133. utgåve | 5. desember 2024 | BOKMELDING
På afghanske bølgelengder
Khaleda Froagh debuterer på norsk med en samling preget av store følelser, fremmedartet billedspråk og underlige stilbrudd. Diktene virker fjerne, men er også pirrende.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Khaleda Froagh
Måne på flukt fra natta
Til norsk ved Inger Elisabeth Hansen, Mohammad M. Izadi og Khaleda Froagh; tre av diktene til norsk ved Ingvild Burkey, Waheed Warasta og Khaleda Froagh
112 s.
Aschehoug 2024
Khaleda Froagh debuterer på norsk med en samling preget av store følelser, fremmedartet billedspråk og underlige stilbrudd. Diktene virker fjerne, men er også pirrende.
DIKT
Khaleda Froagh
Måne på flukt fra natta
Til norsk ved Inger Elisabeth Hansen, Mohammad M. Izadi og Khaleda Froagh; tre av diktene til norsk ved Ingvild Burkey, Waheed Warasta og Khaleda Froagh
112 s.
Aschehoug 2024
AV ESPEN GRØNLIE
Det er ikke uvanlig at gjendiktninger av poesi fra andre kulturer framstår som fremmede på norsk. Det ligger i sakens natur: Referanserammene kan være fjerne for en norsk leser, det finnes andre koder i andre språk, og andre litterære tradisjoner har andre typer billedspråk. Når det utgis en litterær oversettelse, kan det å forsøke å overføre noe av dette fremmede være et poeng i seg selv. Men det er ulike måter å gjøre det på. Hvordan gjøres det i Måne på flukt fra natta av fribyforfatter Khaleda Froagh, født i Kabul og bosatt på Nesodden?
Alene de to første verselinjene av diktet «Mørke vegger» gir rike muligheter for fortolkning, men utvilsomt også for misforståelser:
De gjorde vinduene små
De gjorde dørene lave
Linjene sender meg av gårde i uklare assosiasjoner. At vinduene blir gjort små, gjør at jeg tenker på Philip Larkins diktsamling High Windows, der tittelen peker på et kjent trekk ved tradisjonell kirkearkitektur. Det gir vel ingen mening i sammenhengen? Nei, men når neste linje dreier seg om å «gjøre dørene lave», er det da så rart at jeg som norsk leser tenker på «Gjør døren høy, gjør porten vid»? Dermed har jeg bare så vidt berørt noe av den kulturelle forvirringen jeg som leser blir hensatt i av Froaghs bok. For langt mer fremmed skal det bli.
Det ligger en betydelig poetisk ressurs i dette fremmede. Men det er og blir avgjørende at det behandles med varhet. Hvis et uttrykk framstår som en klisjé på norsk, er det slett ikke åpenbart at originaldiktet lyder klisjéaktig for en som kjenner språket diktet er skrevet på.
En norsk diktleser av i dag vil ofte ha utviklet en allergi mot klisjeer. Da kan det være vanskelig å nærme seg en linje som dette: «tausheten får enga mi av tårer til å bugne».
Poesi med sterke følelsesuttrykk står mange norske diktlesere av i dag nokså fjernt. Ikke dermed sagt at slikt står så fjernt fra unge mennesker som selv uttrykker seg i diktform på norsk, da er det eksistensielle trykket gjerne enormt. Men er det ekspressive da ikke ofte preget av en anelse ekshibisjonisme? Som om det unge mennesket med noe på hjertet føler på utpust, men ikke har samme sensitivitet i gehøret?
Khaleda Froagh er ikke en ung norsk kvinne. Hun ble født i 1972 og er blant Afghanistans mest anerkjente diktere. Hun har også doktorgrad i persisk litteratur. Hun er kort sagt en lærd poet. Klarer vi, i vår narsissistiske kultur og med all vår tids selvutlevering på sosiale medier, å innstille antennene våre på Froaghs afghanske bølgelengder?
