Å selv skape gliper i sløret, og dermed et utkikkspunkt til den andre siden. For teoretisk, antakelig, når jeg assosierer til Schopenhauers bruk av det hinduistiske begrepet om Majas slør for å illustrere skillet mellom framtoning og objekt. Heller snakker vi her om et bilde fra og på en barndom eller ungdom. Slik er scenen satt for det som skal bli et dikt om eller fra et knapt år i denne ungdommen – ja, undertittelen understreker at hele verket er «et dikt». Best liker jeg de første delene, de dveler mer i bilder fra fortiden som var de her og nå.

Hvorfor hjerte nummer to blir ikke bare gitt ut som trykt bok, men også som lydbok lest inn av forfatteren selv. Bruken av dialekt gjør et slik valg særlig motivert. Men ettersom diktet etter alt å dømme er fortalt av to ulike jeg-personer, Jim fra åpningen og nabojenta Thea, og stadig veksler fra den enes synvinkel til den andres, kan den innleste versjonen virke forvirrende: Den lesende forfatteren er begge. Forskjellen mellom de ulike partiene kan være vanskelig å lytte seg fram til for en som ikke er innvidd i stavangerdialekten. De delene av teksten som er lagt i munnen på Thea, er riktignok lysere i toneleiet når Rimbereid leser. De framstår dessuten som mer bokmålsnære. Med litt bistand fra et trent øre har jeg nå lært at de nok også har noe stavangersk over seg, men da som en form for «pent språk» – med andre ord kan forskjellen også være en sosial markør.

Tale er ikke alt. Skrift har også sine fordeler. Hvorfor hjerte nummer to veksler mellom passasjer i kursiv og uten. Skiftene følger hvilken jeg-person som taler: Thea i kursiv, Jim uten. Kursiven er synlig på boksiden, men rimeligvis ikke hørbar på lydopptaket.

Både Jim og Thea klipper. Hun «i papirrommet i papirhjemmet», som i et slags håndarbeid: «Så klippe rundt, klippe over, og på tvers. / Med kniven skjære ut rute, halvmåne, sirkel.» Han sittende under et lass med hvite skyer mens sigarettrøyken forsvinner, og «sakså får ligga, / du klyppe ikkje røyg i to! / Nix.»

På et punkt blir det også klippet med avbitertang: «Eg klyppe ud ei luga / i nettinggjerdet bagom skuret / der ingen kan se oss, / ikkje eingang fra tørketårnet på brannstasjonen.» Jim klipper for å løfte nettinggjerdet opp, så Thea kan krype inn. Her, i Jims enkle gjengivelse av en episode fra en mer eller mindre opprørsk ungdomstid, viser diktet seg på sitt minst interessante, etter mitt syn.

Også klippe i mer abstrakt forstand – i «sløret som e framfor alt, alltid!» Klippe «sånn at sløret te slutt / ligge igjen mest som någe støv». Eller: «Klyppe den usynlige tråden, rett av.» Hos Thea en innsikt, kanskje: «stemmen din stemmer / og du trenger ingen saks til å klippe det / som er til overs, ingenting / til overs».

Mot slutten av diktet møter motivet med klippingen hjertet fra tittelen, Theas tale: