122. utgåve | 19. september 2024 | BOKMELDING
Anngjerd Rustand debuterer i disse dager med diktboka Umiskjennelig hennes, en bok som utfordrer lesernes virkelighetsforståelse. Intet mindre.
DIKT
Anngjerd Rustand
Umiskjennelig hennes
77 s.
Gyldendal forlag 2024
AV FREDDY FJELLHEIM
Adjektivet «umiskjennelig» er en kraftfull konstruksjon som rommer to nektelser, suffikset «u» og «mis» i miskjennelig. Ikke dermed sagt at det er en dobbelt nektelse, men knyttet til eiendomspronomenet «hennes» får allerede boktittelen en markant personlig identifikasjon.
Boka er i åtte deler med en diktprolog. Mellom permene utspiller det seg et diktdrama i grenselandet mellom død og liv, der en mor og hennes datter er hovedfigurene. På Facebook utspant det seg en interessant, om enn merkelig diskusjon om bokas sjanger, og flere landet på sakprosa. Vel, sjangeren er sakpoesi, som i dette tilfellet kompletteres av lengre passasjer med poesi og kortprosa, komponert som et diktdrama.
Rammen om diktdramaet er en mors langsomme død. Vi følger henne gjennom demensens skoddeheim, om jeg forstår det rett. De ulike kapitlenes synsvinkler veksler mellom poetens skrift, datterfortellerens (fortvilte) observasjoner og morens stemme, som dessuten meddeler seg fra dødsriket. Allerede her er vi ved noe bemerkelsesverdig som jeg vil vie oppmerksomhet. Hvis Rustands diktdrama kunne kalles en normalisering av det paranormale, hva får vi da?
Bortsett fra et haltende paradoks og en halvveis nektelse, en av de vanligste mentale rømningsveiene for den rasjonelle og datastyrte teknaturen. Hen må finne avløp for sine irrasjonelle impulser i forsteinede fornektelser, langt unna et mulig naturfellesskap, hvis vi ennå kan forestille oss arketypiske lag av panpsykiske instinkter. Også kulturelle skikkelser kan komme til å konstatere, med en viss lettelse, at litteratur og diktekunst er uttrykksformer der fantasien er fri og alt kan skje, så også at de døde taler. Borges og García Márquez viste hvordan i prosaens rike, mens poetene ofte er enda mer dristige foran livets yttergrense. Det oppsiktsvekkende er naturligvis ikke at de døde meddeler seg, men at vi bærer våre levende og døde slektninger med oss i mitokondrienes minnekraftverk – og hjernens evig-forsvinnende synapser?
La det her bare være antydet at det er en slik dypevolusjonær språksensitivitet som gjør at du kan lyttelese annerledes til Rustands diktfortellinger enn det du ellers får sjansen til i poesinorge. Tro bare ikke at gjenferdet glir stille omkring i denne virkeligheten, for «Jeg er hun som ikke er, og ved å ikke være / brøler jeg i alt jeg har holdt…». Nektelsene er visst gangbare også på «hi sida».
Dette utilgjengelige nivået av gjensidig (?) bevissthet kommer til uttrykk allerede i første avdeling, «Håndskrift», der datterdikteren stiller det direkte spørsmålet «Kan du fortelle meg hvor du er?», bare for å oppdage «at hun strømmer gjennom fingrene mine». Den døde moren kan dermed være en slags poesiens ghostwriter.
Det er flere gripende skildringer av hvordan moren i sin sykdom forsvinner ut av eget språk, i det poeten titulerer «Tale utenfra tiden», en sekvenstittel som gjentas helt mot slutten, i forkant av siste kapittel «Underverdenen», en benevnelse som har klangbunn i klassisk litteratur f.eks. hos Homer og Vergil.
Jeg stusser på om ikke dette «utenfra» samtidig er «innenfra», også i boka, og at skillet mellom «utenfor» og «innenfor» livet er selve den tankefeil som også gjør at vi skiller mellom «normal» og «paranormal». Kvantefysakkenes multiverser antyder okke som bevissthetens mange mulige nivåer av natur
Etter døden hendte det jeg kom tilbake
Jeg møtte døtrene dine en gang
De kjente meg ikke, men vi fulgtes
et stykke på veien
Jeg må ha inngitt tillit
for snart snakket vi som gamle venner
Jeg gransket dem i smug
etter likhetstrekk med deg
eller var det meg selv jeg så etter?
Jeg skynder meg å tilføye at samlingen er vel utstyrt med hverdagssituasjoner, brødkniver, hage og en elv der døtrene får møte mormor som et undervannsvesen. De lyseblå virvlene på omslaget kan forstås som vannstrømmer eller skyer, stenket med røde, pointillistiske innslag, mens på innsiden av omslaget dominerer rødfargen. Det kunne også forestille hjernevinding eller overflatefold, altså vannvirvler på utsiden og hjerne på innsiden. Vannmotivet er i det hele tatt sentralt, og som flere andre samtidspoeter tar Rustand i bruk evolusjonskunnskap for å forstå det uforståelige. I morens blanke øyne «forsvinner tårene inn i hodet igjen / Som tidevann trekkes de tilbake / Hva er der inne annet enn et hav?». Sånne linjer!
Det egenartede med Umiskjennelig hennes kan naturligvis spores i flere lag av språket, og særlig i formspråket. Jeg merker meg hvordan poeten turnerer den uhyre komplekse relasjonen mellom tre generasjoner kvinner. «Jeg er den du er», heter det angivelig i et somalisk visdomsord. På lignende vis klarer Rustand å vise hvordan datteren til den døende og døde moren blir hjemsøkt av morens vesen, som samtidig leter etter seg selv i sine barnebarn, en identitetssøken helt hinsides, for å bruke en folkelig floskel.
Sjangernivåene veksler ganske uanstrengt i boka, men i avdelingen «Å åpne og å lukke» blir det litt for mye notatprosa, selv om dagboksnotater i poetisk form er grei skuring som sådanne. Oppramsinger av hvordan morens fravær er nærværende i mennesker, natur og ting får dessuten litt for mange repetisjoner, men utelukkende fordi fenomenet allerede er manifestert gjennom hele diktsamlingen
Jeg burde vel ikke gjenta meg selv til det gjenkjennelige – om enn gjenkjennelsen skulle identifisere fordommers kjennetegn – men hallo for en kvinnegenerasjon med poeter som arbeider i landet. I likhet med Joanna Lundberg og Silje Linge Haaland er Anngjerd Rustand billedkunstner. Hvis disse tre har et fellestrekk som poeter, tror jeg det er friheten til å utprøve ulike språklige strategier, uten å være bundet av poesiens konvensjoner. Disse poetene ser også ut til å legge større vekt på komposisjonen av stoffet, og alle gjør det med stor dyktighet og betydelige kunnskaper.
Jeg har fulgt blodbanen til kilden:
Hjertet ble bygget som byer flest
rom for rom, vei for vei, gradvis større
asymmetrisk av nødvendighet og trengsel
heter det i et av diktene fra Umiskjennelig hennes. Anngjerd Rustand har skrevet en debutbok som både er berørende og suveren.
FREDDY FJELLHEIM, f. 1957 i Fredrikstad. Forfatter, kritiker og ansvarlig redaktør for Forfatternes klimaaksjon.