Jeg fester meg ved denne verselinja: «Bevegelse er en utilgivelig synd i disse dager». Det er kanskje ikke følelsesmessig bevegelse det dreier seg om her, men fysisk bevegelse? Ja, antakelig, ettersom den neste linja henviser til poetens «steg» som ikke er «vant til å gå framover». Men det er heller ikke åpenbart at det bare dreier seg om romlig forflytning, særlig ikke ettersom det i strofen før heter at poeten får ordene sine stykket opp med «mørke skyer av blekk», slik at hun «ikke får lese en eneste strofe om kjærlighet». Er det med andre ord like gjerne inderlighet som er en «utilgivelig synd»? «Bevegelse» er et spennende ordvalg i sammenhengen. Men det oppleves som tvetydig. Fanger det da virkelig det poeten vil si?
Måne på flukt fra natta er utgitt i forlaget Aschehougs serie med tospråklige bøker skrevet av poeter bosatt i Norge, kalt Parallell. Diktene blir trykket både norsk og på originalspråket, som paralleltekst, her da den norske gjendiktningen på venstre oppslagsside, på den høyre teksten på persisk. Jeg setter pris på serien. Den er ambisiøs og annerledes.
Diktet «Lenger enn langt» skiller seg ut med sin eksplisitte tematisering av poetens møte med det norske. I dette rike diktet lyder en av de fem strofene slik:
I år har persisk en klump i halsen, norsk feller en syngende tåre
Bortkommen går jeg en tur med gata, den tar en selfie med meg
Her er Oslo og ferge og vann, der er Kabul med brente vinger
Verden er som en liten kafé, der øst og vest drikkes av samme krus
Jeg løfter det til mine tørre lepper, og nået slår sprekker
Det er som om disse linjene svarer på nettopp denne poesiseriens invitasjon og utfordring: Idet persisk og norsk møtes, er følelsene på den ene siden liksom skjulte i et sårbart og sårt indre, som angis med det norske uttrykket «klump i halsen»; på den andre siden er de både synlige og hørbare, angitt med det merkverdige uttrykket «en syngende tåre». Ordet «selfie» plasserer oss i nåtiden, og «ferge og vann» i Oslo, mens Kabul med sine «brente vinger» indikerer en farefull flukt som har satt sine merker. Idet øst og vest møtes, slår selve nået sprekker, i et tankevekkende bilde.
At øst og vest finner sammen, betyr ikke at det hersker noen harmoni. Et annet sted i boka gjør to strofer eksplisitt noe av det poeten opplever i dette møtet:
Krigen lot meg heller ikke være som dere i deres verden
Gjør den meg mindre verdt?
Gjør den meg ikke likeverdig?
Her er jeg like absurd som dommedag:
for jeg står opp i vest og er natt om dagen
Krigen lot meg ikke med alle mine ordskatter
dukke opp av egen jord
og bli en juvel
Når poeten «står opp i vest og er natt om dagen» i fremmed land, og ikke i stedet kunne «bli en juvel» i «egen jord», illustrerer det i hvilken grad Froaghs dikt er båret oppe av visse sentrale poetiske bilder. Metaforer, om man vil. Noe likner noe annet, eller noe er noe annet. Slik sammenstiller poesi, klassisk så vel som moderne, ulike størrelser, gjerne fra tilsynelatende uforenelige sfærer.
«Jeg er et ensomt tre i sorgens land», heter det i et av diktene. I et annet at «jeg er jord for dikt» og at «jeg er et rasert land». I et tredje at «jeg er mosaikk og marmor». Vi kan driste oss til å døpe slike innslag jeg-bilder. Altså poetiske bilder som uttrykket hva diktjeget er, eller hvordan hun føler seg.
Poetens jeg antar mange skikkelser, før disse parallelle identitetene i bokas siste dikt blir gjort til selve emnet for diktet med tittelen «Har framtida fortalt deg hva jeg er?».
