«Ein må vere fullstendig moderne» skriver den unge Arthur Rimbaud i «Farvel», som er den siste teksten i det motsetningsfylte, selvbiografiske verket Årstid i helvete fra 1873. Tittelen til tross; Årstid i helvete var ikke Rimbauds farvel til litteraturen. Det definitive bruddet finner sted senere, etter at han har forberedt verket som skulle bli Illuminasjoner. Den poetikken som skulle svare til dette kravet om å være fullstendig moderne, formulerte Rimbaud to år før utgivelsen av Årstid, i de såkalte seerbrevene, der han skriver at poeten gjør seg visjonær gjennom en systematisk forvirring av alle sanser. En slik systematisk forvirring synes imidlertid ikke utelukkende å være et kjennetegn ved den moderne poesien Rimbaud så for seg; den finner sted i vår egen samtid, der sansene våre stadig utsettes for en strøm av informasjon og inntrykk som legger i grus alle forestillinger om selvets autonomi. Overfor en ny virkelighet, med alt den innebærer av kriser og muligheter, må kanskje vi også vinke farvel til litteraturen i dens nåværende gestalt.

Under slike forhold virker ikke den reflekterende tenkemåten som Atle Kittang (1941-2013) praktiserer å ha noen gode vilkår. Antologien Litteraturens spørjekraft, som presenterer et utvalg av Kittangs artikler fra 1968 til 2012, gir oss imidlertid anledning til både å forstå og kontekstualisere denne tenkemåten. Antologien er redigert av Ingrid Nielsen, Espen Stueland og Sigurd Tenningen, og er utstyrt med et grundig forord som åpner med et spørsmål om aktualitet: Er Kittangs tenkemåte aktuell for oss i dag? Den meditative og reflekterende holdningen svarer ikke til våre «forventingar om aktualitet», skriver redaktørene, men det er nettopp dette «utidsmessige i tenkjemåten hans [som] utgjer eit velkomme alternativ til det aktuelle». I denne sammenhengen er det verdt å minne om at for tenkere som Friedrich Nietzsche, Roland Barthes og Giorgio Agamben er det utidsmessige selve betingelsen for samtidighet. Men er Kittangs problemer, våre problemer; eller er hans skjebne snarere å bli til en fotnote i resepsjonskapitlene skrevet av fremtidens litteraturstudenter og -forskere?

Dersom vi ser mot tendenser i den norske litteraturoffentligheten, kan man få inntrykk av at Kittangs tenkemåte har utspilt sin rolle. Navnet «Atle Kittang» er i dag nesten å betrakte som en metonymi for et estetisk ideal som er blitt kalt «senmodernistisk», som bygger på forestillinger om «litteraritet» og «autonomi». Navnets metonymiske funksjon ble tydelig i debatten som fant sted mellom Toril Moi og Geir Gulliksen i Morgenbladet tidligere i år, der uenighetens kjerne tilsynelatende var spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et «litterært språk» overhodet. Kittang ble her trukket fram som en representant for det estetiske idealet som Gulliksen forsvarte; et estetisk ideal som, ifølge Moi, ikke lenger er relevant i møte med dagens litterære virkelighet. Særlig forestillingen om det autonome verket fremstår som noe utdatert i kjølvannet av den virkelighetslitterære bølgen som traff Norge rundt 2010. Poenget synes å være at en ny litteratur krever en ny type lesning og nye idealer, og da er det kanskje på tide å legge Kittangs estetiske lesemåte bak oss og betrakte den som noe som hører fortiden til.

Men før vi vurderer å kaste Kittangs tenkemåte på litteraturhistoriens skraphaug, bør vi likevel forsøke å si noe om hva som kjennetegner hans forståelse av litteraturen. Noe forenklet kan vi si at Kittang først og fremst fascineres av det spesifikt estetiske ved det litterære verket, som i hans senere forfatterskap særlig innebærer å forstå forholdet mellom det visuelle og det verbale, logos og eidos, betydning og forestilingskraft. Fascinasjonen for det bildemessige leder Kittang inn i refleksjoner omkring forholdet mellom moderne litteraturteori og estetikk-tradisjonen disse teoriene springer ut av. Særlig Kants Kritikk av dømmekraften blir et viktig referansepunkt for Kittang, for i Kants diskusjon av det Vakre er samspillet mellom forstand og forestillingsevne avgjørende. Dette er ikke tilfellet i den moderne litteraturteorien, som ifølge Kittang fornekter bildet som et sanselig fenomen som er i stand til å mobilisere menneskets forestillingsevne. I «Biletstriden – før og nå og alltid» (1998) beskriver Kittang dette som et uttrykk for en bildeskepsis, en ikonofobi: «i den moderne litteraturteorien (men ikkje berre der) har tendensane vore sterke i retning av å oppheve på nytt differensieringa mellom ordets kunst og biletets kunst, men at det har skjedd på kostnad av det spesifikt biletmessige – innanfor både biletkunsten og diktekunsten». I moderne litteraturteori skjer det med andre ord en forskyvning bort fra bildet som et perseptuelt, sanselig fenomen, til bildet som en retorisk form som konstituerer mening.

Når sanselige bilder oppløses i retoriske figurer, mister vi av syne litteraturens evne til å vekke forestillinger hos leseren, hevder Kittang, som videre skriver at lesningen av litterære tekster «består av ei kontinuerleg pendling mellom» å forstå betydninger og produsere forestillinger. Den senere Kittang (fra cirka 1998) virker særlig interessert i forstå det komplekse forholdet mellom ord, bilde og tanke. Med tenking mener ikke Kittang utelukkende kunstnerens tenking eller måten kunstverket fungerer tankevekkende for leseren. Mellom kunstnerens og mottakerens tankevirksomhet finner vi en tredje form for tenking som foregår i selve kunstverket. Denne tenkingen som verket bedriver dreier i retning kunsten selv, en slags meta-poetisk refleksjon over kunstens vilkår, skriver Kittang i artikkelen «Tanke og kunst» (1998). Hvis jeg forstår dette riktig, så er Kittangs poeng at verket er en plass der en rekke motsetninger og paradokser utspiller seg, for eksempel ved at verkets formuttrykk kompliserer det bildemessige eller tematiske innholdet. Verkets tenking er ikke nødvendigvis logisk, tankene er ikke presise eller klare, men de setter i gang vår forestillings- og erkjennelsesevne. Vi blir dratt med inn i verkets «dansende tenking» som tillater oss å se på nytt.

For meg er det nærliggende å forstå Kittangs tenkemåte i lys av institusjonelle og pedagogiske hensyn så vel som estetisk-filosofiske problemer. Autonomiestetikken må forsvares fordi den utgjør et heuristisk prinsipp som søker det spesifikt estetiske ved et litterært verk, men også fordi den er grunnlaget for en tekstanalytisk metodikk som er karakteristisk for «litteraturvitenskapen». Kittang er særlig kritisk til stemmer som hevder at litteraturstudiet burde nedprioritere spørsmål om estetikk, autonomi og litteraritet: «Dersom fagnemninga «litteraturvitskap» i det heile skal ha eit sakleg innhald i tida som kjem, kan ein ikkje stenge sitt faglege arbeid av frå ting som er med og sikrar ei slik nemning eit sakleg innhald.» . I tillegg tilbyr den estetisk-orienterte tenkemåten en posisjon hvorfra det er mulig å dra en demarkasjonslinje mellom «kunst» og «kitsch», mellom høylitteratur og triviallitteratur; ikke først og fremst for å opprettholde estetiske hierarkier, men for å motvirke den «marknadsdemokratiske kulturen» der disse distinksjonene oppløses. Den underliggende utviklingen som nødvendiggjør en slik distinksjon, er i så fall oppløsningen av skillet mellom kunst og forbruksvare, mellom estetiske og tekniske objekter, som videre visker ut skillet mellom den egenrådige, autonome leseren og den skikkelsen vi kaller «forbrukeren». Kittang hevder at en slik historisk utvikling, der forholdet mellom «det høye» og «det lave» kompliseres, ikke fritar «den litterære institusjonen frå ansvaret for å dra slike heilt nødvendige distinksjonar.»

Litteraturens situasjon i dag synes enda mer uoversiktlig, der forholdet mellom kunst og vare tilsynelatende har beveget seg i en ubestemmelighetssone. Institusjonene og ordningene som skal sikre levevilkårene til en marginal og «vanskelig» litteratur, er under stadig press fra markedskreftene, samtidig som den kantianske forestillingen om det autonome selvet forsvinner og erstattes med det antologiens redaktører kaller et «psykotisk subjekt danna gjennom ein fluktuerande ‘tilkobling’ til ein grenselaus, fragmentarisk og kontinuerlig straum av varer, informasjon og opplevingar». Samtidig stilles kunsten overfor krav om samfunnsmessig aktualitet og moralsk forsvarlighet, med den følgen at verkets estetiske kvaliteter kun virker å være av sekundær verdi. Når slike politiske og moralske krav i økende grad gjør seg gjeldende innenfor litteraturens sfære, må fortidens estetiske idealer vike til side og gi plass til den såkalte heteronome lesningen.

Skillet mellom autonomi og heteronomi kan imidlertid fort bli for kategorisk, slik Kittang påpeker i artikkelen «Eit relasjonelt forsvar for autonomistetikken» (2009), der han argumenterer for at den heteronome lesningen av litteraturen fortsatt må ha verkets autonome status som sin forutsetning. Forholdet mellom verk og kontekst er for eksempel først forståelig dersom vi legger til grunn en slik autonomi. Kittang kritiserer her blant annet Erik Bjerck Hagens kategoriske skille mellom en autonom og en heteronom lesning av et dikt av Jan Erik Vold: