45. utgåve | 20. oktober 2022 | BOKMELDING
Fast form til det svimle
Mona Høvrings samlede dikt unndrar seg enkle oppsummeringer. I stedet gir de sterke eksempler på tankesprangets kunst.
DIKT
Mona Høvring
Samlede dikt, 1998–2022
366 s.
Oktober 2022
AV ESPEN GRØNLIE
Man foretar jo iblant et søk på Google, man gjør jo det. For eksempel søker man på «Mona Høvring». Og finner da blant annet en artikkel i Store Norske Leksikon. Den åpner slik: «Mona Høvring er ein norsk lyrikar og romanforfattar som tematiserer områda erotikk, seksualitet og intimitetsproblem i møtet mellom menneske» (www.snl.no/Mona_Høvring, lest 16. oktober 2022). At Høvring er en norsk lyriker og romanforfatter står til troende, men hva med at hun «tematiserer områda erotikk, seksualitet og intimitetsproblem i møtet mellom menneske»? Ikke at det er direkte feil, absolutt ikke, det er noe i det. Men hva skal en slik oppsummering i et leksikon være godt for?
La oss ta et eksempel. Ikke et moteksempel – for jeg har ikke noe ønske om å være vrang. Dette er første strofe av i alt tre i diktet «36 år med sult», som åpner Høvrings andre utgivelse, Ensomme badedager og andre dikt (2000):
han spør hvordan dagen hennes har vært:
jeg har dusja, onanert, vaska klær,
jeg har tissa og snakka i telefonen med a og b
jeg har ikke spist, drukket eller røyka mer enn vanlig
jeg har grått tre røde bøtter
En «han» og en «hun» og en henvising til onani, dette er kanskje nok til å si at diktet dreier seg om «erotikk, seksualitet og intimitetsproblem i møtet mellom menneske»? Ja, kanskje gjør diktet det. Blant annet. For det kan ikke være tvil om at det på samme tid dreier seg om langt mer enn det. Ikke at «erotikk, seksualitet og intimitetsproblem i møtet mellom menneske» er et lite felt av virkeligheten og eksistensen, nei, for all del, det er enormt! Men å ha «vaska klær», «ikke spist, drukket eller røyka mer enn vanlig» og «grått tre røde bøtter», hvor mye det enn måtte ha å gjøre med suttebehov og intimitetsproblemer, så lar det seg på ingen måte redusere til det. Diktet vil videre, videre!
Og videre går det om ikke før, så i hvert fall i neste strofe:
jeg har lest aviser, to sider i ei bok, og har for øvrig vært
poliklinisk innlagt på det lokale sjukehuset
og det tok overraskende kort tid å fjerne knoklene
som har gnagd meg siden fødselen
og bedøvelsen ligger overraskende stille i flesket
Fra lesing av bok og avis til et klinisk inngrep der «knoklene som har gnagd meg siden fødselen» blir fjernet – man forblir ikke lenge i det «rent intellektuelle» hos Høvring. Skal man trekke ut en påstand fra diktningen hennes, må det snarere være at ideen om at det finnes noe «rent intellektuelt» er en kroppsfiendtlig illusjon. Sagt på en annen måte: I Høvrings poesi er det kroppslige sjelden langt unna. Og det kroppslige innebærer vel både «erotikk» og «seksualitet»? Utvilsomt, men ikke bare! Høvrings dikt og diktning «tematiserer det kroppslige», det ville være mer treffende, slik jeg oppfatter det, hvis man på død og liv skal påstå noe så generelt om et uavsluttet forfatterskap i stadig endring. Bare se på tredje og siste strofe av «36 år med sult»:
i går natt drømte jeg at jeg holdt en baby som skeit
hendene mine fulle av gul karri og rød safran
det tok lang tid å vaske av seg dette bløte
som om porene hadde åpna seg, sugd og stengt
Her er det unektelig mye kropp: «Som om porene hadde åpna seg, sugd og stengt» inne skiten, skiten fra babyen som – fargesprakende nok – skiter «gul karri og rød safran». Ser man på diktet som helhet, er det likevel vanskelig å si at det har ett tema eller én retning. Å «temme» dikt på denne måten, å gjøre dem mindre villstyrige, virker som en merkelig måte å nærme seg poesi på.
Noe som kjennetegner Høvrings diktning, er en slags innbitt motstand mot enhver form for begrensning. I stedet utvider poesien hennes hele tiden synsfeltet, gjør akrobatiske tankesprang og etterlater deg som oftest med opptil flere motstridende tanker i hodet samtidig.
Og slik er poesi. Slik skal den være. Hvis dens emne kunne oppsummeres med en setning i et leksikon, ville den ikke være poesi – og i hvert fall ikke moderne poesi. Moderne poesi er tankesprangets kunst.
I årets utgivelse, Høvrings Samlede dikt, 1998–2022, er diktsamlingene hennes ordnet omvendt kronologisk, slik at de nyeste står først. Men tittelen på boka til tross, er det nyeste diktet så vidt jeg kan forstå skrevet i 2017, og utgitt i hennes siste diktbok, Jente med dødningehode, en bok med sjangerangivelsen «dikt og skjebnefortellinger». Blant de nyere diktene er prosadikt i flertall. Noen av dem er tilsynelatende ganske enkle, og viser til andre, kanskje tidligere mindre synlige, innflytelser på Høvrings litteratur, slik som folkediktning av type eventyr. Her eksplisitt også i tittelen, på diktet kalt «Eventyret om perla og svinet»:
Et svin kom over ei perle i skogen. Perla lå og grunna over gåtene fra fortida: Er jeg rein og rettferdig, tenkte perla, er jeg himmelen verdig? Men svinet gjenkjente perla, og for å beskytte smykket kasta det seg i tjernet.
Denne perla er noe for seg selv. Ikke bare besjeles den, den har dype tanker og likeframt religiøse anfektelser, før diktet brått bryter inn med noe ytterligere gåtefullt: Hva betyr det at «svinet gjenkjente perla»? Og hvorfor kasta det, svinet, seg i vannet? Jo, for å «beskytte smykket»! Hva i all verden betyr det? Hvis dette her «tematiserer områda erotikk, seksualitet og intimitetsproblem i møtet mellom menneske», noe jeg slett ikke skal avvise fullstendig, er det i så fall på nokså subtile måter!
Høvrings diktsamlinger er, som diktene selv, springende, seg imellom og internt i selve seg. De er alltid interessante og utfordrende. I en klisjé av en teori om poesi har diktets tittel vært antydet som «nøkkel» til diktets «gåte». Hos Høvring skaper titlene like gjerne ytterligere tankesprang. Hvordan skal man for eksempel forbinde tittelen på diktsamlingen fra 2008, Å Paradis, med tittelen på seksjonen av samlingen «Jeg løste rosens problem» og tittelen på et enkeltdikt som «Plutselig savner du alle»? Og hvordan forbinde tittelen på diktet med selve diktet?
I forholdsvis gode tider, sjøl om det er ei påkjenning å puste, når alle sier ulike ting, men ingen velger hva du skal tru, kommer du brått på at du frykter atomene. Et øyeblikk tar kulda imot deg, og den indre erosjonen blir et lyspunkt, pragmatisk generert av ytringa: «Jeg ga fast form til det svimle».
Diktet indikerer at Høvrings poesi også ofte har en lærd side. Like fullt er den jordet i eksistensen: atomene fører til «frykt»; erosjonen er «indre». Når det gjelder den siste formuleringen i diktet, som står i anførsler, kan man i det kortfattede noteapparatet til slutt i boka lese at linja «Jeg ga fast form til det svimle» er et sitat fra Arthur Rimbauds Årstid i helvete (1873).
Jeg måtte nesten finne ut hva det var på fransk. Det Rimbaud sier, er både noe litt enklere og kanskje også litt vagere: Je fixais des vertiges. Altså, med en litt dum bokstavelig oversettelse: «Jeg fikserte svimmelhetene.» Det dreier seg om å skrive, det gjør det. I setningen før har Rimbaud uttrykt at han «skrev stillhetene, nettene» og noterte seg «det som ikke lar seg uttrykke» (l’inexprimable). Det er noe høvringsk over det: Høvrings dikt pensler ut noe som ofte blir fortidd, kanskje bare antydet i drømme. Som en banebrytende psykoanalytiker åpner hun nye felter med språket. Det som tidligere ikke har blitt språkliggjort, blir gitt språk.
Mona Høvring gir fast form til det svimle! Ja, er det ikke en poetikk bare det?
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er ansatt som foreleser og forsker ved Kulturakademiet i Roma.
