Er det tilfeldig at flere diktsamlinger utgitt dette året handler om sorg? Både Grethe Fatima Syéds Og så vi med våre mangonyrer og Anngjerd Rustands Umiskjennelig hennes kretser rundt opplevelsen av å miste en forelder. Tidligere i år ga Kristin Berget ut det fabelaktige langdiktet Middelalderen, som kan beskrives som en form for poetisk sorgprosess. Legg her til Torild Wardenærs Eks Jordisk, en økopoetisk diktsamling der poeten, med utgangspunkt i listen over utrydningstruede arter, reflekterer over naturtapet vi står overfor. Nå foreligger også Endre Rusets Stjålet venn, utgitt på Flamme Forlag, som – slik tittelen impliserer og «blurben» på bokens bakside forteller oss i klarspråk – handler om sorgen etter tapet av en nær venn. Den døden som har stjålet denne vennen befinner seg her imidlertid et stykke tilbake i tid, for diktjegets sorg er forsinket: «jeg er forsinka sørgende / etter at sorgen har gått ut på dato / kommer den andre bølgen / uten bølger».

Stjålet venn åpner med et fall fra sjette etasje, en hendelse som står som diktsamlingens nullpunkt: «seks ned / i fallet / tiden det tar å telle / seks til null». Resten av samlingen er delt inn i seks seksjoner, som vi muligens kan kalle «etasjer», der det opprinnelige fallet reverseres til fordel for en oppadstigende bevegelse: «du letta / og fløy så langt av sted / at jeg mista deg av syne». Dette du-et er nærmest å betrakte som et himmelfenomen, en skyformasjon, en kosmonaut, snarere enn et konstant objekt for diktjegets poetiske henvendelse. Spørsmålet om hvor og hvem «du» er lar seg ikke lenger besvare, for selv om diktjeget søker denne stjålne vennen, er det som om han er overalt og ingen steder på en og samme tid.

Jeg vil forstå det ubestemmelige ved det lyriske du-et i lys av noen andre motiver i Stjålet venn, særlig museet og museumsgjenstanden. Tyveriet av vennen vikles inn i historiske forhold som har å gjøre med bortføringer av religiøse og rituelle gjenstander, en historisk dimensjon som anskueliggjøres i statuen Hoa Hakananai’a, stjålet fra Påskeøyene av britiske sjømenn på 1800-tallet og i dag plassert på British Museum i London. «Stjålet venn» er en av flere mulige oversettelser av statuens navn, hvilket innebærer at denne museumsgjenstanden er stjålet i dobbel betydning, som om navnet allerede forutså tyveriet som skulle bli begått av kolonimakten Storbritannia. Dette navnet er den sprekken der et historisk innhold siver inn i og blir en del av den lyriske hendelsen. Museet representerer på sin side en måte å håndtere sorgen og tapserfaringen på: