76. utgåve | 24. august 2023 | BOKMELDING
Poesiens plutselige vertigo
I Islandske dikt skaper Jo Eggen sannelig mulige relasjoner, ut av vårt eget forhold til andre landskap, og til det andre i disse landskapene, til det som «ikke er noe av alt det andre». Men derfra også til politiske ugjerninger og nyere historie, som samtidig blir speilet i den islandske eldre historien. Så mange dimensjoner åpner seg, i alle retninger, hos Eggen.
DIKT
Jo Eggen
Islandske dikt
63 s.
Aschehoug, 2023
AV INGRID NIELSEN
«det som ikke er noe annet / ikke er noe av alt det andre». Slik avsluttes det siste diktet i Jo Eggens nye diktsamling, Islandske dikt, som også er hans femte samling reisedikt. Dette diktet, og med det hele samlingen, møter her sin grense, bokens grense og språkets grense, ved å strekke seg mot det som er seg selv, og som ikke ligner «alt det andre», kan hende det som er innboet i vår verden. Og versene strekker seg mot «det» gjennom å si hva det ikke er, nemlig «alt det andre». En slik språklig fremgangsmåte har blitt kalt apofatisk, fra den negative teologien, som balet med representasjonens problem: Det guddommelige kan ikke uttrykkes språklig, fordi språket avgrenser og bestemmer. Eggens dikt strekker seg riktignok ikke etter noe guddommelig, men de oppholder seg like fullt i grenselandet mellom språk og stillhet, og det ofte gjennom spørsmål, paradokser og selv- og språkkritiske bevegelser. Og likevel, hos Eggen skjer det aller viktigste kanskje i det poetiske språket, i det skapende språket, det som levendegjør det man som leser ikke visste fantes i ord. Slik er hele sistediktet i samlingen:
DEN BLÅ HIMMELEN
Mørkere til venstre
lysere til høyre
for første gang er himmelen
bare den blå himmelen
hva er bare blå, bare blått
blått er fullt eller tomt
fullt av blått tomt
taust av blått
summer helt stille, helt taust
summer tettprikkete blått
ikke oss, ikke hus
rein, men ikke det heller
bare det den er
det som ikke er noe annet
ikke er noe av alt det andre (s. 62)
Eggen nærmer seg den blå himmelen, slik den fremtrer, ikke gjennom å beramme den med vårt – «alt det andre» – men gjennom å la den tre frem. Altså, ingen idé om en blå himmel, men bildet av den blå himmelen, nå, slik den er for et levende øye. «Oppmerksomhet er sjelens naturlige bønn», skrev Paul Celan (og siterte med det Walter Benjamin som siterte Malebranche). Celans ord treffer Eggens dikt, slik de oppmerksomt låner øye – og øre – til «det som ikke er noe annet». I diktet «Skrik» er det fuglenes lyd-farger – øre og øye er nemlig nært forbundet her! – som får tre frem, og det slik at fraværet av skilletegn overlater oss til de små pausene mellom ordene og versene, de som lar oss skille mening fra lyd, og lyd fra taushet:
SKRIK
Brunsvartsvidd
drypper grønt
slever gras fra haka
båten glei det inn
øyeblikkøyet svartner sammen
dun på glass-svart vann
skrikerøyet ett
øyedøve fugleskrik
øreblinde fugleskrik
fyller hele skrik
skrikhvitt skrikedritt
bare deres nå (s. 21)
«Bare deres nå», slutter diktet. Diktet er en sekvens av bilder som tar form rundt det som er «deres», altså det som ikke er ikke vårt. Det er ikke lett å karakterisere Eggens bilder. Men intensiteten er påfallende, kan hende fordi de både er rike på klang og rytmiske modulasjoner. Samtidig synes bildene å springe ut av et slags «nærsyn», som for eksempel «dun på glass-svart vann», som om alt det vi – når vi er i vårt eget – vet om vann, dun og svart her er glemt for dette ene: bildet som trer frem for oss, helt uten å skulle være «forståelig». Bevegeligheten i diktets sekvens av bilder er nærmest svimlende, uten én stabil retning, uten å kunne holdes i ett grep. Og kan hende er det på denne måten diktet legger seg inntil fugleskriket, det som er «bare deres nå», ja, som en slags poetisk mimcry?
Men, det er også stor bevegelighet i samlingen som helhet. Diktet «VIÐEY, BALDERBRÅ» vender seg inn i diktningens betydning i den islandske historien. Den siste katolske biskopen på Island, Jón Arason, var sterk motstander av danskeveldet, og ble lyst fredløs, fanget og – uten dom – i 1550 halshugd sammen med sine to sønner. I Eggens dikt blir Jóns dikt om katolsk tro og plyndring fra kongens menn, «gitt ut på hans eget nordislandske boktrykkeri / hundre år før første bok, en almanakk, blir trykt / i det krypende Christiania /for hva i all verden holdt de på med i Norge / de skreiv ikke gang skikkelige dikt», også et bilde på diktet som motstandshandling, eller som «motord» som Celan skrev om i sin kjente Meridianen-tale: diktet som fri handling. Diktets avsluttende pek mot Oslos «tankesmieagendaer / med sine danskamerikanske avisstativer» munner ut i et bilde av den friheten som flere av de andre diktene i samlingen skaper sine bilder av:
[…]
men da er det bedre å være et usynlig kloster
som himmelen, sola, vinden, graset
nede hos balderbrå langs stien, hos alt
balderbrå og småskvulp fra havets minste datter
hvitt etter hvitt kronblad
rundt mørke soler
[…] (s. 55)
Eggens dikt virker selv som «motord», ja, Island synes å ha gitt dikterisk kraft også til å skrive hjem, så å si. Et godt stykke uti samlingen er det nemlig et dikt som, som det eneste, har det norske som eksplisitt kontekst, med «(Oslo)» som angitt sted:
FROGNERPRINSEN, LIBYABOMBEREN
(Gammalislandsk heltekvad)
Et demokratisk kritthus med rett til krig sa:
der besto Jens kraftprøven med glans
Jensbrynja strikkes av jafolk i flokk
hjelmen er mulm og mediemørke
ingen russerslyngel nei, nobelprisblank
«det borger for fair play når Norge bomber»
Mists mordsnø fikk fin libysk trening
sa gromguttmunnlæret i Aps blåskjær (s. 43)
Undertittelen sier oss at det er skrevet fra en islandsk-norrøn horisont. At det her er snakk om et heltekvad, er skjærende ironisk, selvsagt. Diktet er et niddikt, der Jens Stoltenberg, «Frognerprinsen, Libyabomberen», hånes, ikke bare for å ha deltatt i NATOs krig mot Libya i 2011, men også for å skjule seg bak retoriske teknikaliteter, sanseløse sjargonger og medienes taushet. Stoltenberg, da statsminister, fikk stor anerkjennelse i USA for Norges innsats, og ble jo siden generalsekretær i NATO, som han er fremdeles under krigen i Ukraina. Han har blitt kritisert for dette, blant annet av professor emeritus ved PRIO, Ola Tunander, som i Libyakrigen (2018) skriver at NATOs operasjon i Libya hadde katastrofale følger; borgerkrig mellom militsgrupper, våpenlagre som er spredd blant islamister og et Libya som i dag er sentrum for slavehandel i Nord-Afrika. Stoltenberg har avvist all kritikk, og hevdet at den norske bombingen i Libya ikke var å anse som krigshandlinger. Norge deltok med 15 kampfly, 588 bomber ble sluppet over Libya.
