127. utgåve | 24. oktober 2024 | BOKMELDING
«hva er det med dette, det er verden»
Kanskje er Åland, som noe tredje og ubestemmelig i forhold til en politisert forestilling om øst-vest, det som er hjemlig i disse diktene. Det er vel slik diktene også er «upolitiske» – slik samlingens tittel markerer: De søker seg bort fra den «politiske» myten om at den russiske bjørnen er eneste aggressor.
AV INGRID NIELSEN
DIKT
Jo Eggen
Ålandsøyene, upolitiske dikt
64 sider
Aschehoug forlag, 2024
«hva er det med dette, det er verden»
Kanskje er Åland, som noe tredje og ubestemmelig i forhold til en politisert forestilling om øst-vest, det som er hjemlig i disse diktene. Det er vel slik diktene også er «upolitiske» – slik samlingens tittel markerer: De søker seg bort fra den «politiske» myten om at den russiske bjørnen er eneste aggressor.
DIKT
Jo Eggen
Ålandsøyene, upolitiske dikt
64 sider
Aschehoug forlag, 2024
AV INGRID NIELSEN
Jo Eggens nye diktsamling Ålandsøyene, upolitiske dikt er den sjette som har reisen som utgangspunkt: Dikteren reiser til andre steder, til andre steder enn Norge, men også til andre steder enn de flombelyste, «politiske». Dikteren befinner seg i denne samlingen på Åland. Konsentrert og oppmerksomt fremstår disse diktene som forpliktet på de historiske, dypt menneskelige og også politiske rommene som åpner seg på akkurat dette stedet (selv om tittelen altså lover «upolitiske dikt»). Dikteren går, ser, tenker og leser om: den utgravde Lemströms kanal; hovedfestningen Bomarsund, nå ruin etter å ha blitt sprengt av britene og franskmennene i 1854 under Krimkrigen, altså i en av de første moderne stormaktskrigene; verdens siste store fraktseilskap, den firemasters stålbarken «Pommern», nå museumsskip; en hageby med snirklete løvsagvinduer, grå asketrær i bakhagene. Og i alt dette, sporene etter imperienes skiftende forsøk på å innta de 6757 Ålandsøyene i overgangen mellom Bottenhavet og Østersjøen, midt mellom Sverige og Finland, nå et selvstyrt og demilitarisert landskap i Finland. Skjønt, allerede i et tidlig dikt, åpner det seg en slags ubestemmelig ironi rundt selvstyret:
Välkommen till Åland
självstyrt och demilitariserat
Biblioteket ønsker velkommen
på ukrainsk
Biblioteket er stengt
På Finlands nasjonaldag (s. 11)
Diktet er kort, og uttrykket dempet, men det åpner spørsmålet om hva det vil si å være selvstyrt og demilitarisert for Åland, nå, når krigen i Ukraina også setter sine spor her, og når det nye NATO-medlemmet Finland feires akkurat her. Er det små, men leselige spor etter en form for ideologisk militarisering som her kommer til syne, midt i en demilitarisert sone? Det at Åland toner flagg nettopp på biblioteket – som til og med stenges for å feire Finland – blir også et talende bilde for samlingen som helhet. Dikteren oppholder seg nettopp også på biblioteket i Mariehamn, for å lese om ålandsk historisk og se på historiske fotografier, som gjør det mulig å forstå hvilket sted Åland er – utover det som simpelthen kan sanses her og nå. Og det han finner, er blant annet at den store kunnskapsveven lyver om Åland, og det nettopp på en «politisk» måte:
Wikipedia eller hvem det er påstår at tsaren
brukte finske fanger
for å grave ut kanalen
og det var for å styre handelen bort fra Sverige
østover mot Russland
i biblioteklyset som ikke
glor på meg worldwide, bare her i Mariehamn
blir begge deler feil
for det fins fortsatt bøker
og minskende snøflekker i januar, regnmørkerød grus
bøker som er så nøyaktige
at det riktige blir feil
og det feile riktig
«bilden ovan viser kanalen under byggnad»
ingen grå fangedrakter på fotografiet
de går i vanlige mørke klær
og glimt av noe hvitt
skjortesnippen han utfordrer med
store rallarhatter, ei skipperlue
ikke skremt inn på geledd av den russiske bjørnen
[…] (s. 31)
Dikteren leser om underbetalte arbeidere som truer med streik, og om klasseskillene da kanalen ble bygd, slik at arbeiderne ble utestengt fra åpningen av kanalen. Men fangearbeid var det likevel ikke, og ikke var det tsaren som tok initiativ til kanalen. Og det er altså nettopp ved å lese – ved å være i detaljene i bøkene og i fotografiene – at dikteren kommer på sporet av den vestlige myten om den russiske bjørnen, slik denne kommer til uttrykk i det selvstyrte Åland nå. Forestillingen om den russiske faren møter dikteren også på i Mariehamn – som i Norge:
[…]
Rett før Västra hamnen
ligger det russiske konsulatet
en av gubbene på biblioteket
sier det må nok bort nå
han er blitt politiker og Putinekspert
som nesten alle jeg ser og hører og kjenner
i Norge er til og med politikerne blitt politikere
«du ser ondskapen tyter ut av øya på’n»
er full mann-versjonen
mer sivilisert her
først ser jeg bare det ukrainske flagget henge ned
ute i den breie lindeesplanaden
ei politisk flenge tvers gjennom verden
innafor hagemuren er trærne minner, i lydløs vind
spinkle, men klumpete
Bibelen, Lenin
sibirske sedertrær
planta til Lenins hundreårs fødselsdag
[…] (s. 15-16)
Dikteren registrerer altså små, men vesentlige endringer i tenkemåte, som også vil endre historien, ja, hviske ut og stenge ned minner om Ålands historiske nærhet til Russland, de som også er åpenbare her og nå i Mariehamn:
KORV PIROG GODIS på kiosken
Varuboden i gågata har
Venäläinen meetvursti
finsk spekepølse av russisk type
med Vasilijkatedralens silhuett på lokket
Drinker i Mariehamn 2023:
White Russian
Fidel Castro
Moscow Mule
og bartenderne snakker russisk seg imellom
Ålands eneste by
ikke etter ei svensk Marie, men tsarinaen Maria Aleksandrovna
hennes keiserinnekrone med perler i det første byvåpenet
[…] (s. 14)
For dikteren selv, på vei fra «Stockholmsmørket», leder ferjereisen østover også «hjemover», «til en normal verden / rød vintergrus i gatene / is som renner til vann / verken Øst eller Vest» (s. 15). Ja, kanskje er det Åland som noe tredje og ubestemmelig i forhold til en politisert forestilling om øst-vest som er hjemlig i disse diktene. Det er vel slik diktene også er «upolitiske» – slik samlingens tittel markerer: De søker seg bort fra den «politiske» myten om at den russiske bjørnen er eneste aggressor.