Du som kommer fra framtida
har den fortalt deg hva jeg er?
Hva er jeg der? Smugets skygge?
Vind?
I noen tilfeller kontrasteres jeg-bildene med du-bilder, som her: «Du er sola, jeg er skyggen, skyggen / mest frarøvet din glans, så lenge du skinner». Og her:
Du er eng, eng, eng, jeg er tulipan, tulipan, tulipan
Så lenge jeg er tulipan, spiller det ingen rolle hvor du er eng
Slike linjer kan nok støte an mot de estetiske preferansene til mange vestlige lesere, for enten vi vil eller ikke er vi oppfostret på en eller annen form for moderne skepsis til det høystemte. Kanskje er det også noe sunt i denne skepsisen. For er ikke disse linjene i overkant bristeferdige av patos? Eller har dette først og fremt å gjøre med hvordan de framtrer på norsk? Om ikke nødvendigvis klisjéaktige, så muligens litt overtydelige?
Visse steder likner de norske verselinjene mest på en form for oppstyltet parafrase. Som her:
Se, jeg er omkommet i livets favntak
Nå til dags er en slik død mest uovertruffen
Her er det som om en stor og dyp følelse blir gitt en altfor trang og stiv form. Noe slikt burde det da være mulig å unngå? Her kunne nok hele oversetterarbeidet bli tenkt annerledes: Er det gitt at en oversettelse ord-for-ord er den eneste måten å gjøre det på?
Oversettelse kan man diskutere fram og tilbake, men blir man noe klokere? Kanskje setter man ord på taus kunnskap man hadde? Å tenke på slike spørsmål kan gi vesentlige påminnelser i mange sammenhenger der ulike språk og kulturer møtes. Kanskje utvikler man en mistenksomhet? Og hvorfor ikke? Det kan være gode grunner til å mistenke at for eksempel tekstingen på tv-nyhetene ikke alltid gjengir det som sies på et fremmed språk like presist.
Spørsmålet mitt blir om man ikke kunne prøve å tilnærme seg utfordringene forbundet med gjendiktning på en litt annen måte i denne serien med poesiutgivelser. Et forslag: Hva med å utstyre disse bøkene med etterord? Der kunne det gis rom for noe mer enn en kortfattet informasjon om poetens biografi, kanskje også de litterære tradisjonene hun er påvirket av? Til slutt i denne utgivelsen står det åtte forklarende noter. Bare én av dem dreier seg om poetisk form, nemlig om ruba’i, en diktform som, kan vi lese, består av en firelinjet strofe med fast rytme og der første, andre og fjerde linje rimer. I seg selv er denne informasjonen velkommen, men den blir i knappeste laget. Gjerne mer om slike spørsmål, og om hvorfor de er relevante i sammenhengen.
Den nevnte noten står som forklaring til denne verselinja: «Han resiterte de ferskeste ruba’i for meg på alle språk.» Den følges opp av et fromt ønske: «Kunne jeg bare lære alle språk sola skinner på». Ulike språks ulike gjengivelser er med andre ord et motiv i Froaghs egen poesi. Da kunne det vel også være grunn til å utstyre boka med noen ord om selve gjendiktningsprosessen? For hvordan har den egentlig gått for seg? «Dette er ikke vanlige gjendiktninger», informerer forlaget i en generell note om bokserien. Det påpekes at bøkene er «skrevet fram parallelt på poetens morsmål og norsk», og at det bak hver bok står et «lag», altså ikke bare poeten selv, men i tillegg «minst én oversetter, noen ganger en tolk, en rådgiver fra Leser søker bok og redaktøren». I dette samarbeidet, heter det, «oppklarer laget gjensidige kulturelle misforståelser og lar de to språkene påvirke hverandre». Men hva innebærer egentlig det?
