116. utgåve | 20. juni 2024 | BOKMELDING
Fra en anstalt dypt inne i hjertet
Det politiske går igjen i Markus Midrés nye diktsamling, men bare i antydnings form. Skildringene av eget liv kretser rundt noe uavklart. Det er som om vi får ta del i poetens forsøk på å erindre, på å mane fram fortidens verden.
DIKT
Folketelling
Markus Midré
160 s.
Forlaget Oktober 2024
AV ESPEN GRØNLIE
Baksideteksten på en bok er ofte leserens første møte med boka. Ser man på baksideteksten igjen etter endt lesning, kan den virke underlig. I kortform er boka vagere og mer generell, knapt gjenkjennelig. Dette er baksideteksten på Markus Midrés nye bok:
Diktene i Folketelling er en katalog over levd liv og en sørgesang over tapt fellesskap. Markus Midrés femte diktsamling beveger seg mellom da og nå, mellom det fortellende og det lyriske, det nostalgiske og det desperate, mellom myldrende samhørighet og akutt ensomhet.
Da og nå, fortelling og lyrikk, nostalgi og desperasjon, samhørighet og ensomhet. Hvorfor ikke. Det er ikke så dumme oppsummerende ord. Men at boka er en «sørgesang over tapt fellesskap», ville jeg aldri kommet på å si selv, og knapt nok tenkt. Rett nok finnes det noen innslag som går i den retning, men når baksideteksten insisterer på å fortelle meg at boka er å regne som en sørgesang, så blir det i meste laget for en skarve lyrikkleser. En slik oppsummering blir for entydig, den vil så gjerne tolke alt, så leseren skal slippe, snarere enn å anspore til nysgjerrighet og åpenhet.
Vel vel vel. Nå skal man jo lese boka også, da, viser det seg. Og ikke bare omslaget. Men saken er at jeg ikke er helt ferdig med omslaget ennå. Der står det nemlig også to verselinjer fra boka. Hvorfor akkurat disse to er valgt ut, når man i prinsippet kunne valgt tusen andre – det er en omfangsrik bok, dette her –, er ikke så åpenbart. Men det er heller ikke så dumt: «jeg ble født på en søndag / det kan ikke ha vært det eneste som skjedde den dagen». Disse linjene har noe ved seg. Det gir også merverdi å lese dem i lys av tittelen på diktsamlingen: Folketelling. Å katalogisere et menneskes fødsel er å registrere et individ blant tusenvis av andre. Følelsen av mise en abyme melder seg, man blir svimmel.
På bokomslaget omtales diktene som en «katalog over levd liv». Kombinasjonen av «levd liv» – dette litt svulstige uttrykket som tilsier at selvopplevde erfaringer trumfer boklig lærdom og teoretisk analyse – og det kjølige og tekniske ordet «katalog», kan få oss til å spørre: Lar levd liv seg overhodet katalogisere? Ville det ikke være en slags kategorifeil?
Kanskje. Men beskrivelsen er likevel dekkende. For boka berører nettopp det problematiske i at to slike helt ulike registre blir forsøkt kombinert.
Når det heter at «faren min er gjort rede for» og «moren min er gjort rede for», menes muligens bare at de er katalogisert, som i et offentlig dokument. Men det finnes også «mennesker som ikke er gjort rede for», heter det et sted. Og når «den lille falmede hagen er gjort rede for» og «de ville buskene er skrevet inn i manntall», da er det som om iveren etter å kategorisere og klassifisere alt mulig har gått for langt.
Poesi er noe annet enn formell dokumentasjon. Ja, kanskje det motsatte. Når poeten «skriver dette i april 2021», er det spesifikt, det henviser til noe poeten i en slags absolutt forstand må sies å vite av egen erfaring. Men når det legges til at «jeg er / i gruppen mellom 45 og 65 år», er de aggregerte tallene tegn på en form for samfunnsfaglig, statistisk kategorisering som fjerner seg fra livet slik det oppleves. Da blir et liv noe rent abstrakt, som en aritmetisk sum.
Slik kan noen røde tråder anes: livet erfart og livet abstrahert.
Boka kretser rundt poetens eget liv. Noen steder tar diktene avstikkere til forfedrenes og formødrenes historier. Et sted gis en peker nettopp til samfunnsfag: «alle i min familie var sosiologer,» heter det, «erving goffman / i bokhyllen, verden inndelt og oppdelt, fylt inn / i den endelige matrisen». Og videre:
foreldrene mine diskuterte som om svaret
allerede sto skrevet i et gjenglemt notat
argumentene ble lagt i grå
mapper og flyttet
mellom hyllene i samtalen
For overhodet å kunne finnes må samfunnsfaglig statistikk se bort fra det individuelle ved hver enkelt, fra det særegne, til syvende og sist fra alt spesifikt menneskelig. Da står menneskene igjen som meningsløse tall eller tomme hylstre:
de kunne ha vært foreldrene til hvem som helst
de kunne hatt ansiktet til hvem som helst hendene til hvem som helst
jeg kunne vært sønnen til hvem som helst
«Det private» blir ofte tenkt som en motsetning til «det samfunnsmessige». Men også det private er preget av samfunnet, og det har hatt ulike betingelser opp gjennom historien. Som alle språklige uttrykk kan betegnelsen «privat» brukes på ulike måter. Kanskje har den endret betydning, slik det antydes her: «de snakket om det private / ikke slik man ville omtalt det i dag». På en måte som er karakteristisk for denne boka – den er skrevet i en slags friform, som for å åpne for alle slags assosiasjoner – følges disse to verselinjene opp med noen linjer uten linjeskift, altså i «prosa» snarere enn som «poesi»:
det private var menn i grå dress, det private var umenneskelig. det private skrapte mot innsiden av staten, det private var kropper som ikke skulle bli sett, avlåste dunkle rom, tynn hvit hud, aksjer som falt og steg i en lukket hage.
Noe politisk antydes hele veien: «alle skolekamerater som kom hjem til oss, måtte gjennom langvarige forhør, hvert svar ble møtt med et nytt spørsmål eller et vennlig utbrudd, en slags inkvisitorisk vennlighet». Hvis jeg savner noe i denne diktsamlingen, er det at det blir gjort litt mer eksplisitt hva som kan være årsakene til eller bakgrunnen for noe slikt som disse «forhørene». Kanskje er det tydelig nok, og det bare er jeg som ikke ser det? Det er mulig.
Noe av det uavklarte, det at det liksom blir med antydningen, har utvilsomt også en poetisk funksjon. Som her, der noe må ha skjedd, uten at det er entydig hva det dreier seg om:
øyeblikket
der det uvirkelige, det
umenneskelige
river seg løs
og lever ved siden av oss
er allerede
over
Noe traumatisk eller i hvert fall vondt blir bearbeidet. Det viser seg blant annet i noen replikker fra datteren som gjengis, blant andre disse spørsmålene: «pappa, hva er galt med problemet ditt», «hva er i veien med tankene dine / hvorfor går du rundt i mørket om kvelden / fra rom til rom» og «hvorfor er alt du tenker på, så lenge siden». Senere gjengir poeten det siste i jeg-form: «hvorfor er alt jeg tenker på, så lenge siden». Og legger til: «jeg snakker med de døde».
Tekstene i denne boka står for meg mindre som dikt om samhørighet og ensomhet enn som antydende utforskninger av det som et sted blir kalt «usynlige strukturer, eller strukturer så synlige / at de ikke lar seg fange». Det poeten gjør for å nærme seg slike fenomener, er særlig å beskrive de konkrete omgivelsene. Det som faktisk lar seg fange. Erindringene blir gitt noe man kan bli fristet til å kalle «tidskoloritt». Men poenget er neppe å gjøre skildringen «troverdig» eller liknende, det virker mer som et forsøk på å mane fram barndommens verden. Som det heter et sted: «jeg skriver barndom. jeg skriver et rom, og en smal glipe åpner seg.» Det nye rekkehuset på Haugerud i Groruddalen kommer til syne gjennom enkle angivelser: «den lille entreen med den røde telefonen, kjellerstua med jordbrente fliser, liggende furupanel i stua».
Her sendes vi tilsvarende 40 år tilbake i tid:
våren 1983: jeg hadde fått en sølvblank kassettspiller, og jeg sto med den på skulderen på broen ved t-banen. i wanna be starting something, got to be starting something, jeg hadde sola varmt i ryggen, rød tyggis på asfalten, og trafikken skimret og glitret som varmt sølv under meg
Et sted blir tidens umerkelige gang illustrert slik: «tiåret lysner, men vi merker det ikke, pianoet synker en hertz». Det finnes ingen overflod av poetiske bilder i boka, men de som finnes, er fine, liksom diskrete eller dempede, som når «tiden forgreiner seg i det store treet», eller treet kalles «det grønne telleverket».
Noe av billedspråket er mer gåtefullt. Som når «ansiktet ditt lyser opp / som en skjerm glemt igjen under et tre / lyser opp og slukner i raslende løv». Eller når «døden, når den kommer / vil lyse som et telt mellom trærne». Det menneskelige stilles ikke bare opp mot det samfunnsfaglige, men også mot naturfenomener. Et annet sted flytter diktjegets oppmerksomhet seg fra lyden av menneskelig aktivitet til lyden av treet:
dagen står stille, jeg hører
lydene av en byggeplass langt unna, grus som renner av et lasteplan,
ingen stemmer, ingen menneskelige lyder, bare hasseltreets dyprøde sus
Som mennesker søker vi etter mening. Men hvorfor? spør vi, som om alle ting må ha en slags årsak. Da kan vi minnes Angelus Silesius, den tyske mystikeren og poeten som levde på 1600-tallet. I et dikt sier han at «rosen er uten hvorfor, den blomstrer fordi den blomstrer». En slik forestilling om naturfenomener er blitt vanligere og vanligere, kan man tenke. I tradisjonelle samfunns mytologier sto torden og lyn som meningsfulle, som bærere av et budskap. Slik tenker få i vårt samfunn i dag. Naturen har ingenting å si oss. Det meningsfulle er forbeholdt det menneskelige. Men er det nå så sikkert at det menneskelige er så meningsfullt? Er ikke også vi mennesker «uten hvorfor»?
I noen slående linjer i Folketelling blir værfenomener koplet til menneskelige størrelser som «bank», «fond» og «ondskap»:
hun satte gråvær i banken og tok ut torden
to år senere
det fantes et fond for ondskap
som vokste i det stille
Dette er blant mange fascinerende linjer i en rik bok. Noen av diktene står ut som sluttede dikt, ferdige og mulige å lese uavhengig av boka ellers. Sett dem i en antologi for videregående skole. Som dette, som vi, i en avsluttende note, kan lese at er inspirert av den amerikanske poeten Ocean Vuong:
alt vi kunne fortalt hverandre
forteller vi til andre
en kveld ringer du
noteringsoverføring fra en anstalt dypt
inne i hjertet
ESPEN GRØNLIE, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