I den norrøne diktningen ble nið regnet som den verste formen for hån og latterliggjøring, og niddikteren kunne bli lyst fredløs (Eggen nevner selv den fredløse niddikteren Grettir i et annet dikt). Nå får jo ikke Eggens dikt slike følger; diktningen har ikke lenger injurierende kraft, som Georg Johannesen skrev. Likevel, Eggen skriver sitt dikt fra Island, som i landflyktighet. Så blir det mulig å spørre om det nettopp er herfra – fra den islandske horisonten, og fra den islandske diktningens horisont – at Eggen kan skrive dikt der Stoltenberg i siste vers blir Mist, altså en valkyrie som i den norrønne mytologien er en dødsvette? Mist hadde sitt navn fra det norrøne mistr, altså ’sky’ og ’tåke’, fordi hun, som dødsvette, fór gjennom luften. I Eggens dikt forbindes nedbøren fra Mist med mord; «mordsnø» – altså fra Norge? – faller over Libya, og dét som en ”fin […] trening”. Så var bombingen av Libya også en trening, en trening før flere mord fra NATO?
Dette niddiktet blunker til seksjonen som består av fem «spøkelsesrim», som alle har Keflavík som sted. Dikteren sanser «sauegjenferd» og «en nesten usynlig sti som gikk / langs rusten hageport» utenfor basen; inne er spor etter supermaktens forsøk på å dekke over egen råskap:
[…]
Og i henhold til Maslovpyramiden
må også menneskebehov bli tilfredsstilt
for nedspydd frihet i kaserneblokka
for kalde budweisere i baren, litt fri hasj
og siste fra Hollywood, Kramer versus Kramer
med plass for opprørere som Dustin Hoffmann
god plass for dem, et imperium må ha folka
så fornøyde som mulig, også Goebbels
så poenget med Hollywood […] (s. 35)
Men i diktene om alt dette som nå er nedlagt, og forsvinnende, og slik sett virker spøkelsesaktig, er det også et annet spøkelse løs, nemlig den islandske diktformen rímur (flertall av ríma, ’rim’). Rímur går tilbake til 1400-tallet, var en lang versefortelling, i en vanskelig metrikk med bokstavrim, fast rytme og enderim, inspirert av latinske hymner. Nå er det åpenbart ikke gjennomførte rímur Eggen har villet skrive, men det er tydelige spor etter denne formen, ja, kanskje slik et spøkelse trer inn i våre rom med sine skritt. Det underlige er at sporene av rímur er integrert på en så stillferdig måte i disse diktene, som om det er en slags naturlig affinitet mellom de islandske rimtrekkene og Eggens musiske poesi. Så er det kanskje på den måten at diktningens former kan leve videre gjennom alt det nedlagte, i klanglige nå som også er mer varige?
Niddiktet om Stoltenberg, spøkelsesrimene og diktet om Snorre og biskop Jón virker inn på lesingen av samlingen som helhet. Det er tydelig at dikteren i diktene om den blå himmelen og fugleskrikene, og andre, søker seg mot steder med former for liv som (ennå) ikke er skadet eller nådd. Diktet «LYD» begynner slik:
Du bare elv, du bare lyd
du skum, du stein, du gule sveve
du gras i tuer høye aks
du hvite og grønne lyd
du speiler det som fins
som hvisker
det som hviskende fins
det som er å finnes
[…] (s. 22)
De dikteriske henvendelsene til alt dette bare livet, det som sanses avdekket og nakent, synges klangrikt, for å nå frem til – og forsøksvis bli lik? – noe som ikke skjuler og myrder?
«Språket är / en del av de möjliga relationerna», skriver Göran Sonnevi i sin siste diktsamling För vem talar jag framtidens språk (2022). I Islandske dikt skaper Jo Eggen sannelig mulige relasjoner, ut av vårt eget til andre landskap, og til det andre i disse landskapene, til det som «ikke er noe av alt det andre». Men derfra også til politiske ugjerninger og nyere historie, som samtidig blir speilet i den islandske eldre historien. Så mange dimensjoner åpner seg, i alle retninger, hos Eggen. Det skjer så klangrikt og samtidig stillfarent, det skjer så sakte og samtidig, med ett, er den underlige lykken der, poesiens vertigo.
INGRID NIELSEN (f. 1968) har gitt ut to diktsamlinger, Hemmelig, men aldri som en tyv (2016) og Den andre Jakobsstigen (2020). Hun er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger
