At vi knapt vier oppmerksomhet til en tredjedel (eller mer) av livstiden vår har alltid sjokkertmeg. Er det ikke noe fundamentalt galt med et samfunn som nesten aldri snakker om søvn og drømmer?

I tidligere tider hadde de et langt tettere forhold til nattetiden i livet, og det er også denne historien – eller de historiene – Erlend O. Nødtvedt vender seg mot i Olav Nygards seng, hvor det nettopp er poeten Olav Nygards sengebrisk – som tittelen peker på – som forankrer skrivingen. Hvorvidt Nødtvedt selv har skaffet seg denne sengen eller om det er et litterært grep er ikke så viktig, for det at han binder sine egne dikterevner til søvn- og poetforgjengeren skaper en scene som fungerer.

Historisk sengehalm

Allerede i begynnelsen av boka, hvor senga bæres opp på loftet, oppstår en eksistensiell og poetisk gnisning mellom soveredskap og det øvrige, nåtidige livet, siden den stive og alderstegne madrassen er langt fra dagens komfortable og kroppsetterlignende minneskumsmadrasser. Senga på loftet kaller på ham, med historiens fantasieggende dybde, der han ligger i etasjen under, søvnløs med samboeren – «samsoversken» – i sin moderne postmillenniale sengebrisk; «la meg hvile og bygge / i Nygardsomrisset/ kun på dette leiet kan draumen sanke / det min vakne tanke trår men aldri finn.»

Nødtvedt er sjarmerende arkaisk, til tider, og skriver seg inn i en tradisjon, hvor det å dikte er å tre inn i et annet rike enn normaliteten og fornuftens opplyste verden – størrelser som Dantes vandringer i det hinsidige er nærliggende, og Draumkvedets visjoner, men også middelaldermystikere, romantiske svermere og litteraturens episke nattefantasier. Å knytte an til andre historiske lag enn vår skakkjørte samtid er uansett nærliggende, og nødvendig, for vi trenger alternativ næring for våre drømmer – både dem vi har om natta, og dem vi trenger om dagen. «Eg blunder av saa eg betre kan sjaa,» som Nødtvedt skriver, og med det siterer han også Nygards dikt Til «Ljaamannen» som er hentet fra samlingen Ved vedbande (1923).

Sitatet forandrer

Det er noe episk over måten Nødtvedt åpner for historien på gjennom sin nåtidige poesiflate, for ingenting glemmes i søvnen, der vi ligger under dyna er vi kontakt med det kollektivt ubevisste. Nødtvedt plasserer seg da også romlig og scenografisk på et litterært sted, hvor kontakten med skyggesiden av eksistensen kalles frem, for settingen for denne diktsamlingen slekter på gamle, litterære strukturer som bindes sammen av svenn og læremester. Prosjektet er, kunne man kanskje si, delvis buktalersk siden Nygards poesi trenger gjennom Nødtvedts slik drømmene siver inn i dagen, men også fordi forgjengeren trer inn i en slags indirekte mentor eller Vergil-rolle på vei inn i søvnens rike.

Boka er i tillegg en eklektisk reise også i drømmenes idéhistorie, for vi er innom, og blir sitert for en rekke andre søvnrelaterte kilder foruten Nygards poesi– Bibelen, Platon, norrøn mytologi, Cecilie Løveid, Proust – men det lyriske idiomet blir aldri oppramsende eller leksikalsk: det siterte blir mer en impuls som presser seg inn i språket og forandrer den poetiske formen. Ordene og syntaksen vris og vendes på, de deformeres, finner tilhørighet i alternative rytmebilder.

Virkelighetens gjennomslag

Samtidig justeres det høystemte og fortidsforankrede, som tidvis står i fare for å bli vel svulstig og dermed komisk, av at forfatteren kan smile av seg selv via glimt av samtidige hverdagsøyeblikk. Som at han forstyrres fra denne reisen i den episke fortiden av minner og skalder gjennom barneskrik; «06.47 Vekkes av toåringen/ 06.49 Vi sovner begge igjen». Drømmereisen brytes uvegerlig også opp av oppvåkningens virkelighet, slik enhver svermer og utopiker innimellom trekkes tilbake inn i nettverket av drømmeløse forpliktelser. «Hver forbannede morgen/ igangsetter en grusom blære morgenmaskinen/ morgentrafikken flerrer egentlighetsfragmentene/ den kjøttetende nattskinnsrivende morgenen /jammer signalet/ fra det nå for alltid tapte land.» Nødtvedt er i det hele tatt på sitt mest sjarmerende når han lar det personlige sive inn, som her, hvor en gammel flamme fletter seg inn i nattens eget minnebilde: