Tittelen Om gay seterdrift er den friskeste på en norsk diktsamling, ja nær sagt bok overhodet, som jeg kan komme på i nyere tid. Der forfatterens forrige bok, Yngling – en bok som badet i sol, sex og sanselighet og som gjorde ham, i mine øyne, til en slags nyvitalist i den norske bokheimen – var en feiring av kroppen og lysten, er Om gay seterdrift en mer personlig og sørgmodig refleksjon over det samme.

Jonathan August Lengalis bøker handler, kanskje mer enn noe annet, om begjær. Begjærets bevegelser, konverteringsmønstre, og naturligvis ukontrollerbare herjinger. Yngling var innmarinert i typiske topoi fra den vitale lebensfilosfien: kropp og lys og livskraft – solen som selve alteret. Men når Lengali gir begjæret begreper, språklig form, produserer han ikke bare et livsbejaende poetisk prosjekt som har et særlig lys, en indre, nesten naiv begeistring – som når kuene slippes fri på sommerbeite etter vinteren. Han går også inn i et annet mørke, et langt mer ladet landskap. Et landskap hvor jeg’et forhandler med sine egne følelser, nærmest avhører sine egne instinkter. Poeten pendler mellom disse tilstandene; rapsode og skriftemål. Dikt-jeget er mer enn noe annet et vitne: Det ene sekundet i gresset med en mann, «t», denne skikkelsen som hjemsøker diktjeget gjennom boken og som det henvender seg til, i det andre, i et langt mer introspektivt, selvransakende språk. Poeten blir hele tiden konfrontert med det tidligere forbudte i denne kjærligheten som ikke våget å nevne sitt navn. Det blir noe likefremt, befriende ustilisert over denne skriften: