Svenske Ingela Strandberg (f. 1944) debuterte som barnebokforfatter i 1973, men har siden skrevet i de fleste sjangrer. I 1975 debuterte hun som lyriker, og har utgitt atten diktbøker så langt. Nå foreligger Ingenstans mitt segel fra 2022 i norsk gjendiktning.

I Strandbergs diktsamlinger klinger miljøet fra Grimeton i Halland, hvor hun er født, oppvokst og fortsatt bor, med. Her hvor landbruk, dyr og øde busskur har en sentral plass, reiser hun eksistensielle spørsmål om hva det vil si å være menneske i samspill med naturen. I Ingensteds mitt seil gjenkjenner vi landskapet, men en uventa forhandling om definisjonsmakta oppstår. Låvene – disse bygningene som står i tilknytning til gårdsbruk og tjener som lager eller plass for buskapen – utfordrer det jegets minner har tatt vare på og skatta. Faren, mora og dyrene – fra de viktige kyrne til de laveste kjøterne – får dermed ny betydning i tilbakeblikkets lys og låvenes innblanding. Strandbergs språk er tilsynelatende lett tilgjengelig, men rommer stor poetisk flertydighet, litterære henvisninger og byr på ny forståelse.

Diktsamlinga starter friskt med: «Vi oppfant deg, sier låvene», og setter med det tonen til det som skal arte seg som en lek med og undersøkelse av hva makt kan være og hvem som kan utøve den. I Strandbergs univers kan ingenting tas for gitt. Dikta i Ingensteds mitt seil konstruerer et språk for å snakke om hvem jeget er, og i en videre forstand, hvem jeget er i naturen og i kulturen.

Låvenes perspektiv strekker seg lengre enn et menneskeliv, og fordi de består over flere generasjoner er de bærere av historie og ulike praksiser. Låvene representerer også tradisjoner, både på et menneskelig og et strukturelt nivå.

I Sverige har en demografisk tilsikta sentraliseringspolitikk vært ført gjennom mange år. En naturlig følge av det, er en avfolkning av utkantstrøk, hvor vi nå kan finne forfalne og forlatte låver og gårdsbruk. Og det er i dette landskapet dikta utspiller seg. Strandberg lar perspektivet veksle mellom jeget og låvene, og framhever det ujevne maktforholdet mellom dem. Låvene kommer til orde mest. Alt snus på hodet og låvene kommanderer, som om jeget var en hund. Vi kan lese: «Slutt aldri å være hund, sier låvene / Det er i hundens øyeblikk / du er nærmest deg selv» Det tegnes opp et hierarki. Nederst i dette systemet er hundene. «Hunden lærte deg / å gjennomsøke makten / lenkene lydigheten». Og jeget svarer lydig: «Sånn lærte jeg meg at det laveste er godt nok».

Strandberg er heller ikke redd for å la makt og erotikk blandes sammen. Låvene konstaterer: «Du er i svermernes hus», før de fortsetter: «Bøy deg», «Huk deg» og «Kyss dem». Samtidig som «de klebrige fristelsene» og «Om honningsstryket gjennom kroppen» fører tanken mot erotikkens sødmefylte og svimlende nytelse.

I de partiene jeget har ordet blir dikta mer personlige: «Om jeg kunne vende tilbake inn i barnet». Da beveger jeget seg aktivt inn i minnene, og vi forstår at her er det et aldrende menneske som ser tilbake på livet sitt. En far og ei mor dukker opp, og for første gang i diktsamlinga blir det relasjonelle, mellom menneskene tematisert. Det stofflige blir sanselig og taktilt – «sprakende som silke» og «Grov ull som luktet fjøs kjønn», og knyttes til tradisjoner, livsløp og felles skjebne: «Et liksvøp for oss begge».

Bak den norske gjendiktninga står Katrine Heiberg, kritiker og skribent, med diktdebuten, Det gule bladet, den svarte pupillen fra 2018 bak seg. Heiberg klarer stort sett å ivareta Ingela Strandbergs overraskende og uventa omgang med orda. Hun utviser en fintfølende språksans, men det fungerer ikke overalt. Et illustrerende eksempel finner vi i en strofe i det første diktet. Heiberg har valgt å skrive: «Du er materie / ført vill / gjennom ville havreåkre». I originalen kan vi lese: «Du är materia / vilseförd / genom vilda havrefält». Gjendiktninga mister noe av det pirrende ordspillet mellom vilseförd og vilda. I Heibergs valg av ord sitter vi kun igjen med en gjentakelse av ordet vill(e), og da går vi glipp av den betydningsforskyvelsen det er mellom vilse og vilda. I den norske gjendiktninga er det hjelpeverbet ført som skaper betydningsforskyvelsen. Når det er sagt er det ikke noen åpenbar norsk ekvivalent til vilseförd, men villeda kunne kanskje ha fungert for å ivareta både betydningsforskyvelsen og allitterasjonen. Et annet viktig aspekt ved vilseförd er at det antyder at det er noen andre som har ført det lyriske jeg-et på villspor. Det mener jeg ivaretas både ved å bruke hjelpeverbet som Heiberg har gjort og ved å bruke villeda.

I et av de andre diktene oppfatter jeg det som om Heiberg misforstår Strandberg. Hun skriver: «Da kua lå utslitt / av kalven innså jeg for første gang / at alt som går i stykker / kommer innenfra (…)» På svensk står det: «Når kon låg söndersliten / av kalven insåg jag för førsta gången / att allt som trasar sönder / kommer inifrån (…)» Her mener jeg både at «söndersliten» bør bli «istykkerrevet» eller «revet i stykker», og at «trasar sönder» bør bli «ødelegger», og da blir diktets betydning snudd på hodet. I stedet for at det er kalven som «går i stykker» ifølge Heiberg, så er det altså kua som ødelegges av kalven. Dessuten i overført betydning; – alt som ødelegger kommer innafra.

Selv om det strandbergske språket framstår enkelt, åpner det hele tida opp for nye forståelse. Dette er det ingen enkel jobb å bringe over fra et språk til et annet, selv ikke fra svensk til norsk som tilsynelatende ligger så nær hverandre. En del av valgene Heiberg har gjort virker derfor reduserende på poesien. Når det er sagt vil jeg særlig trekke fram etterordet. Er det noe som virkelig åpner opp for og gir en fyldig innføring i Ingela Strandbergs poetiske praksis, så er det dette. Her trekker Heiberg linjer både bakover og framover i forfatterskapet. Det gir akkurat nok til å pirre nysgjerrigheten og friste leserne inn i Strandbergs bøker.