Det er altså ikke uten grunn at det i åpningen heter «I natt skal jeg rase og drikke»; erklæringen handler om å rive seg løs fra gutterommet, men også om å ta steget fra leser til dikter, og som vi skjønner av referansene, er han av den romantiske typen. Vi skjønner også at han ikke er nevneverdig opptatt av å frigjøre seg fra kjønnslige stereotypier, da boka dyrker enkel underlivshumor, en pubertal holdning til kvinner, i tillegg til en litterær kanon som utelukkende består av menn. Diktet redder seg fra å bli uspiselig gjennom den selvbevisste og selvironiske holdningen, og det rasende drivet og tempoet, som utvilsomt skaper underholdningsverdi. Og det kan jo hende at en av bokas epigrafer, hentet fra Roberto Bolaño, er ment å hinte om en lek med, og utforskning av, nettopp denne stereotypiske selvforståelsen: «Det var den gang jeg var tyve år og jeg var sprø.»

Den kvinnelige kompanjongen som følger dikt-jeget i første halvdel av boka, er tilsynelatende mest av alt en krykke for langdiktets framdrift, som han anvender for å bli synligere, og for å kunne henvende seg: «For før du spør: Jeg vil ikke / forføre; jeg trenger bare / noen som kan høre / på, som har sitt indre øre / vendt mot meg / (Og hvorfor ikke deg?)» Dette blir sagt til daten hans, men er åpenbart også myntet på leseren. Heri ligger også muligheten for å lese det som en syrlig kommentar til poesiens jeg-dyrking. Kaskader av okser og aske er nemlig en ego-trip, alt snurrer rundt det lyriske jeget, diktet er hans monolog.

Man kan i lesningens løp komme til å lure på hvem han er, egentlig, innimellom eller bakenfor det uendelige laget av ironi? Men det tror jeg er et ørkesløst spørsmål, Røkkums dikt er rett og slett tull, i Mykles forståelse av ordet — lyst og lek, noe å fôre livsgnisten med. Den tydeligste tilhørigheten jeg finner i teksten er den mellom dikt-jeget og litteraturen; på et vis er han dermed alene og samtidig aldri alene. Tilhørigheten vises gjennom de mange referansene og omskrivningene boka er overstrødd med, til nevnte Goethe, Rimbaud, Eliot, Hughes, Dumdum Boys og Bibelen, blant mye annet (den ene kvinnen er Bachmann), alle listet opp til slutt. Lånene står seg best når de har funnet en passelig plass blant diktlinjene, som der han legger et Robert Desnos-sitat i munnen på et par politimenn som finner ham sørpefull i en park: «Har du slåss / mot flasker og dyr?» De stedene hvor Røkkum bare siterer med sitattegn, framstår de ofte som show-off og tilfører lite til teksten.

På grunn av de oppfinnsomme linjene, snittende replikkene og raske kastene — for ikke å nevne at åpningsversets instruerende «Les!» er som snytt ut av Morten Langelands Svamp («LES FORT — LES HØYT!») — er det nærliggende å tenke at Langeland er et stilistisk forbilde. Men sistnevnte er utvilsomt mørkere, kvikkere og mer samtidspåkoblet enn Røkkum. Det dikteriske jeget vi har å gjøre med i Kaskader av okser og aske stiller seg likevel i tydelig opposisjon til «borgerskapet», som han hytter never mot en gang i blant. Diktet er best der det skildrer personer og karakterer; Røkkum har en særlig evne til å fange en vibb eller et miljø, en gjeng eller sosial klasse, ofte med en karikaturtegners snert og frekkhet.

Dette ser vi for eksempel i en presis og usentimental beskrivelse av dikt-jegets slekt fra Averøy utenfor Trondheim, en fattig bondefamilie: