98. utgåve | 15. februar 2024 | BOKMELDING
Fra mor er vi kommet
Til tross for at Anne-Maren Hammerbeck sin skrift er både stødig og presis, sitter jeg igjen med en følelse av at det psykologiske aspektet, dette som dypest sett er det som gjør denne utgivelsen mer prosaisk enn poetisk, dominerer boken Origo for mye.
DIKT
Anne-Maren Hammerbeck
Origo
206 s.
Tiden forlag 2023
AV PRIYA BAINS
Origo er en bok som unndrar seg entydig kategorisering. Debutanten Anne-Maren Hammerbeck forteller i et intervju at hun selv var i tvil om hvorvidt dette er prosa eller poesi. Man kan si at boken har tydelige lyriske kvaliteter (som turneringen av de samme få motivene, et tydelig blikk for bilder), samtidig som den opererer med et enkelt narrativ. En kvinne sitter og forteller om sin barndom til mannen som er hennes kjæreste.
Tittelen Origo er latin for opprinnelse, og peker på morsskikkelsen i jeg-ets beretning. Fortellingen kvinnen deler med mannen handler om et symbiotisk, tosomt og tidvis grenseløst mor-datter-forhold. Moren er en orakelmor som kommer med dunkle utsagn om livet av typen: «… ei natt / er ingen natt, / men en tilstand som strekker seg grådig // ut over dagene.» Jenta er et barn som ser bilder overalt, når hun leker med hyssingtråden, kikker ned i tekoppen eller bort på fiskenettet.
Utover i boken kan man fornemme at moren til tross for at hun kan være veldig nær, også har vært fjern og ikke alltid en god forelder overfor datteren. Som barn oppfattet jeg-et henne som en mor som av og til «stenger døra og lager nattemørke», og tankene mine går til depresjon og omsorgssvikt. Man får inntrykk av at denne etter hvert vanskelige og uforsonlige relasjonen til moren står i veien for parforholdet, og at den derfor må adresseres før «det kan vokse» mellom dem.
Langdiktet har en bølgende dramaturgi. Rundt ti-tjue sider med mer fyldige strofer, som avløses av kanskje fem sider med kun ett enkelt ord eller to. På sitt beste gir grepet en spenning til fortellingen – tiden dras ut og aksentueres, og fortellingen peker tilbake på seg selv som fortelling. På sitt mindre vellykkede fremstår det forsert, som om fortellingen insisterer på en ladning av alvor eller patos som det ellers er vanskelig å fornemme. Enkelte steder er det like vel effektfullt. Når blikkfanget skifter fra side til side, tenker jeg formen nesten som et fotoalbum. Et eksempel:
og de følger grusveien som går langs huset. Moren
holder jentas hånd, holder de små fingrene i morshånda, og jenta ser
på moren, ser så ofte
opp på moren, på vei ut til fjorden.
(s. 15)
Ser du det for deg, spør ho mannen.
(s. 16)
Kan du se.
(s. 17)
Jenta.
(s. 18)
Moren.
(s. 19)
Origo er en spinkel bok, og det vises allerede på boksiden. Språket er preget av gjentakelse, og de få ordene omkranses av et veldig hvitt område. Til tross for at teksten tidvis fremstår overdrevent insisterende, er det imponerende hvor mye Hammerbeck får ut av dette spinkle reisverket. Språket er gjennomgående presist, stemningen rendyrket. Jeg tenker formen nærmest som en stråle melk, som varierer i intensitet alt ettersom hvordan forfatteren porsjonere ut stoffet. Melk er også er et av ledemotivene i det stilrene poetiske inventaret bestående av rennende eggeplommer, sæd som silketråder, baljer med vann, plommer, fugleegg og stein.
Under lesningen av denne debuten kommer jeg imidlertid til å tenke på en annen debutbok, nemlig Perverst navn (Forlaget Oktober, 2021) av Ida Frette. Begge bøker skaper et tilsynelatende tynt reisverk, hvor alt det hvite på siden, alt det som ikke sies, ligger åpent for leserens forestillingsevne. Hos Frette kommer dette til syne i en dramaturgisk bevisst poesi hvor gestene som fremvises, hvem som er avsender og mottager av dem og beveggrunnene bak, ikke er tydelige for oss. Et eksempel:
II
Jeg sier:
Noe er
det hun bestemmer
at det er.
Børste.
Hun sier:
Jeg isolerer deg.
Det finnes ikke noe å
være isolert fra.
Ikke et sted eller en ting.
Hun sier:
Du får ros hvis du oppfører
deg bra mens du er isolert.
Hvis du trives med å være
isolert.
s. 7
Frettes dikt er åpne på den måten at de kan psykologiseres, og både et narrativ og en relasjon kan leses inn og ut av dem. Samtidig står diktene seg også uten, og psykologisk kontekst er på ingen måte nødvendig for å avlede mening eller sette pris på diktene.
I Origo er det psykologiske premisset bærende, boken handler i høy grad om relasjoner. Utover det er det lite på ferde, og det åpne i Origo består mest av alt i en dunkelhet. Det vonde i morsrelasjonen antydes, men nøyaktig hva det er, ligger og vaker i ytterkantene av narrativet vi blir fortalt. Det er noe utenfor vårt synsfelt, men dette noe er kryptisk fremstilt, ikke nødvendigvis gåtefullt i sin natur.
Til tross for at Hammerbeck sin skrift er både stødig og presis, sitter jeg igjen med en følelse av at det psykologiske aspektet, dette som dypest sett er det som gjør denne utgivelsen mer prosaisk enn poetisk, dominerer boken for mye. Den poetiske tenkningen er mangelfull, og språket oppnår derfor lite annet enn å være pent. På flere måter en lovende debut, men i siste ende er spørsmålet om dette er en særlig god bok.
Priya Bains (f. 1995) er poet og skribent.
