Andre steder er det naturrelaterte fenomener eller tilstander som vikles inn i noe menneskelig. Som her: «Jeg har sprunget lekk / Jeg står helt i ro / Jeg lurer på hvem jeg er.» Flere steder dukker døren som bilde opp, og den bekles både med hender og spiller den hybride rollen som en figur som lukker – og åpner. Akkurat døren har Vange selv skrevet om ved flere anledninger, og man kan lese billedbruken her som et slags tilsvar til Erling Christies dikt Døden er ingen avskjed fra samlingen Tegnene slukner (Aschehoug, 1960). Jeg skal la nærstudiet av dialogen mellom de to ligger her, men dørmetaforen i alle tilfeller både en humørfylt og distinkt analogi til døden, som er omdreiningspunktet i Christies dikt. I tillegg kunne man si at litteraturen, som grunnleggende sett er en sitering av andre i en eller annen form, nettopp er dører som åpnes og lukkes.

Jeg liker uansett hvordan Vange vrir rundt på en så etablert metafor, som knapt kan sies å være så metaforisk, dens tunge og upoetiske funksjonalitet tatt i betraktning. Men Vange åpner den likevel, som bilde, kanskje ved å lytte seg inn i dens mulige betydninger i møte med kropp og oppmerksomhet. «I døren finnes ingen ensomhet / Du har mange hender / Døren er en membran».

Men så sniker det seg inn en lettsindighet i poesien, og der er jeg mer uskikker på hvor han vil, fordi litt forsert letthet eller munterhet mot slutten av diktet fungerer flere steder ikke helt. Bokas andre del, «PERHAPS WIE EIN «HÄPPCHEN HAPPINESS (DRAMOLETT)», er dens svakeste i så måte, opplever jeg, for her mikser og trikser forfatteren mellom ulike språk, med to personaer i et slags amorøst betont hverdagsdrama. Humor og alvor virs inn i og mot hverandre, men det er ikke så lett å se hvor det ene begynner og det andre slutter, selv om han åpenbart skriver seg inn i en tradisjon med sonetten og blant annet Petrarca som forgjengere.

Akkurat brytningsflaten mellom alvor og letthet er enklere å se i de mer poesidrevne partiene, også i dem hvor vi støter på natur, som her, i eit dikt fra den første avdelingen:

De interessante første strofene mykes, slik jeg opplever dem, gradvis opp i en muligens ironisk, muligens overdrevent avslappet og «upoetisk» og henslengt slacker-holdning som ikke sitter helt godt i mine ører.

Jeg får altså ikke helt tak på hvor Vange vil i den andre delen, jeg mister grepet om rytmen i lesningen. Men så henter han seg inn igjen i tredje del, hvor man kan ane en innflytelse fra skogsmørket i Georg Trakls dikt, som Vange så mesterlig har oversatt. De beste tekstene i boka er også å finne her, for skaper han konsentrerte scener som distinkt fungerer reflekterende uten å forlate diktets billedramme. Diktet tenker selv uten å måtte «oversettes» til noen abstraksjon eller noe argument for å fremstå som tenkende, kunne man kanskje si. For eksempel er han svært god når han diskuterer både floraens egenverdi, minne, naturbeskuelse og skrivehandlingens forbindelser med blomster og blader som medium: