ramme, noe som også var forenlig med Wergelands skrivemåte; det folkelige tilslaget sammen med det essensielle bildet. Det ble Abiriels Løve (1988). Boka ble et personlig svar fra meg inn i vår tid og i all tenkelig tid. Phun Ariel, himmelsk ånd, ble Abiriel, mellomrommets ånd. Mye ble «galt» i forhold til Wergeland, men støtet var gjennom dette å tenke i en retning som ble min. La inn at det var oppstått en skjevhet i atmosfæren, den kosmiske balanse, skjevheten skulle utliknes ved at det seriøse ble blandet med underholdning! Her forstått som at to poeter måtte presses til å lese sine dikt i et underholdningsprogram. Verden var av hengslene. Momentet, som dramatisk sett var den viktigste dialogfaktor, ble fjernet i oppsetningen på Nationaltheatret, dermed ble det poesi i det blå. Mine fem neste skuespill (1991, 1993, 2000, 2009 og 2014) er ikke oppført på noe institusjonsteater. De er blitt til bøker. Jeg kan ikke spilles på grunn av de vanskelige tidene, hører jeg.

Dialogen med eddadikta, det muntlige

I vår eldste poesi, eddadiktene, står blant annet volva for dialogen. I sagaene er hun litt som sitt rykte; en mystisk til dels farlig kvinne som vet mer enn andre og evner å se inn i framtida. I eldre Edda løftes hun opp fra sine orientalske forelegg og legges død bokstavelig talt som sovende i en grav. Unna bråkete mannsguder og forventningsfulle vitebegjærlige som i neste øyeblikk kan vende seg mot henne. Bare i ytterste nødsfall eller som følge av spesielle avtaler går hun ut og samtaler med den søkende. Det kan ikke føre til annet enn dialog. Om det skjedde den gang, i mytisk tid eller i dag. Siden debuten var jeg opptatt av å frigjøre eddastoffet fra sine falske stempler og konvensjonelle bilder, ville derfor gå i dialog med Voluspå, svare strofe for strofe med dikt fra i dag etter å ha brukt lang tid på en gjendiktning. Det ble HUN (1989). Siden har jeg kommet med tre utfyllende Edda-dialoger (2001, 2003 og 2016).

I motsetning til skaldedikt er eddadiktene uten forfatternavn, det kler dem også, de trenger ikke naboforklares. Kunst som knyttes til det kollektive, har ofte en muntlig opprinnelse, det er nedtegneren som setter sitt stempel til slutt. Skillingsvisene ble til blant jernbanearbeidere på norsk-svensk grunn. De har gjerne preg av å være langt fra kjæresten og et sikkert innkomme. Det navnløse aspektet gjør det lettere å identifisere seg med personene. Prøvde meg på denne sjangeren i en «skillingsmonolog», Introduksjon (1991), som Paal-Helge Haugen ga ut som et moderne folkeminne med en fotnotetekst i dialog med skillingsmonologen. Jeg ville min tekst skulle være anonym (for lesbarhetens skyld). Få anmeldere hang seg opp i det, til slutt avslørte én hvem jeg var via skrivemåten av et par ord. «Trodde mitt hjerte skulle hoppe ut», for å si det på skillingsvis.

Gjendiktningsdialog

Jeg har drevet med gjendiktninger sammen med poeter og språkkyndige fra såkalte fjerne kulturer. Først eksilpoeter i Norge og Danmark, som kom fra Pakistan, Kina og Irak – alle utgitt dobbeltspråklig våren 1994. I alt har det blitt 16 gjendiktninger av ny og gammel poesi. En frukt av å være to gjendiktere, utover samtalen mellom språkekspert og poesikyndig, er dialogen som oppstår med landet teksten hentes fra. For eksempel førte et lite utvalg, Dainas (1996) – også navnet på en latvisk diktform som har levd gjennom hundreårene – til møter i Riga, intervjuer, universitetsbesøk og debatt om måter å gjendikte de firelinjers dainas på. Og Diamantfjellene, fra koreansk, japansk og gammelkinesisk – dikt skrevet i dødsøyeblikket av buddhistiske munker og poesilærere gjennom tidene – vakte interesse i Seoul, ble gjendiktet til moderne koreansk og satt sammen med originaltekstene, pluss at vi ble bedt om å skrive en kommentar til hvert dikt, som et blikk fra Norden på buddhismen. Her kunne jeg sammen med professor Tikhonov svare med glimt fra vår egen mythos, og utgivelsen fikk stor respons. Ting som skjer ute, får lett helt andre dimensjoner enn hjemme, noe er mulig der, som er umulig her og omvendt. Vi har innkjøpsordning av skjønnlitteratur, andre honorarsatser, de har begeistringen for noe viktig. Vi lar økonomisk hypoteser avgjøre hvor noe skal ligge, de har direkte sensur, vi har indirekte.

