Kristina Lugn (1948-2020) hadde en helt egen status i svensk offentlighet og litteratur. Hun debuterte med diktsamlingen Om jag inte i 1972, men det var først etter at hun hadde gjort seg bemerket i radio- og TV-programmer og som dramatiker i 80-årene at hun også virkelig slo gjennom som poet. Bekantskap önskas med äldre bildad herre (1983) traff uvanlig bredt og solgte i store opplag, og etter dette håvet hun også inn flere priser for sitt poetiske forfatterskap. Camilla Groth har gjendiktet Lugns to siste utgivelser til norsk. Hej då, ha det så bra! fra 2003 var hennes faktisk siste diktsamling, mens «Inte alls dåligt» ble utgitt posthumt i 2022; tittelen henviser til Lugns eget utsagn om disse diktene i en samtale hun hadde med redaktøren sin kort tid før hun døde.

Lest sammenhengende gir de to bøkene meg en følelse av at Lugn skriver det samme diktet igjen og igjen: de kretser alle omkring jegets ensomhet, aldring og dødsbevissthet. Det bedrøvelige ved en alenetilværelse der kjærlighetslengsel, kroppslig forfall og tankenes tiltrekning mot døden kommer på nytt og på nytt, pakkes inn i Lugns nattsvarte humor. Om man tenker at de er selvmedlidende, må man lese om igjen — den harde klarheten i språket forhindrer dette inntrykket i å få feste. Diktene balanserer mellom det selvgranskende, tidvis -ransakende, og det selvhevdende. Lugns arbeidsmetode er beskrevet i en strofe i Hundstunden (1989), som Groth siterer i etterordet sitt: «Det finns inget så lättexploaterat / som människors ensamhet. / Det är det som är grunden / för hela min affärsverksamhet.» Det er en treffende og morsom, for ikke å si kynisk bemerkning. Lugn visste å få leseren til å humre perfid og samtidig få litt vondt! Samtidig forteller dette sitatet at det ikke er noe 1:1-forhold mellom dikt og virkelighet, eller jeget og utsagnsposisjonen, men at vi har å gjøre med en poet som var seg bevisst stemmen og virkemidlene sine.

Dikt-jegets nådeløse beskrivelser av seg selv er mange hos Lugn: «Jeg er et hylster», står det et sted. «Jeg er mitt eget / desilitermål på smerte.» «Følelseslivet er vannskadet.» «Jeg er like gammel som jeg ser ut og mer uflidd.» Ja, vi ser henne for oss, og tidvis står hun i fare for å bli fanget i dette tragikomiske bildet — hadde det ikke vært for at det med ujevne mellomrom kakkes på, krakelerer og viser noe annet. En sårbarhet, en lengsel — eller stolthet og kjærlighet. Her er et eksempel på et av diktene som bader i begredelighet, men som klarer å gnage seg ut av mørket, nappe etter luft og springe ut i visjoner: