Låvenes gudeaktige autoritet overfor du-et, og deres grensesprengende tale, er dette diktets iøyenfallende og realismebrytende grep. Utsagnene låner retorikk fra Bibelens skapelsesmyte, åpenbaringer og profetier, og selve situasjonen kan sende tankene til bibelhistorien om Moses og den brennende tornebusken som Gud snakker til ham gjennom. Samtidig får diktet meg til å assosiere til den kollektive oppfatningen om at omgivelsene former oss og gjør oss til dem vi er. Her er det som om Strandberg har fulgt denne tanken helt ut, slik at omgivelsene, i dette tilfellet låvene, kan fortelle du-et hvem og hva hun er, til og med at det var de som oppfant henne. En linje som «Du är materia / vilseförd / genom vilda havrefält» skaper en kosmisk følelse, samtidig som språket holder en klar forbindelse til det jordlige — havren og kyrne. Det er en bakkenær og sansespekket åpenbaring, der du-et (mennesket) jekkes ned fra næringskjedens topp, og i samme vending tilbys en ubrytelig sammenheng med alt levende.

I låvenes framsatte imperativer ligger både instruksjoner og invitasjoner: kom inn, stans, kyss, bøy deg, senk deg, berus deg. De er tvetydige oppfordringer til ydmykhet så vel som usjenert innånding av verden. Tekstens profetiske tone ligger i dens framtidsrettede bevegelse, i lovnaden om hva som (fortsatt) finnes, i bildene av kyrnes skrekk og fråde og våte panner, og i disse milde formaningene som rettes mot du-et. Opp av de gåtefulle linjene stiger et klart spørsmål til overflaten: Hva er det som gjør at vi tilhører? Hvordan er vi forbundet til steder og natur? Strandbergs åpningsdikt antyder en på samme tid fysisk og metafysisk forståelse av tilhørighet, og gjennom låvenes tale åpnes også en tanke om at med tilhørighet følger det en forpliktelse.

Åpningsdiktet i boka er inntagende, og av min noe lange dveling kan man kanskje få inntrykk av at boka bare fortsetter på den måten. Men låvediktene, som er jevnt plassert utover hele samlingen, utgjør bare en brøkdel av boka. I 30 av de totalt 43 diktene er det et jeg som fører ordet — den som låvene snakker til. Dette jeget er ofte tilbakeskuende, da tekstene i stor grad oppsøker barndomsminner som pensles ut gjennom taktile detaljer, symbolbærende bilder og et språk som kombinerer det jordnære og det opphøyde. Her får leseren små innblikk i en oppvekst på en gård, blant kyr, sjøer og jernbanestasjoner, i dikt som anger av svensk innlandsnatur og arbeiderklasseliv. Gården, låvene og landskapet rundt, samt den hardtarbeidende moren og den fiolinspillende snekkerfaren, er elementer som tidligere lesere av Strandberg kan kjenne igjen, for eksempel fra diktsamlingen Lyssnaren (1997).

Ingenstans mitt segel er til tross for sitt korte strekk en samling som får plass til flere toneleier og perspektiver. Bildene av faren og den unge jenta som henger med ham i ulike situasjoner, bærer i seg bokas bakkekontakt og klasseperspektiv. De utgjør noe av grunnlaget for tenkningen som pågår i samlingen: «Min far reparerade husen / Jag vet inte varför jag ville följa med / Kanske för att jag där såg vilka vi var». I dette partiet kommer for øvrig et sjarmerende trekk ved Strandbergs skrivemåte fram, ved at jeget først virker spørrende, for så å svare seg selv (på hvorfor hun ble med faren på arbeid). At hun slipper enkelte slike muntlige talemåter inn i skriften, skaper en livaktighet i språket, og i dette tilfellet en uventet høyttenkning i diktet.

Det sosiale perspektivet er nok det som klarest binder låvediktene og jeg-diktene sammen. Mye av det låvene sier handler om å kjenne sin plass, å ikke vike fra den rollen man er gitt. Slik påminner de henne også om hennes ufrihet. Men der låvene kan sies å representere en moral, og nærmest kan leses som et bilde på et over-jeg, veksler jegets barndomsvendte blikk mellom å være undersøkende, nostalgisk, bestemt, misantropisk og dempet gledesfylt. Det ene punktet hvor låvediktene og jeg-diktene møtes direkte, er i omtalen av henne som en vokter og en hund; en rolle som ifølge låvene innebærer å kjenne verden fra fødselen av, og å ha sett det man ikke har sett. I hunden forenes låvenes og jegets bilde av henne selv. Som barn voktet hun på «fars mörker», på foreldrenes middagsgjester, på «bönder och banvakter» som hun og faren feier forbi på dressin; kort sagt beskrives jeget som en som vokter på verden, eller også er en aktiv iakttager. En slik rolle minner jo også om poetens posisjon.

«Jag tycker mycket om mitt förflutna / Det är det enda jag äger som bara är mitt», står det i et tidlig dikt. Slike linjer bidrar til inntrykket av en poet som ikke bare vil overlate tolkningene til leseren, men også evner — og er interessert i — å utkrystallisere en eksistensiell holdning. Frasen evig eies kun det tapte er nok en sannhet for alle, men tar man klassetematikken i betraktning forteller dette sitatet om en verdsetting av indre verdier over de materielle. På mange måter er det dette Ingenstans mitt segel gjør: den maner fram unnselige og umålbare verdier. Den viser hvilken voldsom mening og kraft som ligger i bestanddelene til et uspektakulært liv, som likevel er et liv med en i dag uvanlig nærhet til døden og det jordlige kretsløpet. Her ligger det en form for etikk hos Strandberg, som tidvis kommer direkte til uttrykk — som i et dikt der faren igjen spiller en viktig rolle: