79. utgåve | 14. september 2023 | BOKMELDING
Gjenferd i nyere historie
Nyere historie spiller større rolle i Gunnar Wærness’ nye bok enn i de tidligere verkene hans. Den historiske bevisstheten har alltid vært til stede, men aldri blitt gjort så eksplisitt som her.
DIKT
Gunnar Wærness
Kosmos’ beibi
75 s.
Oktober 2023
AV ESPEN GRØNLIE
kollektivgjenferd av hester
i tomme staller kollektivgjenferd
av dansere i tomme ballsaler
kollektivgjenferd av soldater
på øde slagmarker kollektivgjenferd
av folk i brødkø på torg og gater
Vi befinner oss midt i historien her, midt i andre strofe av det tredje diktet i Gunnar Wærness’ nye diktsamling Kosmos’ beibi, med tittelen «(Vicente Huidobro-tid)». Denne tiden er splittet mellom fortid og samtid. I den ser den chilenske avantgardisten Vicente Huidobro
verden fra to sider samtidig
som hester skremt opp av biler
tog og hastighet samtidighet
Huidobro ble født i 1893, som barn av overklassen i Santiago – han vokste opp i et hjem med 84 tjenere. Senere meldte han seg, som det heter hos Wærness, «inn / i kommunistpartiet og ut / av kommunistpartiet». Han døde i 1948. Til sist i Wærness’ bok kan vi lese at diktet om Huidobro tar utgangspunkt i det gjendikteren Eliot Weinberger skriver om diktverket hans kalt Altazor, utgitt på engelsk i 1988.
Altazor ble påbegynt i 1919 og først utgitt i sin helhet på spansk i 1931. Dette var den historiske fasen da den vestlige verden ble elektrifisert, skriver Weinberger: Nå begynte masseproduksjonen av telefoner, biler, filmer, platespillere, brødristere, radioer, skyskrapere, fly, bruer, kameraer, luftskip og undergrunnsbaner. På denne tiden, legger gjendikteren til, var det nye noe «hellig» og framtiden «den eneste mytiske æraen».
Gunnar Wærness har aldri vært redd for å fornye seg. Men at det nye skulle være hellig, og framtiden eneste åsted for det mytiske? Noe slikt skurrer i møte med mye av tendensen i poesien til Wærness, der den like gjerne beveger seg bakover i tid, som til den kristne liturgiske tradisjonen i hans forrige bok Ta på Jesus (2021). I tidligere utgivelser, fra debuten Kongesplint (1999) til Å skrive er å be om for mye (2020), var inspirasjonen like gjerne hentet fra tradisjonelle samfunns ulike forsøk på å gripe det virkelige. At årets bok på en mer eksplisitt måte forholder seg til den teknologiske moderniteten, forløser noe som utvilsomt har vært der også i de tidligere verkene, men da ofte bare latent: en særegen bevissthet om nyere historie.
Uten historisk bevissthet har man heller ingen bevissthet om sin samtid, i hvert fall ikke om det som kjennetegner denne samtiden, det som driver den fram og – kan hende like gjerne – tilbake. Den historisk funderte oppmerksomheten om vår globale samtid gir opphav til noen slående passasjer i Kosmos’ beibi. For eksempel denne, i diktet kalt «(superstjerne)», der jeg-personen blir gjenfødt for andre gang, nå som «stjernebeibi» på trappa til en «neokolonialistisk terrorsexklubb», der ordstrømmen formelig fråder:
reglene på klubben er enkle
alle skogene hugges alle dyr blir mat
hav og korallrev dør og polene smelter
og stormene begynner først danser du
og hvis du overlever dansen blir du pult
og hvis du overlever pulinga blir du surrogatmor
og hvis du overlever fødselen må du lage mat
og hvis du overlever kjøkkenet høster de organene dine
om du ikke har rukket å selge dem selv
Hva skal man si om dette? Kanskje at det er befriende at en mannlig poet overhodet klarer å omtale kvinneskjebner. Flere av diktene i Kosmos’ beibi tar utgangspunkt i livene og verkene til 1900-tallskunstere, som Leonora Carrington, Gunvor Hofmo og Ruth Maier: Ja, diktsamlingen utmerker seg med sin oppmerksomhet nettopp om kvinnelige kunstnere.
Først ut av dem Ellen Einan (1931–2013), den nordnorske poeten kjent for å skrive ved hjelp av automatskrift, eller «spontanskrift». I en artikkel i Vagant 2/2023 skriver Wærness om hennes forfatterskap. Hun trodde på ånder, skriver han. I møte med hennes dikt mumlet nok visse skikkelser innenfor norsk poesi at de ikke «trodde på dette med ånder og sånn», uten å si det offentlig, men – som Wærness konkluderer megetsigende – de «lot henne holde på».
De to poetene snakket sammen i forkant av en felles sceneopptreden på litteraturfestivalen Æ Å i Trondheim i 2005. Om denne samtalen skriver han:
Hennes svar på spørsmålet om diktenes opphav kom i form av en slags unnskyldning, fri for mystikk og iscenesettelse. Det var en helt naturlig hendelse blant hendelser, som å åpne et vindu eller handle mat.
Først i Kosmos’ beibi står det seks sider lange diktet «(Ellen Einan-vi)». Jeg fester meg ved noen få linjer i det:
i alle kjøkkenkroker
ble det hvisket krigen er over krigen er over
men det var ikke sant
Også Velimir Khlebnikov (1885–1922) får sitt eget dikt. Denne russiske avantgardepoeten ble utgitt i norsk gjendiktning ved Wærness og hans svenske samarbeidspartner Mikael Nydahl i 2011. Utgivelsen har tittelen Tidens ingenkonge. I diktet «(Velimir Khlebnikov-tid)» i Kosmos’ beibi får vi høre om poeten som gjemmer diktene sine for det hemmelige politiet, før vi møter rekvisitter fra moderne krigføring, og deretter igjen framtiden som noe hellig, påkalt av en bønn:
derfor gjemmer du diktene dine
for tsjekaen så du blir usynlig for tsjekaen
derfor gjemmer du diktene dine
for fornuften og ser skjelettet til hesten
galoppere inni hesten du ser
leketøyet i panserkrysseren
derfor har du diktet krigen
som en beibi her kan du velge
å gi krigen melk her kan du velge
å gi krigen oppdragelse her kan du velge
å lære krigen å regulere egne følelser her kan du velge
å lære krigen å sette ord på verden her kan du velge
å lese akkurat dette diktet i akkurat denne framtiden
som en bønn det vil si en tekst
som ikke kan gjøre annet enn å lage
den framtiden den trenger så sårt
av ord alene en bønn
Midt i denne passasjen møter vi en poet som har «diktet krigen / som en beibi». Noen må lære krigen som sådan å «regulere egne følelser» og å «sette ord på verden». Kort sagt må den bli oppdratt, som et bleiebarn. Motivet er antydet like før: En poets blikk på verden gjør det ikke meningsløst å se «panserkrysseren» som en forvokst variant av et «leketøy». Hva er vel all verdens våpenteknologi annet enn leketøy som har antatt en dødelig form og vendt seg mot mennesket selv? Hva er vel offiserer annet enn forvokste barn som leker med livet – først og fremst andres liv?
Det dreier seg om de andres liv i Kosmos’ beibi. Men hvem er disse andre? Og hvordan forholder vi oss til dem? På seg selv kjenner man andre, heter det. En dyp innsikt ligger og vaker i et slikt ordspråk. Hvem bestemmer over andre? Hvem fører ordet? Her gir jeg ordet til Gunnar Wærness:
mens de fortsetter å snakke
snakke snakke
at fred er ei det beste
men at man noe vil my ass
at hele greia er et brettspill om ressurser
at det alltid hender med noen
andre andre
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er ansatt som foreleser og forsker ved Kulturakademiet i Roma.
