«En junidag» tilbyr ikke forsoning, for det er aldri noen rettlinjet bevegelse ut av en total sorg Roubaud skisserer. Denne sorgen, de kvelende tomrommene og sjelelige blanksidene etter tapet av hans kone, fotokunstneren Alix Cléo Roubaud, som dør av lungeemboli en drøy uke etter at hun fyller 31 – den har en start, men ingen «fortsettelse», og i alle fall ingen ende. Diktet har snarere en eiendommelig, svimmel klarhet, hvor bildene bindes sammen uten lenker: en samtidighet for de forskjellige verselinjene, og en mulig vei ut av det Freud kalte melankolikerens narsissistiske sår.

Akvariepoesi: Mildheten i linjene i «En junidag» bryter med det melankolske nøytrumet i de forrige syklusene – smertens ubøyelige hvithet, en kamp med og gjennom ordene. Sorgskriften i Noe svart er ikke umælende, ikke fravendt, men den tilhører en lammet form, en form som famler seg frem mot noe, mot punkter og revner i sorgen. Den er både det ufravikelige resultatet av tapets totale meningsløshet, og, på sitt vis, til hjelp – en mnemoteknikk for å holde billednegativet fast i erindringen uten at det befestes, endeliggjøres, utslettes. «smuglergods som ikke er til å skjelne fra et rent minne»; vers som bølger seg sekvensielt innover i hverandre, og noen ganger: et ørlite skvulp, noe som lekker ut.

Senere i samlingen, i diktet «Avslutninger», skriver Roubaud: «Det var en tid da jeg aldri ville latt meningen med en indre / avslutning gå tapt. jeg ville blitt værende i natten, med hendene i / natten, med ordene. // Nå, når noe tar slutt, gir jeg opp.» Elegi uten gråt? Katharsis er umulig som annet enn kitsch, og jeg tror Roubaud ville ha vært enig.

Men etter å ha lukket seg inne i seg selv, vender han seg mot venner (en kort stund): bare navnet, signaturen «Georges Perec», er et løfte om en åpning. Mye av Roubauds øvrige poesi befinner seg i utstrakt, kontinuerlig dialog med omgangskretsen. Det er like innlysende å gå den i møte som åndshistorien, som derfor mister sin museale patina og stilles til fri bruk. Samlingen La forme d’une ville change plus vite, hélas, que le cæur des humains (1999) (Byens form forandres raskere, akk, enn menneskenes hjerter) som henter tittelen fra en verselinje i Baudelaires Det ondes blomster, fra de parisiske tablåene, er som en snurrig palimpsest revet i stykker på gutteværelset og komponert av et barn på innsiden av den voksne mannen. Georges Perec døde 3. mars 1982 av lungekreft. Kan hende betegner «den tidligste ungdommens svarte rav / og voksentilværelsens blå turkis» Perecs oppvekst i skjul under krigen, etter foreldrenes død (faren som soldat i fremmedlegionen, moren i Auschwitz-Birkenau), og så, frislippet av fantasien i de litterære systemene? Slik knytter diktet, som et av svært få i Noe svart, også an til Roubauds medlemskap i OuLiPo (Ouvroir de littérature potentielle). Gruppens yrende språkverksted, formaningen om frihet under begrensninger, selvpåførte dogmer, tekster å bebo hvor man kunne og fortsatt kan tumle med en vaklende potensialitet og en uendelig lek som fornekter litteraturens dødsøyeblikk… Diktet «Roman, III» fra Noe svart er en tørr elegi over Perecs død, der sykeligheten og forgjengeligheten har grepet inn i og forkludret barnedrømmen om uendelighet: «Dette året var ikke nyhetene gode. Én døde før våren, av lungekreft. Den siste boken hans ble aldri fullført. Han arbeidet med den til siste øyeblikk.»

