86. utgåve | 2. november 2023 | BOKMELDING
Med blikket ut av togvinduet
Til mote er i stor grad sentrert rundt – men ikke begrenset til – moteverdenen. En verden poeten får innsyn i, fordi det er i den kjæresten arbeider. Det er imidlertid påfallende at det i partiene om mote er som om poeten Langeland forsvinner.
DIKT
Morten Langeland
Til mote
233 s.
Flamme forlag 2023
AV PRIYA BAINS
Det er den svamp-aktige karakteren ved Morten Langelands forfatterskap som er blitt trukket fram og hyllet. Langeland er ingen kontemplativ, innadvendt poet, men en observatør med blikket festet på verden utenfor. Det er ikke for å si at bøkene hans er blottet for sjelsliv, tvert imot, det er de fulle av. Det er snarere det at deres modus er flakkende og registrerende, fremfor meditativ eller dvelende.
Fra debuten ÆÆÅ, et økodystopisk langdikt fortalt fra perspektivet til en makrellstim, til høydepunktsdiktsamlingen Svamp, som beveger seg i et spenn fra Baneheia-drapene til en poesifestival i Makedonia, og til de seneste årenes prosautgivelser, er forfatterskapet stappfullt av samtidens mylder. Akkurat ordet mylder kjennes presist når det kommer til dette forfatterskapet, ikke bare på grunn av spennet i fenomener det skrives om, men fordi diktene rent språklig også myldrer. De beveger seg raskt, kravler i mange retninger på liten flate. Fra en linje til en annen er vi et helt annet sted. Å lese Langeland er ikke helt ulikt det å scrolle nedover en feed, slik det også står i jurybegrunnelsen for Sultprisen 2020.
I årets utgivelse Til mote er bevegelsen imidlertid noe mer styrt. Langdiktet, dedikert til et kommende barn og barnets vordende mor, poetens hjertenskjær, foregår på en togreise nedover Europa. Reisen er ingen lineært fremadskridende ferd, men togturen danner likevel rammen for lærediktet. Derfra er digresjonene mange. Til moteverdenens avtaler og middager, til stunder i poeten og kjærestens forhold, og stundom til Europas blodige historie. Så vender diktet tilbake til togkupéen, eller henvender seg til det ufødte barnet, lille trille.
Til mote er i stor grad sentrert rundt – men ikke begrenset til – moteverdenen. En verden poeten får innsyn i, fordi det er i den kjæresten arbeider. Det er imidlertid påfallende at det i partiene om mote er som om poeten Langeland forsvinner. Det poetiske blikket, som ellers spotter skjønnhet og finurlighet, og som sammenstiller overraskende elementer og utmaler små øyeblikk, må vike for mer prosaiske utlegninger. Resultatet er en poesi som til tider blir veldig opptatt av gjengivelse:
Elisabeth 1 møter Pocahontas på ferie’ var Gallianos pitch
til set-designeren for Dior-showet som stjal showet på Gare
d’Austerlitz, ti min kostet to millioner dollar i ‘99
han lukket ned tre spor og tøffet inn et damplokomotiv
fraktet opp fra Sør-Frankrike, forsvaret for fast fashion
er som det grønne skiftet, et populært klesskift på et karneval
motehusene later som de ikke er med på, konglomerater
som altså eier tilstøtende ledd, fra tekstilindustri, eiendom
fabrikker, arbeiderne, kosmetikk, hva vet jeg, de to smått geniale
rørleggersønnen Galliano og taximannsønnen McQueen
Londoners, den ene hang i sin egen knute, den andre
antisemitt i fylla, sjefsdesigner for Maison Margiela
s. 13
eller:
lang dag i arkivet! Beveren har historier om hvert objekt
inkludert de han lagde som konseptkunstner på 70-tallet, bl.a.
i samarbeid med Beuys – som signerte femti aviser en mann kom
inn med, før han spurte: hva skal du betale meg for avisene? –
World Library and Information Congress vil komme på besøk
bare bekymringer, hva skal skje med biblioteket? vil Nasjonalmuseet
i Norge kjøpe? han stempler notatboken min: «PLEASE CLEAN
YOUR ART», vi går på restaurant Pastis, blanc des blancs, 100 %
chardonnaydruer, restauranten er en pastisj, en kopi av restaurant Pastis
s. 178
Slike avsnitt står i kontrast til mindre navntunge og faktamettede – og derfor både mer sanselige og rytmiske – passasjer. Som bare et par sider etter det første av eksemplene over her, hvor vi er tilbake i togkupéen:
gjennom togvinduene nedtoner solen seg svakt
lysskjær, en fuktig bomullsdott, den grå himmelen
Europa, Oreokakeåkrenes gjenskinn, snø
og frossen mold i dette herrens, krigens, strømkrisens
og atter ulikhetsforsterkende år i denne verden
hvor Europa mister håret og synker med lysene
skrudd av og varmen senket som sanketeiner
vårt eget Atlantis, under kjempers tegneserieføtter
sauropoder sprellende for å holde noen oppe, resten
nede, og Justitia sjonglerer som en stupfull bartender
og sykdommer ut de gamles munner, hør hør
mannen med ljåens ånde trekker gjennom togvinduene
s. 16
eller:
man mister bestandig sommerens klinkekuler
vintersola eksploderer i skaren! ettermiddagsduppen
i kroppen, alt svart i vinduet, hvit hare i skogholtet
livmorsdypslengsler, den befriende døden, levende graven
sesongdepresjonen gjør meg absolutt, på venteværelset en lysning
mellom trærne i skogen på de innrammede plakatene
en landevei, en elv med blader å sende tankene av gårde på
mesteparten av havet får aldri se en solstråle, sola kan
ikke svømme under vann, bryter overflaten i vinkel
selv om vi lever i ensomhetens århundre og elendighet
er boforhold på frammarsj, går det an å ta seg en dupp
for sent så klart, men det er lindrende å nå dypere enn sola
s. 83
Anekdotisk eller sanselig, tempoet er raskt hele veien. Diktet fungerer best når det som beskrives blir gitt en form for sentiment, enten i form av bilder («vintersola eksploderer i skaren!»), verdiladning («livmorsdypslengelser, den befriende døden») eller observasjon som strekker seg ut over anekdote («mesteparten av havet får aldri se en solstråle»). Steder hvor diktet slik veksler mellom ulike typer av utsagn kjennes mer levende, og her er Langelands blikk ut av togvinduet både friskt og umiddelbart, som en slags vind i seg selv. Bearbeidelsen av partiene om mote kunne derimot vært større. Slik det er nå blir enkelte strekk såpass prosaiske at de blir uengasjerende.
Denne diktsamlingen består heldigvis av mye annet. Jeg setter særlig stor pris på innslagene av økokritikk og politikk som kjennes som en naturlig del av registreringene. Især sluttpartiet, som foregår i Irland og som får utfolde seg over flere sider, har mange vektige linjer og strofer. Her er nedslagene i irsk historie og kultur vevd inn i motetematikken på sømløst vis:
som Islands spirits tror irene fortsatt, tror på banshees og fairies
en klynge trær som står på en åkerlapp kalles et ‘fairy-fortress’
der samler disse åndene seg om natten og holder møter
det er uklart hvordan de ser ut, når Patrick kjøper
sine IRA-håndklær syns folk det er maks boujee at en homofil
mann som attpåtil jobber i mote viser interesse for tøystykkene
det må sies, de er ganske tacky i sin motivkrets, håndklærne
fotorealistisk som motstandsikonografi ofte er, viser unge menn
som blir mishandlet av staten og sulter i hjel, 66 dager tar det
unge Patrick ville ha en Irlandgenser, deres Marius, og spurte
10–15 strikkekoner i hver sin stue, de strikket fulltid, dekket USAs
etterspørsel, ingen ville strikke svart, om det ikke var til en prest!
s. 218
En sentral bevegelse i boken er motsetningen i poetens og kjærestens sinnelag. Poeten er melankolsk og i nød, og den vitale, handlekraftige og energiske kjæresten blir redningen. Hun «er ikke så opptatt av døden», en måned etter at de blir sammen «hadde hun pusset / opp og flyttet inn». Eller som det står: «(…) jeg er døden i hvitøyet, hun blomstrer / ved min side, blomster vet mer enn jord (…).» Kjæresten er opptatt av fremtiden, poetens livsholdning er noe mer resignert, om så i endring på grunn av det kommende barnet.
Denne motsetningen kan iblant kjennes som noe av en påstand, fordi den insisteres på uten nødvendigvis å utfoldes. Kanskje er det viet litt for stor plass til kjærestens «youth / invents / future»-rolle, og for lite til poetens mismot i møte med verden. Jeg tar meg i hvert fall i å interessere meg for mangelen på fremtidstro, det som ligger bak en passasje som «hun har følelser for, og tro på framtiden, for meg er den bare / deg, LT, et fjernt håp om sånne gylne øyeblikk man vil makse i (…)».
Til mote er en bok med mange fantastiske linjer – «fast fashion er en verden uten minne» og «selv engler er matematiske og har / bestialske roller». Langeland på sitt beste er en skarp og levende observatør, en poet man bør ha høye krav til og derfor tipper jeg at han kommer til å skrive bedre bøker enn denne.
Priya Bains (f. 1995) er poet og skribent.