Hva fins der, bortenfor «det politiske», det som for dikteren er hjemme? I utkanten av diktene, særlig, finnes natur: blomster («[…] // Langs veien / […] / står de dirrende stille / lilla harekløver, kystbalderbrå, skjermsveve» (s. 43), siv, lave skogholt, svartor, ask og fremfor alt bjørk, stille bjørker, bjørkekratt. Ikke minst er det nærheten til sjø, sund, og strandsteiner som viser seg: «[…] det bomullsgrå villniset / av lave øyer eller nes / i blank vinterstillhet / brutt og ikke av bilene / stillheten løfta utover av ender til en kant / ei svane til den andre» (s. 33). Naturen er altså stille og grå, ofte, her. Og i naturen finner diktene også spor etter stille og på et vis «grå» mennesker som engang levde her, også de ubestemmelige, uten å gjøre mye ut av seg, nemlig gråbrødrene, et folkelig navn på fransiskanermunker. I ett dikt, det første i samlingen, finner dikteren en vegg, bare, stående igjen etter gråbrødrene, på øyen Kökar, sørøst i Ålandsskjærgården, i diktet omgitt av terner og stillhet. Det er uvisst når gråbrødrene kom, «et utviska år etter 1450», og de forsvant «sporløst», og av skrift er det «bare et par setninger på latin» som nevner et par av brødrene. Så dikteren ser for seg hvordan det kan ha vært:
[…]
da de kom hit til Kökar-øyene, må jeg tenke meg
bøyde de seg for fiskerbøndene her, ba om husly
til de fikk bygd seg konventhus på Hamnö
kunne være med på strømmingfiske
hjelpe til i slåttonna
lære ungene å lese
må jeg tenke meg
for det kunne folk her på Kökar
lenge etter at gråbrødrene sporløst forsvant
kledd som bøndene der Frans av Assisi kom fra
kledd i grått som folka her på Kökar
i den usynlige tida
havets og alles forsvinningstid
[…] (s. 7-8)
En slik historie fins også på Åland, altså, og i dikteren, utenfor den «politiske» nå-tiden: Et kollektivt forsøk på å bedre andre folks liv, ved å bøye seg og ta del, ydmykt, forsiktig.
Grå er fargen på munkenes drakter, men også livet selv er grått i disse diktene. Likevel, det er langt fra kjedelig, blast eller pregløst grått, snarere grått som i «vidunderlig alminnelig» grått. De to adjektivene er ikke hentet fra disse diktene, men fra Eggens foredrag om Rolf Jacobsen i Hamar, mars 2024, og de treffer, slik jeg ser det, også det grå i disse Ålandsdiktene. Det grå viser seg når dikteren ser nøye og forbi maktens symboler. Når han på Mariehamns sjøfartsmuseum går «barnslig, dovent den lange landgangsbrua» og entrer skipet «Pommern» – en gang en moderne, effektiv stålskute – fanges han av alt som fins der, utstyret, og arbeidet som utstyret gjorde mulig, bevegelse, endring, liv: «[…], på dekk, brunt, lakkert tre / blant klaser, kveiler med tau, stålvaiere / så mye skal bindes og løsnes / lukkes og åpnes / så mye skal beveges med gangspill og vinsjer / alt rører seg i verden, skipet rører seg / bevegelsen skjuler seg for den som vil stanse den / […]» (s. 46-47). Er det imperienes ambisjon om overmakt som vil stanse bevegelsen, livet, endringen, ja, alt det grå som også kommer til syne for dikteren mens han ser på «Pommern»? For i det enorme, gråmalte lasterommet – «grått er verdens arbeidsfarge» – ser han for seg hvilke ulike havner skipet har vært i, for lasting og lossing, og alt ser han for seg grått:
[…]
grå orkan ved Kapp Horn
grått så det vondlynte Hornet nesten aldri synes
den grå vinden suser gjennom alt
verdensblandinga blander seg grått
rederen rabler grått med blyant: spar penger, spar penger
kjøpe gråbrukte seil fra «Milverton» som skal hogges opp
grålig alt: seilduk, stålvaiere, tau, trosser, redskaper av stål
du legger ikke merke til, du bare gjør det, er grått i det
for det er svært viktig at alt blir gjort
men alt er også regnestykker, notisbøker, telegrammer i kode
grå sekker fosser som damp gjennom det nederste lasterommet
grå pust gjennom den sekstenkøyers mannskapsruffen forrest
du veit ikke hva tett på hverandre hver dag vil si
hva er det med dette, det er verden
[…] (s. 50)
Hva skjer her, «hva er det med dette»? Det er som om det å se dette skipet, på kloss hold og nøye, i et slags nærsyn, setter fart, ikke bare i dikterens forestilling om skipets historie, men også i en nærmest mystisk anskuelse av hva verden er.
Både stedet og fargen er annerledes i det aller siste diktet i samlingen, «(Kulturboikott-dikt)». Her er det ikke Åland som er stedet, men Oslo, vårt eget hjemlige, og fargen er rød. Diktet må være det mest rasende i norsk litteraturhistorie, rettet mot de som på Universitetet i Oslo – som ellers i landet – vil fjerne demonstrasjoner og dikt, under dekke av politisk nøytralitet.
Gråbroren i innledningen – i slekt med dikteren, som vel selv er en slags «gråbror» i disse diktene – raser, og siterer profeten Malakia som refser Israels prester, altså eget lederskap.
[…]
og jeg finner opp en guddom
som vil finne hjem til en biblioteksjef uten moral
nå er han blitt en annen sjef men det spiller ingen som helst rolle
han ville knipse bort palestinernes dikt
finne ham sittende på do
rive ei side ut av Bibelen og tørke ham grundig bak
og gni ansiktet hans inn med det Skrifta fant
og jeg vil finne opp englebarn fra Gaza som kan forvandle
vann til kloakk
forvandle alt vann i dispensere og kraner
på Oslos universitet til kloakkvann
de vil ta ei bøtte drittvann og hive den
i ansiktet til rektor hver gang han holder en tale
som ikke handler om dem
ei sky av Gaza-spyfluer, en hær av Gaza-skorpioner,
ukjente utslett
skal ramme alle rektorer og deres dekaner
på alle deres kontorer
men alle museumssjefene skulle få samme behandling
og nasjonalbibliotekaren, UBs bibliotekdirektører
som biblioteksjefen som ville fjerne palestinernes dikt
for IDF-soldatene smører palestinernes ting inn med
ekskrementer
og dere har ingen moral lenger, men bruker språket mitt
som pynt (s. 62-63)
Diktet slutter ikke her, men i en slags nedstigning i rødt: «Trinn ned i rødt / kjellertrapp ned i uten tak og vegger / trinn inn i rødt / en eneste blomst, en blodstorkenebb / inn i krattskogen / inn i én / en vinker deg kort, videre inn / nei rører seg knapt / i havluftning rød / nesten blå, men rød / […].» (s. 64)
Det er sannelig en rasende, men også underlig, kanskje til og med underfull avslutning på denne samlingen, som også kaster lys over samlingen som helhet: Hva vil det si å være selvstyrt, autonom og fri, nå? Og hva kan vi se, om vi, midt i det grå, trer ned i det som er rødt, som er rasende, revolt, kjærlighet, ja, rødt som her blir fargen i det såkalt laveste? Det siste diktet har et sitat av Desmond Tutu, hentet fra plakat i Palestina-leiren på Blindern i år, som motto: «If you are neutral in a situation of injustice, you have chosen the side of the oppressor.» Så er det kanskje slik disse diktene søker: Hvor er det mulig å søke en moral – en tenkemåte, en væremåte – for å være fri fra imperial, aggressiv makt? Gråbrødrene søkte vel også en slik moral, innover i det grå, tiggermunker som de var, da de forkastet sine egne lederes makt og verdier. De forsvant sporløst fra Åland, men i disse diktene virker de likevel videre, ikke bare som historiske spor, men som eksempel på en mulig frihet.
Ingenting virker viktigere enn Åland, tenker jeg mens jeg leser disse diktene. Diktene får meg til å lese mer, om Åland, om stedene og hendelsene i diktene. Nærmere, tettere, akkurat dette stedet, denne historien. Og samtidig vokser diktene, i mange retninger, utover, ikke bare mot det norske og resten av verden, som i sluttdiktet, men også mot nye bilder, også av selve språket. Hva kan disse ordene bety, nå? Bibliotek. Øy. Hjemover. Wikipedia. Lese. Nøytralitet. Politikk. Moral. Profet. Frans. Grå. Rød. Brødre.
INGRID NIELSEN (f. 1968) har gitt ut to diktsamlinger, Hemmelig, men aldri som en tyv (2016) og Den andre Jakobsstigen (2020). Hun er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger.
