Rilke skrev umiddelbart ned hva han hadde hørt i den lille notatboken han alltid bar med seg. Den påfølgende kvelden skrev han ferdig den første elegien, dagen etter den andre, og også flere åpningslinjer til det han visste skulle bli ti dikt. De neste tre årene klarte han imidlertid bare å skrive små passasjer, deretter, i syv år, ingenting. Hvorfor? Brevene han skrev i denne perioden tyder på at den første verdenskrig gjorde ham dypt deprimert. Krigstjenesten ved det militære arkivet i Wien synes også å ha aktivert minner fra den militære internatskolen faren sendte ham på da han var elleve; skrekken fra barndommen må ha vært intakt, et eller annet sted i ham. Så, i februar 1922, i løpet av én uke, mens han befant seg i et lite middelaldersteinhus (som Rilke selv kalte «slott») i Muzot i Sierre i Sveits, skrev han de åtte neste elegiene (han var tidlig sikker på at det skulle bli ti dikt i syklusen). Han skrev til Marie von Thurn und Taxis–Hohenlohe samme kveld han var ferdig, at «det var som en navnløs storm, en orkan i ånden», (Bengt Landgren: Mannen från Prag. Rainer Maria Rilke, hans liv och hans diktning, s. 347). Og, nesten ufattelig, i samme raptus, over fem dager, skrev han Sonettene til Orfeus.

Den stemmen som kom til Rilke der på klippene må ha gjort et sterkt og varig inntrykk på ham. Det at han gjennom ti år ventet på å skrive de resterende åtte diktene, og at han så, med ett, faktisk fikk skrevet dem, antyder kraften i inspirasjonen, og at diktene ble til under trykk fra en kraftkilde som Rilke selv verken helt rådde over eller kjente herkomsten til. Og diktene er i grunnen også poetiske meditasjoner over menneskets muligheter (og ikke minst manglende muligheter) til å kunne åpne seg mot en annen, større og uavgrenset eksistens.

Drivkraft mot noe der fremme

Elegiene varierer i lengde; den sjette er kortest (46 vers), den tiende lengst (113 vers). I den klassiske diktningen var en elegi dikt av såkalte distichon, som er dobbelvers med daktylisk rytme (daktyl er versefoten tung-lett-lett, som for eksempel i ordet «løpende»). De to versene i et distikon bestod av ett heksametervers (bestående av seks verseføtter) og ett pentametervers (bestående av fem verseføtter). Først i renessansen ble elegien forstått som tematisk genre, altså som klage- eller sørgesang. Flere kritikere (for eksempel Jacob Steiner og Mette Moestrup) har påpekt at man som leser kan merke en slags daktylisk grunnrytme hos Rilke, selv om versemålet langt fra er elegisk i klassisk forstand. Og en elegisk grunntone er faktisk merkbar hos Rilke, nærmest intuitivt, altså også om man ikke har et versifikatorisk fokus. For selve diksjonen til Rilke, altså den måten han synger noe på, har en tydelig fart, som om ordene dras fremover, ja, som om ordene selv har drivkraft mot noe der fremme, liksom utenfor seg selv, som ordene vil til. Selv om tankebevegelsene i diktene er kompliserte, bæres man liksom likevel videre, og farten skaper inntrykk av noe akutt presserende: Det haster å synge.

Kan hende er denne elegiske diksjonen knyttet til det disse diktene klager over, og forsøker å komme utover, nemlig det at mennesket, fordi det har bevissthet om sin egen død, også forsøker å verne seg, gjennom å beherske en verden, av tilvante perspektiv, sammenhenger og verdier. Kanskje er det også derfor Rilkes engler ikke er milde og til vern, men snarere vekker age og skjelven. «Kvar engel er skrekkeleg», som det heter i den første og andre elegien, fordi den – for mennesket i glimt – minner om den utsiden der menneskets distinksjoner er irrelevante: «Engler (seiest det) veit ofte ikkje om dei går / mellom levande eller døde» (s. 9) Og ikke bare englene, men også dyrene og fuglene, er likesæle; de er frie for dødsbevissthet, og kan derfor se «det opne», som det heter i den åttende elegien: