66. utgåve | 20. april 2023 | POESIMELDING
Mellom krypmure og einstape
Garden ved stranda av Thomas A Clark tar leseren gjennom det skotske landskapet, gjennom myrull, ålegress, krypmure, røsslyng og einstape, og stiller det dikteriske jeg-et helt opp mot naturens rytme, så nært at dets subjektive erfaring kan synes å forvitre.
DIKT
Thomas A Clark
Garden ved stranda
Gjendiktet av Per Olav Kaldestad
94 s.
Solum Bokvennen 2022
AV HEDIA HAUGEN GHANIZADEH
Det var først i romantikken mennesket for alvor etablerte vandringen i naturen som en meningsfull aktivitet, og som hverken innebar foredling av jorda, instrumentelle reiser eller betraktning av naturen som eiendom. Naturen skulle bare være, og mennesket skulle se og betrakte, komme nærmere, oppdage gjennom sansningen og bli berørt av naturens egenart, dets ubendige egenrådighet. Den skotske naturlyrikeren Thomas A Clark viderefører denne tradisjonen i diktsamlingen Garden ved stranda (Farm by the Shore) som nylig har blitt gjendiktet til norsk av Per Olav Kaldestad. Clark har siden debuten med Some Particulars i 1971 gitt ut flere diktsamlinger. I den klare lufta (2007), Om skog og vatn (2009) og Dei hundre tusen stadene (2019) har tidligere blitt gjendiktet av Per Olav Kaldestad på Nordsjøforlaget.
Garden ved stranda åpner som en tilblivelseshistorie, der «hav skil seg frå himmel / jord frå hav / alle ting tar form / frå mørket», og fortsetter med en henvendelse fra det dikteriske jeget til leseren: «kjenner du landet / der myrulla veks». I tråd med den åpne henvendelsen blir utfoldelsen av dette landskapet møysommelig behandlet videre i samlingen, både gjennom beskrivelser av naturen «i seg selv», av bilder og tablåer som vises frem uten videre ansporing til symbolske meningsstrukturer, samtidig som man kan lese diktene inn i en større ikke-antroposentrisk eller dypøkologisk sammenheng. Diktsamlingen kan også leses som en løst strukturert reise gjennom ulike sykluser – gjennom dagen og årstidene – og beveger seg fra morgengryet til kvelden, avløst av vandringen mellom sjø, fjell og skog, samtidig som dikter-jeg-et tar del i skiftningene, noen ganger tilstedeværende, andre ganger mer tilbaketrukket.
I Garden ved Stranda tar Thomas A Clark leseren gjennom det skotske landskapet og heiene; gjennom myrull, ålegress, krypmure, røsslyng og einstape, og stiller det dikteriske jeg-et helt opp mot naturens rytme, så nært at dets subjektive erfaring kan synes å forvitre. Men paradoksalt nok gjør den ikke det, som diktene også eksplisitt fremviser: «Det som ikkje er sansa / finst ikkje». Altså forsvinner dikterjeget helt inn i naturens evig skiftende tilstander og tonaliteter, samtidig som det alltid ser, alltid finnes i det som beskrives. Clark skriver seg her inn i en dikterisk modus som synes å ville fange det omskiftelige, ønsket om å se omgivelsene og naturen klart, men alltid fra et bestemt sted og gjennom skiftende perspektiver, som igjen formes av den stadig endrende naturen, av vindene, sjøen og det yrende artsmangfoldet. I Garden ved stranda henvender det dikteriske jeget seg til et forestilt «du», og formen veksler mellom uthevede og dvelende setninger og mer klanglige og assonansrike rytmiske spill:
låg lagsky kumulus regnsky
dit du ser dreg du
fjørsky høg lagsky
Foruten dikterjegets henvendelse til et forestilt «du», dukker mennesket opp blant naturskildringene. Sterkest er nok menneskets tilstedeværelse i diktene gjennom affiniteten til det man kan betegne som det «ulvenske», av restene etter menneskene og det forgangne, som i dette diktet: «i kvila om morgonen / den beiske smaken etter minnet om snakk, ein rest i kjølevatnet / av stor iver». Her blir også menneskelivet en rytmisk bølge, i likhet med naturen, der bevegelsene bygger seg opp og spiller seg ut, for så å viskes ut til avtrykkene står igjen.
Tematiseringen av rester etter mennesker, gjennom små fragmenter dryppvis i samlingen, fremstår som mer tvisynt enn beskrivelser av mennesket som en ødeleggende kolonist som baner vei for egen undergang: «Gå dugande menn / kledde i fullt krigsutstyr / ut på plyndringsferd / ta kyr / oksar hestar / gull og pengar / brenn hus / lemlest mange (…)».
Man kan ane et slektskap mellom Clark og norsk naturlyrikk, for eksempel den norske lyrikeren Kjartan Hatløy, som befatter seg «med tingen i seg selv», riktignok forstått slik den fremstår gjennom sansningen, og meditasjoner over natur, liv og landskap. Hatløys beskrivelser av naturens eller verdens «stemning», adresserer også Clark gjennom skildringer av «tonaliteten eller væremåten / til den flytande verda». Dette ligner på et aspekt ved Martin Heideggers filosofi, og kanskje særlig hans «stimmung»-begrep – at verden alltid gjennomsyres av en stemning, gitt betrakterens eget ståsted. Selve sansningen gjennom betrakterens øyne blir tydelig når diktene nærmest blunker seg gjennom disen, som for å se klarere, slik at motivet gradvis gestaltes for leseren:
det skin gult gjennom skodda og disen
så skin det gult gjennom disen
så skin det gult
Garden ved stranda maler opp presise, meditative bilder av naturen, der sansningen av den er vel så sentral som det som er gjenstand for sansningen. Diktene beveger seg fra assonansrik og språklig lek til billedskapende og poetiske strofer («ingenting er meir vidunderleg / enn den grå linja / som kjem nær og fer att»). I Garden ved stranda er ikke naturen kald og likegyldig overfor «oss små menneskemaur», som Hans Børli en gang skrev, den er ikke et fremmed sted som menneskene har havnet i, men snarere et hjemlig sted, et sted med en egen orden, som menneskene har et valg om å leve i og med, snarere enn å eie og kolonisere. I likhet med den øvrige dypøkologiske orienterte naturpoesien, forsøker Clark å sette leseren i kontakt med naturen, slik at vi, i vår omgang med naturen, kan trå mer varsomt i den. Det er en vidløftig ambisjon, og selv om potensialet for dette utvilsomt finnes, har det også sine begrensninger, selv i det poetiske språket, som kan hende blant annet skyldes at lesningen alltid er lineær: Selv om ordene åpner opp og skaper bilder, vil den sjelden nå opp til den faktiske tilstedeværelsen i naturen, der alle sansene, lyder, lukter, sollyset og vinden, aktiveres samtidig og nærmest alltid etterlater et merkbart avtrykk. Allikevel vil våre på forhånd gitte holdninger avgjøre hvordan vi griper inn i naturen, om vi møter den med ærbødighet eller hensynsløshet, og det er kanskje der den dypøkologiske poesiens mulighetsrom ligger. Clarks Garden ved stranda bruker nettopp dette mulighetsrommet, og bærer et på et håp om at mennesket skal se, ikke gripe inn, og verdsette fremfor å eie, og er dermed bærer av et håp for at tiden vi lever i skal åpenbare nettopp dette, at mennesket skal finne sin tilmålte plass blant krypmuren og einstapen.
Hedia Haugen Ghanizadeh, f.1992, er skribent med fagbakgrunn innen litteraturvitenskap. For tiden studerer hun femte året på profesjonsstudiet i psykologi.