La meg gi et spesifikt eksempel på oversettelsens underlige karakter, et eksempel som nettopp ved sitt unorske preg muligens kunne ha gitt opphav til en anskueliggjørende kommentar. Det er snakk om to verselinjer. I den første av dem finner vi det som står som tittelen på Froaghs bok, også det et jeg-bilde:
Jeg er også fabelaktig, en måne på flukt fra natta
Setter jeg fyr på meg selv, smir dere mens jernet er varmt
Avslutningen av den andre linja får meg virkelig til å stusse. I hvilken grad og på hvilken måte kan det norske ordspråket smi mens jernet er varmt tenkes å svare på noe i den persiske originalen? Det framstår for meg som et voldsomt registerbrudd. I seg selv opplever jeg det fjerne ved disse to norske linjene som utfordrende på en pirrende måte, men det er som om de kaller på en forklaring som ikke blir gitt noe sted i denne utgivelsen. Her skulle jeg svært gjerne sett at det fantes en aldri så kort, aldri så omtrentlig eller prøvende, indikasjon på hva gjendikterne har tenkt.
Det er heller ingen grunn til å tro at det bare er betydninger og betydningsnyanser som blir lost in translation ved gjendiktning av poesi, særlig ikke fra språk og dikttradisjoner som er genuint annerledes. Også det rent lydlige går tapt. Og dette er sjelden uvesentlig. Og helt åpenbart ikke i Froaghs tilfelle: Søker man på nettet, finner man eksempler på at hun leser med en kombinasjon av dyp bevegelse og stor autoritet. Den emosjonelle tyngden i de poetiske bildene bæres oppe av lydene, av toneleiet, av stemmen og dens måte å frasere på.
Det er noe annerledes ved selve tonen i enkelte språks poesi. Persisk er her et godt eksempel. Det kan være noe med gjentakelsene som gir inntrykk av noe insisterende, eller i hvert fall en ubestemmelig følelse av at det sies noe vesentlig. Disse sidene ved poesien kommer først til uttrykk når diktene framføres, gjerne nesten messende og preget av noe dirrende menneskelig, noe opprørt muligens, som særlig markeres i slutten av hver frase, der vokallydene klinger likt uten dermed å lyde som enderim fra vår norske poesitradisjon.
Det er utvilsomt ikke lett å skulle bevare noe av dette på norsk, eller overhodet på trykk i en bok. Skriften bedrar liksom ordene der de ellers ville blitt uttalt med skjelvende røst. Men i Måne på flukt fra natta er det som om det knapt nok gjøres noe forsøk på å få poesien til å klinge. Kanskje kunne forlaget løst dette på en annen måte? Ved å gjøre noen opptak av diktene opplest og legge dem ut på en strømmetjeneste? Eller i det minste gi leseren informasjon om hvor man finner allerede eksisterende opptak? Og kanskje få en norsk poet eller skuespiller til å framføre diktene på norsk? For dette er dikt man bør lytte til, ikke bare lese.
Et annet innspill: I stedet for at Aschehoug Parallell utgir en bok med la oss si 50 nyskrevne dikt, både på norsk og på originalspråket, så kunne serien kan hende i stedet vurdere å utgi 10 nyskrevne dikt, og la hvert av diktene bli gjengitt på fem ulike måter på norsk? Slik at de fem ulike variantene kunne gjengi ulike kvaliteter ved diktet slik det framtrer på originalspråket?
Dette bare ment som innspill, altså, det er velment og forhåpentlig konstruktivt, for eksempel hvis redaktøren for serien, Johanne Fronth-Nygren, leser denne teksten her på Krabben. Selvsagt må poeten selv ønske det om det skal gi noen mening for redaktøren å følge opp noen av disse innspillene. Men noe slikt er ikke utenkelig. Poeter vet noe om språk og språkforskjeller. Derfor vil mange av dem forstå at flere gjendiktninger av samme dikt vil kunne ha en verdi for formidlingen av hans eller hennes diktning.
Kanskje er det for mye forlangt? Men vi diktlesere er krevende dyr. Vi forlanger mye.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
