Livsfylde er nærmest et sentimentalt ord, men det er det som kommer til meg, i form av ord og følelse, underveis i lesningen av Kamerat livet – en samtale med Cecilie Løveid. Løveid snakker som en med et vell av erfaringer og kunnskaper, og med beina plantet i egen tilværelse; assosiativ og ledig, men også sikker i tonen. Hun ble født i 1951, og hadde en datter på armen allerede da hun debuterte med den poetiske romanen Most i 1972. Uanstrengt svinger hun mellom historier fra en uvanlig og interessevekkende barndom og oppvekst, til fortellinger om hvordan skuespillene, romanene og diktsamlingene hennes har blitt til. Forfatterskapet teller oppunder 50 utgivelser, og er blitt svært kritikerrost og prisbelønt gjennom årene. Kritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin, også hun med noen (ni) bøker bak seg, har pratet med Løveid «ansikt til ansikt, men også på telefon, FaceTime, e-post og meldinger», i «et forsøk på å kretse inn hva det «løveidske» er», som det står på bokas omslag.

Tidlig i samtalen blir det klart at Løveids arbeidsmetode i stor grad handler om å samle. Her snakker hun om å «sanke stoff og finne gull», og at hun i etterkant av denne sankingen må «kurere noe ut av det, forstørre eller forminske noe, påstå noen drøye ting, hvis ikke blir det ikke interessant som litteratur». Hun vil finne den «egne tanken», men vet at de egne tankene formes i møte med andres. Og det kan slå en, når en leser om Løveids liv, at hun helt siden begynnelsen av har stått i en slags forhandling med andres liv og prosjekter, særlig sin mors. Hun tilbrakte sine første åtte måneder på et spedbarnshjem, for så å vokse opp hos besteforeldrene på morssiden, en familie bestående av kulturinteresserte og politisk aktive arbeiderklassefolk. Moren, som hadde vært skuespiller i ungdommen, jobbet som hovmester i en luksusrestaurant på båten Blenheim, og kom bare på besøk innimellom; Løveids far var av høyere rang og jobbet som kaptein på søsterskipet. For ham var moren et sidesprang, får vi inntrykk av; de to ble aldri et par, og Løveid møtte aldri faren.

Vi får et ganske detaljert bilde av Løveids oppvekst. Naturlig nok var den preget av det vi i dag kaller omsorgssvikt, og Løveid beskriver seg selv som et ensomt og lengtende barn. Men det å bo tett på to familiegenerasjoner — besteforeldre, tanter, onkler og en fetter — og deres skjebner og hemmeligheter, ser også ut til å ha fått den unge Cecilies fantasi til å spire. Som hun sier det nå, på klok avstand: «Mangelen på anerkjennelse er det faste temaet i mitt liv. Det er en dobbel greie, det har også vært identitetsbyggende.» Ut av barndommens ukonvensjonelle vekstvilkår grodde en hang til tilforlatelig, tidvis gledesfylt sammenblanding av fakta og diktning — eller lyving, som Løveid også kaller det. Denne omstokkingen av virkeligheten ble en frigjørende vei, nettopp fordi den har vært så litterært produktiv. I samtalen veksler Mollerin og Løveid på å peke på hvor fliker av familiehistorie dukker opp i dramatikk og dikt, og vi får konkrete eksempler på hvordan merkene fra livet har satt avtrykk i litteraturen, gjennom tematisering av fødsler utenfor ekteskap, bortsatte barn, fraværende foreldre og lengsel etter kjærlighet.

Bildet som tegnes får meg til å tenke på Cecilie Løveid som en som har levd flere liv; et sted kommer hun med den slående bemerkningen: «Min livserfaring er at jeg nesten har fått min mors oppvekst. Vi er vokst opp med de samme menneskene.» Denne litt forvridde erfaringen synes å være avgjørende også for forfatterskapet. Hun har liksom fått tilgang til mer enn de fleste, og sankemetoden som (kanskje) springer ut av denne tilgangen gir henne mulighet til å flette andres historier sammen med eget livsstoff på ganske organisk vis. Resultatet er bøker fylt med rekvisitter fra ulike tider og steder; en litteratur som gjerne interesserer seg for fortiden, men også knytter seg sterkt til samtiden. Dette er noe Mollerin og Løveid kommer inn på når de snakker om hennes 70-tallsromaner; Sosialistiske drømmer, kvinnekamp og «historiske fellesskap», som Mollerin skriver, var tydelig til stede i hennes fire første romaner. Utover i forfatterskapet, på 80-, 90- og 2000-tallet, kombinerer hun sitt feministiske, politiske og eksistensielle blikk med dykk i historiske kvinners liv. I dramatikken bruker hun Hildegard fra Bingen, Maria Quisling og Dorothe Engelbretsdatter, og i diktene dukker faktiske, mytiske og bibelske personer opp: Marie Curie, Salome, Madonna-skikkelsen, Ofelia og til og med Mette-Marit — for bare å nevne et knippe.

Samtalen i Kamerat livet forløper ganske fritt. Løveid sine historier, høyttenkning og sprang gjennom livs- og forfatterfaser er imidlertid alltid festet til det konkrete; hun er ingen tåkeprater, men tar gjerne avstikkere, lurer seg til å snakke om det hun vil. Mollerin holder ikke særlig hardt i tøylene, noe som både har gode og dårlige sider. Løveids tenkemåte kommer naturlig fram, og det er fint. Samtidig kan jeg av og til savne en tydeligere regi fra Mollerins side, en vilje til å spørre om mer og ikke slippe trådene så fort. For eksempel begynner Mollerin et kapittel med å henvise til en sms fra Løveid om at hun har røyket piggeple, for så å forlate denne og henvise til en annen sms hun fikk noen dager senere, om Dag Solstads innflytelse på Løveids unge forfatterskap. Disse to har ingenting med hverandre å gjøre. Solstad blir utgangspunktet for kapittelet. Hvorfor slipper Mollerin piggeplet rett etter at det er nevnt? Eller, hvorfor har hun innlemmet det her, når hun uansett ikke tenkte å følge det opp? Slike uforståelige valg er det flere av. Mollerins regi er tydeligst ved at hun dytter samtalen i kronologisk retning, slik at vi får en idé om alt Løveid har vært gjennom. Oppholdet og diktskrivingen på psykiatrisk avdeling på Haukeland i en alder av 15 er kjent; det var herfra Løveid sendte sine første dikt til Jan Erik Vold. Hun forteller om livet som ung mor, først med kjæreste og deretter alene; om den hinderfylte veien til et mannsdominert teater; om å få en sønn med Downs syndrom; om å bo midt i Københavns kulturelle smørøye og være etablert, men ikke helt anerkjent forfatter i 13 år; om å føde sitt eldste barn og miste moren sin på samme dag; om brått å miste ektemannen Bjørn Ianke da han bare var 54 år; om å finne tilbake til poesien og flytte hjem igjen til Bergen i 2011.

Grovt sett kan vi si at første halvdel av Kamerat livet konsentrerer seg om Løveids livshistorie, mens andre halvdel vender seg mot forfatterskapet. Dette er ingen markert inndeling, bare et skifte man kan legge merke til når man kommer midtveis. Samtidig innledes og avsluttes boka med poesien, en sirkelform som betoner Løveids eget forhold til sjangeren — hun skrev dikt allerede tidlig i tenårene, og etter mange år med utgitte romaner og teaterstykker vendte hun tilbake til poesien med diktsamlingen Spilt i 2001. Etter dette har det kommet fem diktsamlinger til, og en ny er rett rundt svingen, med tittelen Piggeple. Arbeidet med denne boka oppsluker Løveid, og når hun som nevnt lurer seg til å prate om det hun vil, er det ofte Piggeple som dukker opp. Det er i disse partiene, hvor hun snakker om den krokete veien mot ferdig verk, at vi virkelig får innblikk i hennes kreative prosess: samleaktiviteten, innzoomingen på detaljer i det funne materialet, den drodlende leken med odde perspektiver. Vi får høre om maleren Francis Bacon (en sentral person i boka) og hans innånding av brente blader fra planten piggeple, som skulle hjelpe mot astma, en tilstand Løveid også er kjent med. Hun blir nærmest et levende og skapende leksikon i disse delene av samtalen. Leseren får vitne hvordan i utgangspunktet personlige erfaringer blir verktøy for å forstå og identifisere seg med andre; å koble seg på andre, blir å koble seg på en selv, og vice versa. Piggeple-planten, som Løveid på utspekulert vis har skaffet seg fra Botaniske samlinger ved Universitetet i Bergen, blir et håndfast og symbolsk uttrykk for forbindelsen mellom to kunstnere på tvers av tid og sted.

Selv om Piggeple ennå ikke er utkommet, synes jeg disse delene av samtalen er blant de mest spennende. Her følger vi poeten i aksjon: dels eksperimentell forsker, dels frenetisk arbeidsmaur, dels seilende dagdrømmer. Mot bokas avslutning, der Mollerin penser praten inn på diktsamlingene, kommer det også fram hvilken rolle poesien spiller for Løveid. I poesien kan hun være fri («jeg kan si hva jeg vil!»), skrivingen fylles av lekenhet og nysgjerrighet, men også mysterium; å lage dikt er en veksling mellom åpenbaringenes raske rutsjing og langtidsgjæringens mer avklarte venting. Løveid snakker om poesien med gnist og overskudd, en kontrast til motstanden hun opplever i dramatikervirket, som skyldes «herreveldet» i teateret, vanskelighetene med å få innpass på scenen, og mangelen på kontroll i overføringen fra tekst til forestilling. Det mer ensomme poetiske arbeidet gir Løveid et tilsynelatende etterlengtet rom for utfoldelse — og egenregi: «Det er forunderlig hvor mange versjoner og konsekvenser et dikt kan ha, så kort som det er», sier hun.

Min ene innvending mot Kamerat livet er at den er mer overfladisk og rastløs enn den kunne (og burde) ha vært. Mollerin gjør gode lesninger av Løveids tekster underveis, som tjener som fruktbare innganger til å belyse forfatterskapet og sende samtalen inn på nye spor. Men det er for mange spørsmål som avbryter flyten mellom dem, og det er ikke alltid godt å si hvorfor Mollerin er interessert i å forfølge én tanke og ikke en annen. Samtalestoffet har tilsynelatende ikke blitt godt nok strukturert i det som har blitt den ferdige boka. En kan mistenke at Kamerat livet bærer preg av å være trommet ihop i anledning Løveids 70-årsdag, altså at den er laget for raskt. Samtidig kan det hende at overfladiskheten og rastløsheten jeg opplever kommer av at samtalen har blitt til på en oppstykket måte grunnet pandemien. Noen veldig inngående samtale blir det aldri, til det er den for opptatt av å favne litt av alt. Jeg skulle ønske at Løveid fikk mer plass, og at samtalen ble gitt mer tid, slik at de viktigste temaene fikk komme til sin rett. Når det er sagt, er dette en verdifull bok for hengivne Løveid-lesere og andre som vil bli kjent med forfatterskapet. Kamerat livet har et skarpt blikk for sammenhengen mellom Løveids liv og hennes skriving. Den viser oss hvordan et menneske kan ta seg fram i verden gjennom trang og evne til skaping, og gir fascinerende innblikk i Løveids oppslukte arbeidsmetode.