20. januar 2022
Nakne ord for penga
Nakenord føyer seg tematisk og formmessig inn i Paal Maage Elstads øvrige poetiske forfatterskap. Det handler om menneskets forhold til kunsten. Poeten henter ut erkjennelser og tolkninger fra bilder og malerier i den etablerte kunsthistorien. De klassiske formgrep og motiv smitter over på poesien og Elstad dikter videre på dem. Ikke ulikt Roland Barthes i boken Det lyse rommet bruker Elstad fotografiet til å skildre et nærvær som er borte.
AV ENDRE RUSET
Nakenord er Paal Maage Elstads fjerde diktsamling og består av fem avdelinger. Boken åpner med et prosadikt som faller rett innunder Elstads hovedtematikk slik jeg oppfatter det i forfatterskapet: menneskets forhold til kunsten, hvordan vi opplever kunsten, hvordan vi bruker poesien til å belyse bildekunsten på en ny måte. Det første diktet av Elstad som jeg bet meg merke i, er fra hans andre samling Lysmøkk (2017). I dette diktet tar poeten for seg Jakob Weidemanns bilde «Inntrykk fra naturen». Åpningsdiktet i årets bok er, i likhet med Weidemann-diktet, en svært vellykket poetisk ekfrase. Denne gangen er utgangpunktet et bilde av fotografen Josef Koudelka.
Forfatteren reflekterer over motivet i bildet: han spør seg hva som er guttens motivasjon for å kaste seg over Jomfru Maria-statuen. Åpningsteksten står for meg som høydepunktet i boken, med dens originale utgang som gjør at leseren innfanger både bildet og diktet og kommer fra det med en ny erkjennelse. Jeg synes åpningsdiktet i Nakenord er såpass godt at jeg siterer det i sin helhet:
Det finnes et Koudelka-fotografi hvor en liten gutt kaster
seg i armene på en skulptur av Jomfru Maria, og kysser
henne på munnen, mens hun kneler ved siden av sønnen
som er i ferd med å bli korsfestet. Marias sorg har utløst en
spontan empati i guttekroppen. Eller han er misunnelig, og
forsøker å gå imellom, og fange, noe av den kjærligheten
som strømmer mellom henne og sønnen. Kanskje har han
som gammel ennå drømmer hvor han flykter hjemmefra,
og oppfostres av skulpturer.
s. 6
De beste av Elstads dikt er etter min mening der han henter ut erkjennelser og tolkninger av bilder og malerier fra den allerede etablerte kunsthistorien. De klassiske bildene, formgrepet, motivet, smitter over i poesien når Elstad dikter videre på dem. Ikke ulikt Roland Barthes i boken Det lyse rommet bruker Elstad fotografiet til å skildre et nærvær som er borte.
Og i sine beste penneøyeblikk bringer han slike glimt tilbake gjennom poetiske omveier. I et annet dikt i bokens første avdeling er det et foto av Cartier-Bresson som bearbeides til en tekst. Her ender diktet opp med å vise hvordan fiksjonen og virkeligheten krysser klinger, men løses på langt nær på like elegant vis som i åpningsdiktet. Poenget er uansett; når man leser Elstad er man på ingen måte fanget i et Flamme Forlags milkshake-tinder-løkka-dikt, men i et forfatterskap der forholdet til verden fortsatt innbefatter den klassiske kunsten og litteraturen.
Anklag gjerne Elstad for en litt elitistisk, høystemt poesi, da slår denne kritiker tilbake med følgende påstand: Heller for mye av det litt slitte «antropomorfe» eller «prenatale» enn en haug med SoMe-referanser pakket i pysjamashipsterklynking fra Nils Øivind Haagensens epostmoderne copy cats!
Elstad søker mot kunsten, til skulpturene og lar skrifta gripe inn og får den til å bli levende, eller får oss til å se på dem på en annen måte, som i dette diktet:
skulpturene grubler ikke
over sitt eget forfall
der de står med øynene rettet
mot flass, hår og andre
etterlatenskaper på museumsgulvet
s. 17
En av grunnene til at jeg har fulgt Elstads diktsamlinger før Nakenord, er i stor grad hans ukuelige tro på verdien av klassisk kunst og kultur som referanseverk for å dyrke frem korte og formulerte eksistensielle dikt. I dag virker det på meg som en vegrer seg for å bruke denne formen for referanser åpent i poesien.
Det føles mer som Maage Elstads måte å skrive på tilhører den fortiden jeg selv debuterte i, på begynnelsen av 00-tallet, der forfattere som Terje Holtet Larsen og Pål Gitmark Eriksen var naturlige etterfølgere til Tor Ulven og Svein Jarvoll, som regjerte i den alternative litteraturen.
Dette fremstår som en nesten svunnen tid nå. Men leser man Nakenord, får man i alle fall i korte sekvenser følelsen av at denne åren i norsk poesi og kortprosa fortsatt har en åpen vene, et levende kort på hånden om du vil: nemlig Paal Maage Elstads diktning.
Elstad skriver på en måte som nesten kan virke utdatert, og nettopp derfor ikke, han tør holde på denne litt høystemte skrivemåten, den som springer ut av den Tor Ulvenske sound.
Men Nakenord er ikke bare en vellykket diktsamling, til tross for gnistrende enkeltdikt er årets bok for knapp og for springende i form og tematikk til at leseren helt får grepet om den.
Å skifte gir både tematisk og formmessig så hyppig som Elstad gjør i denne boken, som strekker seg over kun femtini sider blir for krevende. Det er vanskelig å se en helhet i utgivelsen. I tillegg til den gode åpningen, er det kun avdelingen «Deres uvitenhet» som gir en følelsen av en klar og tydelig diktning.
I diktet der Elstad tar oss med inn i Marcel Duchamps bilde «Nude Descending a Staircase II» – en tekst som er avskåret sin kontekst, fremstår det som – ikke poesi – men som ren forklaring, som essaystikk. Både den kryptiske og litt uferdige delen «Opiode peptider» og den litt dunkle inngangen til samfunn, pandemi og penger (slik jeg tolker det) som avdelingen «Vertene» adresserer, er ikke nok til å løfte boken dit den hører hjemme.
Dette bringer meg til det kanskje mest problematiske ved Elstads forfatterskap.
I det ene øyeblikket leverer forfatteren dikt og bilder som trumfer de aller fleste av sine samtidige, i neste øyeblikk å plumper han uti med utydelige sekvenser som er under pari, som mangler rotfeste og som forvirrer leseren. Jeg tror Elstad i stor grad vil vinne på å dyrke et litt større format framfor fragment i fremtiden, slik han gjorde med sin forrige bok Et uanselig støv. Nakenord fremstår både som litt for abrupt til å yte Elstads talent som poet rettferdighet, og litt for uferdig til å føles som en hel diktsamling.
