«Oversettelser tilfører det allerede foreliggende surstoff, de bringer nye ideer, åpner nye vinduer, river endog ned vegger», skriver den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson i forordet til det norske utvalget av hans lyrikk utgitt under tittelen Hjertet er en egensindig traktor. Det var da ikke måte på. Er virkelig oversettelser alene i stand til å avstedkomme alt dette? Vil det å oversette tekster til norsk gi oss surstoff og nye ideer, sette vinduene på vidt gap, og kanskje rive hele Det norske hus?

Det ville kanskje være å overdrive. Hva som skjer med Det norske hus vil nok i hovedsak avhenge av andre faktorer.

Men om oversettelser ikke er altavgjørende, er de viktige for en nasjons litteratur. Ezra Pound hevdet at alle nybrott i engelskspråklig litteratur hadde vært et resultat av oversettelser til engelsk. Pounds landskvinne Emily Dickinson (1830–1886) blir av litteraturforskeren Camille Paglia omtalt som den største kvinnelige poeten noensinne, og hennes diktning er utvilsomt i stand til å gi et frisk pust inn i den norske lyrikkens soverom eller salong. Det har da også flere skjønt: Da Mitt brev til verden ble utgitt i 1977, var det som en samling tidligere gjendiktninger foretatt av en rekke norske poeter, flere av dem betydelige: André Bjerke, Paal Brekke, Inger Hagerup, Hartvig Kiran, Sigmund Skard, Ragnvald Skrede, Johan Tufteland, Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa.

Senere har Tone Hødnebø utgitt et utvalg av Dickinsons dikt under tittelen Skitne lille hjerte (1995), der hun tar seg inspirerende friheter når det kommer til rim og rytme, med andre ord virkelig gjendikter poeten fra Amherst, altså omskaper diktene, eller omplanter dem i norsk jordsmonn. Mindre spennende er Kurt Narvesens to bind med gjendiktninger av Dickinsons samlede dikt (2008 og 2009). Narvesen velger kort sagt å oversette snarere enn å gjendikte, og hans gjengivelse er derfor best egnet for en leser som også forholder seg til originalversjonene av Dickinsons dikt. I sin nye gjendiktning av Dickinson har Toto Hølmebakk latt de 93 diktene han har valgt ut trykke på både engelsk og norsk.

I innledningen til boka kommenter Hølmebakk utgivelsene til Hødnebø og Narvesen: «Disse to poetene har ikke tatt hensyn til Dickinsons form og har således gitt seg selv en annen oppgave enn jeg.» Denne påpekningen følges opp av en aldri så liten gjendiktningspoetikk: «En gjendiktning som ikke formidler opplevelsen av Dickinsons form, er ikke lenger et dickinsondikt.» Selv har Hølmebakk hatt som sin «bestrebelse», men ikke som et «overordnet mål», å «bevare originalens versemål». «Det samme kan sies om rim», legger han til.

Hølmebakk gjendikter i all hovedsak Dickinsons dikt til et nokså arkaisk riksmål. Det kryr av substantiver som «bifall», «forutanelse», «armod», «prøvelse», «miskunn», «utvelgelse», «adskillelse», «frimodighet» og «sødme». Er tanken å føre et språk som liksom er fra Dickinsons tid? I så fall virker et ord som «skravlebøtte» lettere malplassert.

Allerede det første diktet i Sjelen søker sitt eget selskap gir noen klare indikasjoner på hva slags gjendiktninger vi finner i boka: