Vrangviljen introduseres tidlig i Korte foredrag, som ble utgitt på norsk rundt årsskiftet, i Tone Hødnebøs gjendiktning av Anne Carsons Short Talks fra 1992. Boken består av 45 komprimerte tekster – kortprosa, essay, trassige hybrider – rundet av med et etterord. Titlene spenner fra Van Gogh til perspektivlære til Brigitte Bardot; fra Hölderlin til hedonisme til «følelsen av et fly som letter». I innledningen, som også er et dikt, erklærer poeten: «Jeg gjør hva som helst for å unngå kjedsomhet. Det er en livsoppgave. Du kan aldri vite nok, aldri arbeide nok, aldri bruke infinitiv og partisipp avvikende nok, aldri stanse bevegelsen brått nok, aldri forlate tankene raskt nok.»

Carsons kortprosa er også en poetikk, og det «avvikende» – den plutselige bråstoppen og vendingen over til et helt annet emne, et helt annet sanseinntrykk, en helt annen form – betegner et dikterisk ideal, som kan beskrives som en pendling mellom høylitterære samtalepartnere fra antikken til modernismen, og kitsch (hvis tilbøyeligheten for blonde muser fra 1960-tallet er kitsch?). Carsons selskap er et selskap leseren gjerne vil tilbringe tid i, der Gertrude Stein dukker opp i diktene like selvsagt innlemmet som Ovid, Kafka, Charlotte og de andre søstrene Brontë er det, mellom ruiner og musikalske nederlag.

Kortformatet tar vekselvis form som erklæringer, tidvis instruksjoner, formaninger, befalinger – «Nå får du fortelle meg hvor vrangt det er, hvor lenge det gløder. Fortell.» – og drives frem av energisk trass: «Jeg skriver dette for å være så vrang som mulig mot deg».

Omsorgen (og preferansen) for det skitne, uregelmessige, vrange, lave kjenner vi igjen fra tidligere utgivelser, for eksempel stykket Norma Jeane Baker of Troy (2019), der Carson mediterer over skjønnhetens destruktive kraft, med utgangspunkt i myten om Marilyn Monroe og Helena av Troja. Lignende motiver dukker opp i diktet «Kort foredrag om geisha», fra Korte foredrag, der det sanselige bildet av «en tomat i håndflaten» assosieres med sex, blod og et (u)besudlet sengeteppe. Rennende rødt i hvit silke.

*

Det norske ordet «foredrag» har en strengere, kanskje tørrere, klang enn det engelske «talks» og forbindes lett med presentasjoner i et klasserom, eller introduksjoner i en kinosal, eventuelt et auditorium, der den talende står med mygg på kinnet og messer til en lydhør forsamling. Foredraget er oftest en monolog, med mindre det utføres i plenum. Forfatteren Mara Lee gikk for det mindre bundne Kort Sagt da hun oversatte Carson til svensk i 2017, på Ellerströms forlag. Ved første gjennomlesning kan det virke som at Lee tar seg flere friheter enn Hødnebø, og ender opp med en litt annen rytme. Et par steder stusser jeg ved ordvalg eller ordstilling i den norske utgaven. Den franske maleren Georges Seurat beskrives for eksempel som «den gamle forføreren», etter Carsons «the old dazzler». Lees valg av «den gamle solstrålen» fanger i større grad opp flertydigheten i originalen; det både blendende og innbydende som kjennetegner Seurats personlighet og verk. Men dette er på et pirkete nivå, og helhetsinntrykket er at begge utgivelsene er tro mot Carsons glassklare uttrykk. De gir alle rom for det besynderlige og overraskende i språket, som i mikroforedraget om Gertrude Stein: «Så besynderlig. Jeg hadde ingen anelse! Dagen i dag er over.»

*

Foredraget kan selvfølgelig også være inviterende, åpent, og inngå i en fri og mangslungen form, og i denne boken er det mer reflekterende og granskende enn informerende, og aldri kjedelig. Tale og stemmebruk er i det hele tatt et emne Carson vender hyppig tilbake til i sitt vidtspennende, dypt originale forfatterskap, blant annet i det ofte siterte essayet «Lydens kjønn», også oversatt av Hødnebø i Glass, ironi og Gud (2014).

«Glass-essayet» fra denne samme samlingen er for mange en inngang til Carson, der dikterens kjærlighetssorg og tilbaketrekning til foreldrehjemmet i et heilandskap i nord er utgangspunktet for en korrespondanse med litteraturhistoriens knuste hjerter som omsider smelter inn eller munner ut i et essay om Stormfulle høyder.