Det er lett å glemme at det er dette poesien gjør: den benevner og navngir.

I tredje sang av Dantes Inferno går poeten og Vergil ned mot bredden av elven Acheron, der de ser et fartøy komme mot seg, styrt av en eldgammel, hvithåret mann, som med rasende ord advarer de fordømte om hva som venter dem i dødsriket. Poeten adlyder ham ikke; hans navn hører fortsatt til blant de levende. Vergil avslører deretter skikkelsens navn: det er fergemannen Karon, han som frakter de døde til dødsriket. Når vi hører dette navnet er det som et ekko som ljomer bakover i tid – til Vergils egen Æneiden, der Karon fører Aineias ned i underverden. Men kanskje også fremover i tid, til vårt eget nå der vi leser navnet «Karon» i Kristin Bergets Middelalderen, et langdikt som beveger seg mot «det laveste punktet for liv nå / for væren nå». Berget er en poet som forstår kraften som ligger i navngivingen, og det er denne poetiske handlingen dette diktet forsøker å nærme seg.

For Middelalderen er et langdikt som benevner hele tiden, enten det er snakk om trær, planter, blader eller mytologiske fergemenn: «dette er en snurrefiol / dette er en løvetannsol / dette er hvor er du hen / mamma». «Dette er» blir nærmest til en poetisk formel i dette diktet, som ved første øyekast virker å være en fortelling om en liten familie som forlater sitt hjem og flykter inn i skogen, på leting etter en ny måte å være i livet på, en ny måte å forholde seg til nået. I Bergets dikt åpenbarer nået seg imidlertid og paradoksalt nok som en konkret, vedvarende størrelse. Familien befinner seg i en «lang og utstrakt unntakstilstand» der ritualer har mistet sin betydning og hverdagens rytme føles påtrengende. Krisen har sin årsak i tapet av et du, og vi forstår at døden har tatt for seg i familiens hjem: «død raser gjennom livene våre / ild åpnes / utafor komfyren». Døden er til stede i huset, samtidig som den også herjer utenfor hjemmet, på kontinentet: «europas kornkamre lukka / europas gravkamre åpna / igjen og / igjen».

Samtidig hviler det noe mystisk over det tåkebelagte, poetiske landskapet som Berget presenterer oss for. Vi kan på den ene siden lese Middelalderen som en fortelling – nærmest en parabel – og se «det muligens djupt menneskelige» som skildres i denne fortellingen. Men det foregår noe mer her, som har å gjøre med språk, navngiving og benevning. Ordene, og dette gjelder særlig ordene «nå» og «hjem», virker løsrevet fra deres sedvanlige betydninger. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med nå», sier diktjeget på et tidspunkt, og det er litt den samme følelsen jeg sitter med når jeg leser langdiktet. For hvordan skal jeg håndtere denne poesien som synes verken «perforert eller tett», men snarere kommer til syne som en lysning? Det er noe i diktet som drar i meg, slik skogen drar i diktjeget. Hun vet ikke hva hun skal gjøre med «nå», og det er som om dette ordet ikke benevner en tid, men en gjenstand som må håndteres, som må behandles. For Berget blir det problematiske ved nået et spørsmål om handling og gjøren – om praksis. I løpet av sin vandring gjennom et terreng som både er mystisk og gjenkjennelig på en og samme tid, gjør familien en rekke ulike ting; de «rydder bekkefar sanker ved og bær koker lav om til mat». De baker brød, lager vin, men enda viktigere: de benevner. For i denne unntakstilstanden er det som om tingene må navngis på nytt, «igjen og igjen», ikke kun for å gjenoppdage tingene, men også for å gjenoppdage selve språkhandlingen og dens potensial. Mens familien bærer med seg hverandre og tingene gjennom skogen, benevner poesien disse tingene: