Wardenær gjør noe lignende, siden alt hun sier inviterer noe virkelig på utsiden av diktet, inn i teksten og gir det en hovedrolle. Begge har et utvidet poesibegrep i den forstand at kjernen av lyrikken er en scene for noe annet enn diktet selv, selv om jo diktets rytme og valører er det som regisserer og formgir hovedaktørene og narrativet som oppstår rundt gjesten. De tar på seg ansvar forutsatte virkeligheter ved å invitere ikke-dikteriske gjester til sin egen poesis varmestue – en type moralsk gest som det er lett å beveges av. Verden kan jo være med direkte, i diktet! Deres poesi er en form for aktivistisk poetisering, fordi de ønsker å handle i verden utenfor litteraturen gjennom litteraturen; de ønsker dernest å bevege oss, i samme retning, slik at vi kan se klarere og ta mer ansvar for hva vi ser, slik de selv gjør.

Samtidig er det en tragisk og mørk undertone i Wardenærs poesi, som ikke finnes i samme grad hos Christensen, selv om hun vitterlig inkluderer krig og dødelighet som en konstant trussel mot det som finnes. Vekslingen mellom liv og død får et nærmest symfonisk løft i Christensens poesi, i den rytmiske rokeringer av det som finnes, og måtene teksten oppløser de rigide skillene mellom ulike eksistenser. Hos Wardenær er det snarere snakk om et rekviem, en mollstemt lovsang over det som er i ferd med å forsvinne, eller allerede er borte.

Likevel er det noe håpefullt også her, både i anerkjennelsen av det som forsvinner, men også i troen på hva poesien setter oss i stand til. For det er fraværet av et levelig sted, et habitat som artene kan blomstre i, som gjør at hun har skrevet denne boka, og den kan fungere som et alternativt livsmiljø for det som er borte eller i ferd med å bli borte.

Og det er dette som er denne bokas unike skjønnhet – den er en redningsoperasjon. Wardenær skaper hybride felt hvor kultur og natur flettes sammen med et slikt felles ærende – opera, for eksempel, og musikk i det hele tatt, brukes som former som fastholde forsvinnende liv. Som her: