110. utgåve | 9. mai 2024 | BOKMELDING
Poesiens egen politikk
Ifølge redaktørene for den nye antologien med amerikansk samtidspoesi bidrar poesien til en politisering av kulturen i dagens USA. Men er det så sikkert at poesi fungerer best ved at poeten inntar eksplisitt politiske standpunkter? Har ikke poesien sin egen politikk?
DIKT
Ny amerikansk poesi 2
Mathias R. Samuelsen og Rune F. Hjemås (red.)
142 s.
Samlaget 2024
AV ESPEN GRØNLIE
De to redaktørene for Ny amerikansk poesi 2, Mathias R. Samuelsen og Rune F. Hjemås, begynte sin formidling av amerikansk samtidspoesi for over ti år siden, da de gjendiktet et utvalg poeter i Bokvennen Litterært Magasin 2/2013. I 2015 fant de sammen med Samlaget, som per i dag er en sentral kanal for gjendiktninger fra engelsk: Her har amerikanske poeter som Ariana Reines, Claudia Rankine og Ocean Vuong alle fått to av sine diktbøker gjendiktet. Fra 2020 har forlaget også utgitt de britiske poetene Warsan Shire og Alice Oswald.
Det er bare å applaudere denne satsingen. Særlig at forlaget lar bøkene bli utgitt hver for seg, som enkeltstående verk. Det svarer på noe som er vesentlig for mange samtidspoeter, nemlig at de gjerne tenker boka som en helhet. Ofte ville mye gå tapt hvis den ble stykket opp. Men når poesi skal formidles, er antologier også hensiktsmessig, eller kanskje snarere uunnværlig. Samlaget utgir også slike, nå i år altså den andre med nyere amerikansk poesi, gjendiktet av et utmerket utvalg gjendiktere som er poetiske begavelser in their own right: Kaisa Aglen, Priya Bains, Martin Brovold, Kristine Helliesen, Martin Ingebrigtsen, Amalie Kasin Lerstang, Svanhild Amdal Telnes og Bendik S. Vada, foruten de to redaktørene selv.
Den første antologien kalt Ny amerikansk poesi kom i 2018. De åtte poetene som der ble gjendiktet, av i alt ni ulike gjendiktere (Hilde Susan Jægtnes og Joanna Rzadkowska samarbeidet om gjendiktningen av Corina Copp), var for det meste del av det redaktørene da omtalte som «dei to største poesimiljøa i USA – det i Brooklyn og det i Bay Area». Når de samme redaktørene nå utgir Ny amerikansk poesi 2, med åtte nye poeter, markerer de at disse i flere tilfeller er virksomme andre steder i den amerikanske føderasjonen: blant annet i Arizona, Colorado, Illinois og Philadelphia.
Som i den første antologien er det også her stort sett snakk om nokså ferske forfattere, de fleste av dem født på 1980-tallet. Flere av poetene gjør sine avstamninger fra ulike deler av verden til tematisk innslag i diktene. Fatimah Asghar har sørasiatisk, muslimsk bakgrunn. Solmaz Sharif ble født i Istanbul, av foreldre fra Iran.
Jenny Zhang ble født i Shanghai og kom til New York som femåring. I dette utdraget fra et av hennes dikt, gjendiktet av Svanhild Amdal Telnes, blir slektsbakgrunnen gjort til motiv:
opiumskrigane til fedrane mine
som vart fødde japanske
då dei døypte meg
var det for å bevise
noko
eg kom ut av vatnet
som ei lus
så ein lotus
ei kinesisk kvinne
med lilla lepper
utbyttet
frå føtene våre
føkka som dei graslagde slettene
vart føkka
der me kvitta oss med tærne våre
Opiumskrigene, lotusblomsten, innsnøringen av kvinneføtter: kjente størrelser fra østasiatisk kulturhistorie. Som sådan kan de framstå som klisjeer, og hvem vet om ikke nettopp dette er noe av poenget for poeten? At hennes egen kulturelle bakgrunn er fjern, og bare kan vise seg for henne gjennom et slags filter? Ellers merker vi oss at gjendiktningen velger å bruke ordet «føkka». Pussig? Jeg synes det funker. Det blir levende nynorsk av slikt. Det fanger dessuten noe av Zhangs ungdommelige poetiske språk; liksom «hipt» og «kult» – se der, selv jeg tar meg i å gripe til ord fra amerikansk sjargong for å omtale dette toneleiet.
Brandon Shimoda, omtalt som «kanskje den mest etablerte av poetane» i antologien, er yonsei, det vil si fjerde generasjons japansk-amerikanar. I denne antologien er han representert med to dikt fra boka The Desert (2018). Det lengste heter «Gila-elva», og omhandler interneringen under andre verdenskrig av amerikanere med japansk bakgrunn, et storstilt overgrep mot en hel folkegruppe, som, slik redaktørene kommenterer, langt på vei har blitt fortidd:
migrasjon var ein test. målet var å sjå kor mykje
ein kunne forandre sjela. USA ville erstatte
assimileringsomnen
med ei klokke. jorda rommar
uforståelege tunger
i kjernen, tunger av flamme, dei blir påkalla,
jorda svarar
med den hole kroppen sin, eg overgir deg
i kulturen si varetekt avgifta er betalt
av dei slavebundne,
utnytta, utrydda
Som helhet beveger dette lange diktet seg i store kast, og gjør underveis nedslag i enkelte sterke episoder. Det jeg har sitert, er bare et kort utdrag. Her, mot slutten av diktet, hever poeten blikket og reflekterer over det faktum at befolkningen i Amerikas forente stater er sammensatt av folk med de mest forskjelligartede bakgrunner. Dette fenomenet omtales gjerne som the melting pot, altså «smeltedigelen», men blir i Shimodas dikt – med en slående omskriving – kalt the furnace of assimilation, fint gjengitt av gjendikterne Bendik S. Vada og Martin Brovold med «assimileringsomnen».
Men poeten stanser ikke der. Denne smia for assimilering ville noen erstatte med «ei klokke», heter det. Denne noen er USA. Jeg synes det er grunn til å påpeke det, nettopp fordi moderne poesi, for så vidt også det aller meste av nettopp dette diktet, gjerne skyr den typen abstraksjoner, altså at det skal være noe slikt som en statsføderasjon som «vil» noe. Men nettopp derfor er dette storpolitiske innslaget så virkningsfullt akkurat her: De enkelte menneskeskjebnene, alle individene med sine særegne karaktertrekk, overgis «i kulturen si varetekt» – noe stort og uoverskuelig, kanskje ubegripelig, kommer for å sette sitt preg på dem.
Klokka det henvises til, gjør kanskje at vi assosierer til et mekanistisk tenkesett, der det menneskelig blir underlagt noe maskinelt. Når det heter i diktet at «migrasjon var ein test», kan tankene gå til den formen for testing og klassifisering av enkeltmennesker som har inntatt verden, og som særlig ble utviklet i USA på 1900-tallet. At «målet var å sjå kor mykje / ein kunne forandre sjela», er neppe noen overdrivelse. Men rystende, det er det.
Her har jeg valgt å kommentere passasjer jeg selv har hatt utbytte av i antologien. Jeg kunne valgt mange andre også. Noen steder opplever jeg likevel at enkelte av poetene blir i overkant navlebeskuende, der de skriver med sin egen bakgrunn som horisont. Poesien står i fare for å bli et rent privat anliggende, preget av det som på engelsk blir kalt confessionalism, altså en «bekjennende» form. Det bør være rom for slikt, men det trenger ikke stå i veien for, fra tid til annen, å heve blikket og gjøre vitnesbyrdene fra egne erfaringer til noe som utsier noe mer allment.
I forordet sitt skriver de to redaktørene om den politiske situasjonen i USA:
Den auka politiseringa av kulturen ser vi generelt i heile landet. Metoo, Black Lives Matter, reproduktive rettar, urfolksrettar, LHBTQA+ og klimaopprør er kampsoner som har prega alle kunstformer.
At en særlig oppmerksomhet om denne typen spørsmål utgjør noen «politisering» i seg selv, er ikke åpenbart. Dette har ingenting å gjøre med hvorvidt man er «woke» eller ikke. Samme hvor positiv man er til tradisjonelt marginaliserte og undertrykte gruppers rettigheter og krav på respekt, er det ikke sikkert at man ved å omtale slike ting blir mer politisk enn hvis man for eksempel tok opp klasseforskjeller, boligpolitikk, markedsreguleringer, politisk overvåkning eller helsefarlige lederes maktmisbruk.
Viktigere er likevel dette: Å hevde at noen bør mene noe annet enn de gjør, er ikke nødvendigvis særlig politisk. Politisk blir det først hvis man kan danne interessefellesskap for å få gjennomført samfunnsendringer gjennom administrative og rettslige tiltak av typen reguleringer, forbud eller økonomisk støtte. Ville i hvert fall jeg sagt.
Her er vi tilbake ved den gamle diskusjonen om «politisk» eller «engasjert» litteratur, den litteraturen som «tar stilling» i stridsspørsmål. Gir det noen mening for en moderne poet å tenke slik om sin virksomhet? I så fall kanskje først og fremst gjennom å avgi personlige vitnesbyrd. Flere av poetene som er representert i Samlagets to antologier med ny amerikansk poesi, gjør dette på effektive og anskueliggjørende måter: I den første antologien koplet eksempelvis Ocean Vuong sin vietnamesiske familiebakgrunn sammen med en bredere tematisering av USA som krigsnasjon; i denne antologien vil jeg framheve hvordan Fatimah Asghar tar for seg delingen av India og Pakistan i 1947 – den var bakgrunnen for at foreldrene hens flyktet og havnet i USA. Dessuten Orlando White, som med sin bakgrunn fra urfolksgruppa Diné (eller Navajo) har givende perspektiver på det engelske majoritetsspråket. Slik kan diktning fungere bevisstgjørende: Leseren lærer andre perspektiver på verden å kjenne. Det er ikke dermed sagt at poetene selv må være spesielt politisk engasjerte. Kanskje er diktene mer virkningsfulle hvis de ikke forteller leseren hva det er riktig å mene?
Kort sagt: Kan det være at poesien fungerer best gjennom å dyrke sitt egenartede uttrykk? En slik tanke finnes det også åpning for i redaktørenes forord: Her antydes det at det «revolusjonære potensialet i poesien» i dag kommer sterkest til syne når poesien insisterer på sin egen form. Jeg underskriver helhjertet på denne formuleringen: «Vi treng tekstar som er jobba fram på eit språk som ikkje er forma for å konsolidere makt, spreie hat eller selje varer.»
Politiske kamper finner sted på alle arenaer. Men når vi går til poesien, er det kanskje like gjerne for å finne et frirom for ettertanke. Når vi så igjen bråvåkner til vår politiske hverdag, har vi kanskje blitt ørlite grann mer reflekterte, nettopp gjennom å fordype oss i poesi. En politisk holdning som ikke er reflektert, blir like gjerne bare en bekreftelse av fordommer om identitet. Først når den bidrar til å utfordre slike fordommer, gir poesien et bidrag på sine egne premisser. Et bidrag til opplysning, som igjen kan fungere politisk. Refleksjon har aldri skadet noen. Ingen politisk agenda har vondt av refleksjon.
ESPEN GRØNLIE, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
