Hvordan være i et blikk uten å være et jeg, og uten at det er en drøm? Et lyrisk «man» er kanskje også et seende Noe (Något), for å bruke det ubestemte pronomenet som får sin bestemmelse et par steder i boken. Hjelpeløsheten er ikke bare noe som benevnes eller påstås i åpningsdiktet, den siver inn i språkets «glipor» og blir diktsamlingens «varelse». Dette vage man-blikket henviser etter mitt skjønn til en tilstand av ufrivillig bevegelighet og åpenhjertig forvirring i et mektig mørke. Det er kort sagt marerittet som poesi. Poetisk rystelse er ikke hverdagskost, men i denne diktboken er det mulig å erfare.

Ark er befolket med både foreldre, barn, en park, en hund og andre dyr, i en fulltonende krise. Menneskers identitet og stedets naturforhold ser til tider ut til å være erfart fra dødsriket, fra vannholdige graver, fra en arbeidsleir, i et forlatt hjem. Alt siger i denne boken, destabilisert og undringsverdig. Naturelementer og gjenstander opptrer ofte som besjelede subjekter. En viss mental horror inngår i en slags litterær animisme med røtter i romantikken, men hovedmotivet oppstår i og med «minnetsplatsen»; drømmer og minner blir grenseløshetens gjennomskinnelige grense. «Det bästa / är när vi minns saker som / inte riktigt verka ha hänt oss», bemerker dikteren med et lite hint.

Det poetiske inventaret har svart som dominerende signalement. Svart som i svarte blad, tjære, svart stillhet, svarte fisker, selv de lysende bjørnebærene er «svarta och tunga».