Jeg har ikke lett for å si hvorfor, for temperamentene deres er så ulike, de lyriske bildene av en helt annen karakter (både i den flate sorgen, som er direkte smertefull å lese – enda mer smertelig å tyde – og i frislippet av tøys: en slags melankolsk humring), men akkurat «En junidag» minner meg faktisk om den avklarte stemningen i Kjell Heggelunds to siste diktsamlinger. Et løfte om at det fortsatt kunne gå an å bebo verden.

«like ubegripelig som uutsigelig»? På et av Alix Cléos fotografier holder Jacques rundt henne, hun er naken fra livet og ned, de viser seg frem for omverden (det var ennå tiden for «en verden for én eneste, men som ville ha vært to»), men lukketiden hegner om mysteriet: «lysets skrift ber ikke om samtykke». Bildene hennes kan ikke helt beskrives som kollasjer, selv om de tar opp i seg både skrift og mangeartede visuelle elementer, leker med billedrammen, avgrensningen og fordoblingen. Kanskje er de først og fremst en slags smeltepunkter: entropiske lynglimt, negativer i ferd med å bli fremkalt, eller som løftet ut av en fremkallingsprosess i revers. De er liksom innstilt på spektrale frekvenser, spøkelsesaktige, men ikke truende. I mange av dem glipper og renner tiden forbi, ikke utilgjengelig og fraværende, men på vei mot andre varigheter. Det er likevel noe fredsommelig over de utflytende komposisjonene hennes, en kryptisk ro.

I diktene hvor Roubaud leker med vanens makt og underliggjør det kjente, som i samlingen om byen (oder til stripene på fotgjengerfeltet, Sacré-Coeur som en tåteflaske, arbeidsrommet til vennen Claude, hvor det alltid er en katt), er nysgjerrigheten som den til et vimsete barn. Det ouliposke handler ofte om å oppdage forskjeller i gjentagelsen, om å vri på repetisjonen – om fordobling og multiplikasjon, om å skritte opp en kommende uendeliggjøring av mulighetsrommet. Den ludiske forestillingskraften ligger liksom et sted i marginene og blanksidene i Noe svart, og venter på å bli gjenfunnet.

I den neste samlingen, Lewis’ mangfold av verdener (1991), som også behandler jeg-et etter Alix Cléo Roubaud, er kvantefysikken og bønnen ett og det samme: forsiktige besvergelser om andre, mulige verdener, hvor hun fortsatt kunne være i live. «Det kjemiske sporet som grenser mot uendeligheten / av ting som trenger seg inn på et annet forløp // hvordan kan det si: «dette er deg»?» (s. 50).

Men i «En junidag» lever den uutholdelige atskillelsen og begjæret etter forening videre i andre former, i andre ord. Konkylien og sjø-øret – det analogiske, assosiative prinsippet gjør dem like; metamorfosen bevarer forskjelligheten – de sameksisterer også med det hverdagslige. Men det er ikke surrealismens le merveilleux quotidien, det fantastisk alminnelige, som viser seg i diktets fargemettede, stykkvise utpust. Den surrealistiske erfaringen, slik André Breton kalte på den i 1924, handlet om en uventet og plutselig tilsynekomst av noe spektakulært på innsiden av den prosaiske verden, og den forutsatte en terskel, en overfart til en sfære som opphever loven, og som innstifter en annerledes orden; først der bryter skillet mellom virkelighet og kunst sammen. Roubaud var selv en del av den organiserte surrealistbevegelsen før han traff Raymond Queneau (som heller ikke ville være sekterisk) og sluttet seg til OuLiPo – de snakket gjerne om hvor ironisk det var at alle surrealistene bekjente seg til drømmen og tilfeldigheten, men at litteraturen de skrev alltid lignet på hverandres.

«Himmelen er blå eller blir det snart», en stadfestelse som bekjenner seg til omtrentligheten og det stegvise. Eller konkylien, som metonymi: en lydhørhet som åpner territorier av ord, de opptrer sammen i varm vilkårlighet, linjene står ut for seg selv, men henvender seg; en lytting (uten lyd) som finner mening bak, i, og under meningens grense.