Sjøldialog

Min livsroman, Stående hukommelse (2007), er en selvbiografi med utgangspunkt i skriveøyeblikket, her går historien bakover i tid og ender i fødselsøyeblikket, og det skjer på setningsnivå. Noen episoder blir stående klart i motstrømmen av lineær tid og vifter meg bakover – som om det går forover – en vrangsnudd rettesnor som ikke behøver merkes, men det var jo en vri, kan en si, så mitt gode forlag som til og med hadde gitt meg litt ekstra for å lage noe de kunne selge, skjønte jo hvor dette bar, boka ble liggende mellom de andre giftstemplede bøkene. Likevel sklei noen familiemedlemmer som ellers ikke leste skjønnlitteratur gjennom boka som på rattkjelke, og romanforfattere har uttalt den ville vært en sensasjon på et verdensspråk. Jeg vet bare hva jeg ikke får til på mitt vesle språk og hva som blir stående i meg; det kommer ikke bare fra meg sjøl, men det har evne til å gjøre språket til utsyn mer enn påstand, det bærer meg bakover og forover samme hva!

Dialog med dikt, bøker og elementer i forfatterskapet

Min diktsyklus Diktet løper som en by (2010) ble påtenkt allerede med Tiu i 1982. Den gang gjaldt det å skjønne hvor jeg kom fra, risse opp et nordisk område. En gang ville jeg motta verden, tenkte jeg, i en nordisk form, motta historier vidt om, og fordøye, formidle til meg sjøl og utfordre tilbake, en skråvinkel fra nord på linje med sør, vest og øst. Syklusen har 8-9 lange dikt og er delt opp i 8-linjers strofer i en forenklet eddarytme, som forskyves noe fra dikt til dikt.

Jeg kommer nå til boktitler som skal avrunde mine spor, som jeg spontant eller overlagt har kommet over siden debuten. Det var dramaet Soveren (2014), i triologi med titler fra 2000 og 2009; tre kvinnelige hovedroller i alle som må forholde seg til en instans så å si utenfor scenebildet og den etablert verden. I Soveren dreier det seg om én ute i byen som sovner på upassende steder, til slutt på teatret hvor handlingen foregår, der en er redd for at han skal komme for å sovne. Fredsslutning (2016) som til forskjell fra mine tre første eddadialoger omfatter hele mytologien. Den gamle (2021) avrunder mine såkalte sollo-fabler. Romanen Jublende ensomhet (2021) spratt bare innimellom. Reisen til landet der borte (2022) og Dråpen som gjør livstreet grønt (2022) vil jeg tro slutter av mine gjendiktninger i tospann med språkkyndige. Den første gjendiktet fra sumerisk sammen med Jens Braarvig, med to Inanna-tekster. Den siste en omfattende dialog med slaviske tekster, særlig fra Ukraina, som sammenholder mytebilder fra Edda jeg lenge har jobbet med; hvordan de utfylles av den slaviske teksten. Stilen er ikke faglig, mer er jeg nedtegner som fra mitt ståsted bringer det mytiske innholdet videre. Det gjelder de ballader og dikt min samarbeidspartner, forsker og poet, Nazarii Nazar, har funnet fram til. Arbeidet vakte oppsikt på universitetet i Kyiv et par år før krigen. For tidligere Sovjet-stater er det av stor interesse å finne kulturspor som leder ut av det påståtte Samveldet og forbinder seg med for eksempel Norden.

Til slutt blir årets diktbok, Samling, den fjerde med ekstra lang fartstid etter Tiu (1982), Hun (1989) og Diktet løper som en by (2010). Jeg beholdt arbeidstittelen «samling». Den åpner for å samles globalt og lokalt og åpner en understrøm som rommer flere dikttyper.

Vi er blitt passivisert i et samfunnssystem som mer og mer tilpasses det ferdige, «produktet». Jeg er urolig for de unge som har overtatt en skadeskutt verden. De er opplært til å finne ut av verden, de har evner og dyktighet i fleng, de er pliktoppfyllende, hvis de ikke faller mellom rubrikkene. Men de blir ofte vegeterende i samfunnssystemet som mer og mer går inn for digitale løsninger, penger som målestokk, alt som lar seg telle og tilrettelegger for den kunstige intelligens. Hvor er plan og nivåer som henter oss opp, alt vi skulle samtalt om i en verden som faller fra hverandre, hvor er den avstand vi trenger for å bli bevisst samfunnet og få handlekraft, politisk og på annen måte.

Nyt natta, åpne dagen!