Er disse ordene utgjort vanskelige? Eller er de utgjort enkle? Banale, banalere, banalissimi? Prøver diktet å lure meg? Kanskje er det noe i den fornemmelsen, redselen for å bli ført bak lyset, eller for å føle seg dum? Mistanken om at dikteren ikke spiller med åpne kort, eller kanskje heller antyder at han sitter med en slags mystisk innsikt, men liksom lukker denne innsikten inne i noe ugjennomtrengelig, kan bidra til at jeg kjenner at disse to linjene støter meg vekk fra seg.

Kanskje er det særlig poesi som utfordrer ideen om det «meningsfulle» ved språklige utsagn som kan etterlate oss med en slik følelse. Men hvorfor det? Vi vil jo ofte godta at instrumentalmusikk ikke må være umiddelbart forståelig, og at gallerikunst ikke lar seg gjengi språklig på noen enkel og entydig måte. En bok med noter eller bilder vil vi vel da kunne forholde oss til på tilsvarende måte: Vi innser at de ikke kan oversettes til alminnelig talespråk. Men så snart det er snakk om bokstaver, så føles det vanskelig på en annen måte?

Ja. Jeg kjenner det nok til en viss grad slik. Men hvis jeg ikke bukker under for impulsen til å kaste boka febrilsk i veggen, så kan jeg prøve å bli klokere på denne uklare fornemmelsen: fornemmelsen av at det er noe med skriftspråket som er annerledes enn tonespråket og billedspråket. Da har boka allerede begynt å bli ikke bare frustrerende, men også en kilde til undring. Og da har jeg allerede begynt å nærme meg denne moderne poesien.

Disse diktene som ikke fyller boksidene med gjengse betydninger, men står og svaier på grensen til det semantiske, gjør meg en smule ambivalent, men de har også noe som appellerer til meg. Hva appellerer? Kanskje bare at de svarer på en lede i møte med den jevne norske bokutgivelse: For i mengden av prosa og dikt som utgis, finnes det mye dusinvare. Denne dusinvaren kan gjerne være proppfull av betydning, ja kan hende er alt som står på boksidene intenst meningsfullt, i hvert fall rent språklig. Men hvis boka likevel bare betyr omtrent det samme og på omtrent samme måte som den forrige og neste boka, hva er poenget?

Et dikt som stritter imot ideen om at mening er noe enkelt, kan ha sine grunner. Vi kan snakke litteraturhistorisk og tenke at det skyldes en motstand mot den tradisjonelle forestillingen om dikteren som en skikkelse med særlig følsomhet og dype erfaringer av tragiske traumer, intens lykkefølelse eller kosmisk enhet med verdensaltet. Eller vi kan tenke mindre generelt og spørre om det ikke er noe med visse erfaringer og visse følelser som ikke så lett kan formuleres med enkle ord. Som om det vesentlige ved noe vondt som har skjedd ikke er det som har skjedd, men at det er vanskelig å snakke om. Som om det vonde og vanskelige omgjort til enkelt språk blir for lettvint.

Men da har jeg allerede sagt om ikke for mye, så mye. Jeg avslører vel at jeg må ha lest videre i boka. Der det for eksempel heter: «Jeg kom – som det kaldeste – inn bakfra på huden. Fra der jeg sto, piplet det. Det rant og rant, kunne jeg sagt, hvis ikke kjøttet er en tampong stappet inn i kjøttet. Det skrek og skrek.»

Sagt på en annen måte er det noe rått ved de seks bøkene til Ådland – fra den unnselige Sep pran ek utgitt på Biblioteket Gasspedal i 2003, over de tre utgitt på større forlag, Cappelen og Damm, til de to på forlaget Kolon, Grovt øye fra 2013 og Årsol fra 2019. Rått som i en rå skildring av levd liv. Og da slutter kanskje bokstavene løsrevet for seg selv på siden å framstå som kjølige og intellektualiserende.

Eller så er det skriftspråket som sådan som er cerebralt. Forfatteren har tenkt seg om. Tegnene henviser til noe vi ikke vet hva er. Det er ikke så lett å skille fiksjon fra noe ekte. Språket må tynes for å kunne antyde noe reelt.

Skal man lese Vemund Solheim Ådlands tekster, bør man lese forfatterskapet i sin helhet. Derfor applaus for årets utgivelse som samler alle bøkene: Sep pran ek, som vel er lengst fra å stave ordene ut, til Profylaktisk skjønnhet (2004), Ete (2005) og Repetisjon og åpenbaring (2007), en trilogi har det blitt sagt, og så Grovt øye og Årsol. Etterordet signert Carina Elisabeth Beddari lodder dypt. Supert også at en tekst fra 2010, kalt Da, er tatt med, den ble først publisert i antologien Gruppe 10. Den er mer som en fortelling av den typen vi kjenner fra norsk litteratur. Her er det liksom spedd ut en smule, det som i de andre bøkene framtrer i mer fortettet og abrupt form.

En bok som Årsol er rik og derfor tung å lese. Tar man seg tid, er det likevel mye å hente her, i de mange tålmodige variasjonene over noen ganske få språklige ledemotiver. Jeg slutter med et sitat fra denne boka: