Jeg spør fordi jeg har lest debutboken ved samme tittel, av Silje Linge Haaland, et tale-poetisk verk der animasjon også kan konnotere animisme og tegnefilm ­– billedbrukens storylinjer åpner for det siste, qua kunstfilm. Jeg spør også fordi jeg finner flere koder som slipper meg inn i verket, til ulike tider, i ulike lag av skriften, men jeg mangler ennå koden som samler alle kodene, universalnøkkelen til en mangslungen endetid? Aner vi Midgardsormens bevegelse i adjektivet «mangslungen».

Med talepoetisk mener jeg at diktboka har et performativt element der stemmen som taler ikke er et tradd dikt-jeg, men et lite kor av stemmer, skjult i steiner og menneskekropper, landskap og tanker. Talepoesien har både foredrag og forelesning i seg, men først og fremst dypt radikale spørsmål om grensene for sansningen og sanseapparatet, ja den forut-setning som leder nyfødte unger til en stille desperasjon etter fellesskap, og hudlig, mental og språklig nærhet. Mennesket er fellesverdig i sin lengsel etter medskapningen.

Silje Linge Haaland er en anerkjent kunstner som i et par tiår har bedrevet det som poetisk kunne kalles stedsforskning i ulike formater, herunder økologiske perspektiver på mennesket som art og teknologiens rigide herjinger, for å formulere det litt spekulativt. «Hva er nedre grense for haug?», er forresten et av mange oppkvikkende stedsspørsmål i Haalands poemiske pandemonium. Hun står selv for bokomslaget der du bl.a. vil se noen stålblanke felt og et stillbilde fra videoen BLANT (2019).

Spekulativt, som i sen-renessansens vitenskapsnorm der det å stille spørsmål av alle kvaliteter ble veien til en kunnskap som nettopp ikke skulle gi avkall på forandringens og undringens kraft. Desperasjonsanimasjon (DA) er i den sammenheng en poetisk utlegning av kunnskap i harde, slående bilder som aldri mister sin forutsetning – undringen og den barnlige mumlingen (om de minste menneskelige gleder, som er alt vi har).

I DA har oppløsningen av menneske og natur nådd et kaotisk stadium, med en larmende stillhet og en oppløsning som både er mental, språklig og miljømessig utartet. Skillet mellom menneske og natur, som i vestlige tankedtradisjoner har blitt drøftet og diktet om i et par tusen år kommer nå i et stadium av voldelige, kjernefysiske fusjoner; en hjerteskjærende tilstand uten distinkte språklige redskaper for menneskeerfaring og naturhendelser. Andre redskaper mangler også. Samtidig bærer denne kritiske situasjonen preg av at «alle ting må bli nye», for å sitere et eskatologisk helligskrift.

Det vil i det fleste tilfeller være en floskel å si at menneske og natur er vevet sammen, men dette er også et genetisk faktum av forholdsvis ny dato; ikke desto mindre en velkjent påstand som den moderne sivilisasjonen har ignorert like siden romantikernes drøm om en stat bygget på naturretten. // Vevnaden er vår cellelikhet, vår arvelige fellesskjebne med alt levende. Innenfor ulike kulturer har mennesker funnet fram til moral, begreper, handlingsformasjoner og fellesskap som forutsetter gjentakelse og læring, samtale og undervisning, prøving og endring, inntil våre dagers laissez-fair og falske frihet mistet vår verdighet til maskinene. Det minste felles poesikor i DAs forvridde eksistensialia prøver desperat å endre på sånt (s. 101):