Vi er mange som har ventet på Rød selvbiografi, Tone Hødnebøs gjendiktning av kanadiske Anne Carsons kanskje mest kjente verk. Endelig er den her, ganske beskjeden å se til. Illustrasjonen på bokas forside — rød mot hvit bakgrunn — minner om bølger på et hav eller geologiske lag i jordskorpa eller årringer i et gammelt tre. Strekene som følger hverandre antyder rykningene som finner sted både på det sjelelige og det mytiske planet i Carsons episke diktroman. Den bølgende bevegelsen skaper et inntrykk av kontinuitet, med forstyrrelsene intakte. Et slags bilde av tid.

Hvordan beskrive Anne Carsons språk og skrivestil? En kjent formulering dukker opp i minnet mens jeg grubler over dette, fra Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoels intervju med Tor Ulven i Vagant i 1993: «Et språk som gløder, men later som det ligger under et kaldt, ildfast glass.» Denne beskrivelsen slår meg som treffende, selv om den handler om Ulvens mer stringente stil. Carson synes bestandig å ha kontroll over hva som sies, hvordan ting sies og hva som holdes tilbake; man tenker ikke nødvendigvis over det, men det særegne viddet, den merkelige rytmen og musikaliteten, kommer åpenbart av hennes treffsikre utporsjonering av ord. Ulvens setning er likevel ikke helt dekkende. Særlig i bokas dialoger syder og flyter det av innfall, utsagn og stemmer som ikke kan sies å herme noen form for ildfasthet. Ofte sløyfes kommaene i dialogene, og det som blir sagt av én person, følges umiddelbart av den neste personens utsagn, slik at de blir del av den samme bevegelsen. Teksten mimer hvordan utvungne samtaler får sin egen rytme og blir nærmest selvgående. Det er blant annet i disse partiene at jeg legger merke til hvor god Hødnebøs oversettelse er, fordi de renner som livlige elver nedover sidene.

Anne Carsons forfatterskap består i dag av rundt 19 utgivelser, som spenner fra dikt og librettoer til gjendiktninger, essays og tegneserieromaner. Rød selvbiografi, på engelsk Autobiography of Red, kom ut i 1998, og er hennes sjette utgivelse. Boka bærer i seg det som har blitt Carsons særmerke — en fri og leken, men likevel dypt seriøs omgang med antikke tekster, og en evne til å kombinere litterære sjangre og uttrykksformer, slik at noe nytt og annerledes oppstår. I dette tilfellet fusjoneres gresk myte, episk dikt og moderne dannelsesroman; teksten plasserer seg i en tradisjon, samtidig som den kaster om på en to tusen år gammel myte. Carson retter oppmerksomheten mot en usagt og mulig fortelling. Rød selvbiografi oppleves som poetisk i alt den gjør, delvis fordi det røde får en så sentral plass. I myten er det røde først og fremst en beskrivelse, mens hos Carson blir dette røde fylt av vidtgående betydninger. På fortellerplanet er det hovedpersonen Geryon som representerer det røde; han blir nemlig beskrevet som et rødt, bevinget monster. Men det røde er også forbundet med versromanens overhengende temaer og motiver: kjærlighet og begjær, blod, kjøtt og lava. Boka er en utforskning av identitet, tid, innside og utside — selvforståelse og kunstnerisk utfoldelse.

Geryon dukker altså opp i gresk mytologi, i fortellingen om Herakles’ tolv storverk, der ett av dem går ut på å stjele kyrne til Geryon. Han er bosatt på øya Erytheia, som betyr «Det røde stedet», der han gjeter et magisk, rødt kveg. Herakles dreper Geryon for å få tak i kveget. I Carsons fullstendig egensindige omskrivning av historien, skjer ikke dette. Hun har latt seg inspirere av den antikke poeten Stesikhoros’ verk Geryoneis, som skiller seg fra de andre versjonene av myten ved å komponere sitt eget språk, løsrevet fra de tradisjonelle vendingene (epitetene) som Homer er så kjent for, i tillegg til å framstille hendelsene fra Geryons perspektiv. Rød selvbiografi består av flere deler; et forord, en svært fri gjendiktning av fragmentene fra Geryoneis, tre appendikser, selve versromanen og et fiktivt intervju med Stesikhoros — i tillegg til Tone Hødnebøs avsluttende etterord. Men det er altså versromanen, av Carson også kalt en «romanse», som er hoveddelen i boka. Denne er igjen inndelt i korte kapitler som bidrar til å fragmentere fortellingen. Slik Stesikhoros «slapp væren fri» ved å se historien fra en annen kant, løsner Carson myten fra sitt opprinnelige narrativ, og gir Geryon nytt liv — ikke minst et forrykende indre liv. Det er sjelden jeg får en så uforbeholden sympati — og empati — for en litterær person som den Carson klarer å skape, gjennom den saklige, men innlevende skildringen av Geryons særheter. Portrettet er skrevet med en ømhet og varme, et bluss av følelser som treffer leseren, særlig i interaksjonene hans med omgivelsene. Som i det følgende, da moren nettopp har stilt ham et spørsmål: «Han svarte ikke. / Han hadde nylig gitt avkall på ordet.» Tenåringens selvhøytidelige nykker er nydelig kapslet inn i én enkelt setning.

Fortellingen i Rød selvbiografi er satt til moderne tid. Skolebusser og telefoner finnes, og ikke minst finnes fotografiapparatet. Geryon og Herakles er tenåringer når de møtes. Herakles er ingen helt, men en ung mann med en stormende og karismatisk personlighet; Geryon ser på seg selv som et rødt monster, men er først og fremst en følsom og utforskende sjel, vidåpen for verden og med et indre kunstnerisk driv. Idet de to treffes første gang, faller de for hverandre. De blir elskere og kjærester. Og like styrtende fort som de viklet seg inn i hverandre, dumper Herakles Geryon, som i sin tur faller inn i en gapende kjærlighetssorg. Carson har en egen lydhørhet overfor de mest intense erfaringene et menneske gjør seg. Å lyssette en forelskelse eller en kjærlighetssorg er ingen enkel litterær oppgave. I slike partier blir den atonalt linjedelte prosaen som mest poetisk, i alle fall mest billedlig: «De var to suverene åler / på bunnen av akvariet og de gjenkjente hverandre som kursiver», står det om Geryon og Herakles’ første møte — en setning som understreker den homofile tiltrekningen mellom dem, all den tid kursiver er skeive tegn. Om blikkontakten som oppstår mellom dem sies det at «verden strømmet fram og tilbake mellom øynene deres en eller to ganger». Carson fanger den skjebnesvangre følelsen («verden strømmet») og den overrumplende halv-forvirringen («en eller to ganger») som oppstår i slike øyeblikk.

Glimt av innsikt lyser opp på så å si hver eneste side i Rød selvbiografi. Samtidig vokser eksistensielle og filosofiske spørsmål opp fra dens konglomerat av innfallsvinkler. Geryons yndlingsspørsmål er «Hva består tid av?». Tida er for mennesket hva vannet er for fisken, elementært og omsluttende, og Geryon er fascinert, men også knuget: «Han ble overmannet av en redsel for tiden. Tiden / klemte Geryon sammen som foldene i et trekkspill.» Når vi leser dette, sitter han på et fly til Buenos Aires i Argentina; et stort hopp i tid har skjedd, han har blitt 22 år og har kanskje eller kanskje ikke lagt kjærlighetssorgen bak seg. Geryon er likevel den samme. Verden trenger seg på ham, han er ikke i stand til å holde den på avstand, selv ikke 10 000 meter over havet. Framme i den argentinske hovedstaden, sittende på en kafé, tenker han tilbake på året han gikk i sjuende klasse. Minnet understreker hvordan Geryons identitet er knyttet til hans voldsomme sensibilitet: «Det var det samme året han begynte å undre seg over all støyen fargene lager. Roser kom ropende mot ham gjennom hagen. / Om natten lå han og hørte det sølvskimrende lyset krasje mot vindusnettingen.» Man kunne sagt at han har en vill fantasi, ikke bare ville sanser — uansett opplever han omgivelsene som delvis truende, i all sin intensitet. Tidlig i boka tar en selvbeskyttende og illusorisk, men likevel kunstnerisk produktiv idé om innside og utside, form i Geryon. «Innsiden er bare min», tenker han bombastisk. Likevel begynner han allerede som femåring å lage en selvbiografi — et ekspansivt prosjekt bestående av skulpturer, fotografier og tekst — som en måte å få ting til å flyte innenfra og ut på, i alle fall for å oppnå en annen slags utveksling mellom ham og verden.

Her er vi ved midtpunktet av Rød selvbiografi, som kverner rundt kunstens beveggrunner, og dermed også sin egen tilblivelse og gestaltning. Å skape er å svare på sin egen natur, og eksistensen i seg selv; den man erfarer, og likevel står utenfor. Blikket mitt faller tilbake på bokas forside, som beveger seg hypnotisk. Jeg ser at de røde strekene også er strømmende lava, naturligvis er de det. Utover i boka blir nemlig vulkanen et stadig viktigere motiv. Geryon har en intuitiv og kroppslig forbindelse til denne geologiske formasjonen. Dens ulmende og ukontrollerte natur, dens uklare skille mellom utside og innside, fungerer som et bilde på lidenskapelig og kunstnerisk utfoldelse. Et vulkanutbrudd kan sies å bryte opp tida, fordi det urgamle og akutte lar seg erfare i ett og samme nå. Geryons affinitet til vulkaner formuleres som noe sjelelig og samtidig fysisk, slik at vi får en fornemmelse av Geryons kontakt med ulike tider og virkeligheter: «Har du noen gang sett en vulkan? sa Herakles. / Da han så på ham kjente Geryon hvordan sjelen / beveget seg i siden.» Han har ikke sett en vulkan, likevel er han magnetisk dratt mot dem. På samme vis vet Geryon, selv om han er plassert i en gjenkjennelig og ganske realistisk verden, at han har et mytisk opphav. Allerede på barneskolen skriver han om det i selvbiografien sin. I tillegg går han rundt med vinger, som han store deler av tida gjemmer — enten ved å surre dem fast til en planke, eller ved å skjule den under en stor frakk. «Stemningen er en tilstand som åpenbarer for oss / (hevder Heidegger) at vi er skapninger som er blitt kastet inn i noe annet», tenker Geryon, som kjenner denne setningen på kroppen.

Tilfeldigvis treffer Geryon på Herakles og hans nye peruanske kjæreste Ancash i Argentina. De to reiser rundt i Sør-Amerika sammen og gjør opptak av vulkaner. Han blir med dem på reisen, og ganske snart oppstår en situasjon der Ancash får se Geryons vinger — annerledesheten han skjuler. Her setter Carson Geryons opphav i en ny mytisk sammenheng. Ancash forteller om en fjellandsby i et vulkansk område, der mennesker har blitt kastet ned i en vulkan, for så å komme tilbake som røde mennesker med vinger, «og med alle svakhetene brent bort — og dødeligheten». Disse kalles øyevitner. Historien er et ekko av Herakles’ bestemors fortelling tidligere i boka, om den såkalte «Lavamannen», den eneste overlevende etter et vulkanutbrudd i hjembyen hennes i 1923. Hun treffer senere denne mannen som attraksjon på et sirkus, der han kaller seg selv «smeltet materie sendt tilbake fra jordas kjerne for å fortelle om innvendige ting». Noe liknende kan vi si om Geryon, en mytisk figur hvis monstrøsitet sender ham i døden i antikken, for så å bli selve grunnen for Carsons moderne omsmelting.

Carson antyder også en gåtefull forbindelse mellom vulkanen og fotografiet. Geryon, som gjennom store deler av versromanen bærer på et kamera, opptas av «tiden som forviller seg inn i fotografier og opphører», som Carson (og Hødnebø) så elegant formulerer det. Tida opphører i fotografiet fordi det ikke viser den bevegelsen, den forvandlingen, som tida er. Men i likhet med vulkanutbruddet, har fotografiet noe transhistorisk ved seg: den geologiske, framstilte og opplevde tida glir over i hverandre.

Slik mytene er en kontinuitet i vår kulturelle bevissthet, er vulkanene eldgamle formasjoner som står der de står i tusenvis av år, mens generasjoner fødes, lever og dør. Men kontinuiteten brytes opp: Geryon er et brudd, og vulkanene har utbrudd. Rød selvbiografi trekker paralleller mellom kunsten og geologien, ved å vise hvordan de forstyrrer og forvandler det bestående.