«Eva-Stina Byggmästar står nærmest egenhendig for jubelen i nyere svensk poesi», har en annen viktig svensk samtidspoet, Athena Farrokhzad, sagt et sted. I løpet av de drøyt tretti årene Byggmästar har publisert dikt, er det fremfor alt den overstrømmende språkgleden som er blitt hennes varemerke, og aller mest overstrømmende er hun i den såkalte kärlekstrilogien hun skrev på midten av 2000-tallet – Älvdrottningen, Men hur små poeter finns det egentligen og Vagga liten vagabond.

Byggmästar har ofte delt kritikerne i to leire. Der noen har latt seg begeistre av den utopiske impulsen i det gjennomført lystfulle diktuniverset, har andre har avskrevet de samme diktene som håpløst naive idyller, som om de mange spontane gledesutbruddene representerte noe litt uhørt i samtidspoesien.

Diktene er riktignok mer selvbevisste enn de først gir inntrykk av å være. Over tid har Byggmästar laget seg et slags fristed der kjærligheten, naturen og poesien (i harmonisk treklang) tilsynelatende er de eneste størrelsene av betydning. I alle fall er det lov å leke at de er det! Og selv om Byggmästar er en nesten skamløst lyrisk lyriker, har diktene hennes også en stor naturlighet i seg. En leken selvfølgelighet i tonen som gjør dem muntlige og tilforlatelige. I Vill du kyssa en rebell? er den romantiske lengselen etter et du skåret inn til beinet. Som alltid handler det om kvinner som elsker andre kvinner. Byggmästars dikt har alltid vært lykkelig skeive, og inntil svært nylig fantes det få synlige spor av ugjengjeldt interesse og eksistensiell ensomhet i dem. Utenforskapet har nok alltid ligget på lur i idyllene, men i de siste samlingene hennes har en lakonisk livsfølelse sneket seg forsiktig inn i den posisjonen jeg-et snakker fra. Ekstasen er tilkjempet, som en slags redningsbøye.   

 Tittelen vitner riktignok om en viss freidighet. Det er heller ikke noe ved det fargesterke og barnlig illustrerte omslaget, holdt i rosa og skogsgrønt, som røper at den selverklærte rebellen har begynt å praktisere måtehold i poesien, selv om «måtehold» i Byggmästar-sammenheng selvsagt er et litt relativt begrep. Ikke slik å forstå at de nye diktene er direkte fremmede for ekstasen. Fremdeles snakker jeg-et med innlevelse om «oceaner av lyckotårar» og (ikke uten glimt i øyet) om å «utveckla en existensiell filosofi / Som hävdade att alt är ren kärlek / Och inget annat». Likevel er de nye diktene merkbart enklere i anslaget, og både oppsettet og tonen nærmer seg et sentrallyrisk uttrykk.

Du-et i diktene er gjennomgående en idealisert figur, hun er «skönheten gestaltad», og sammenlignes underveis med en symfoni, en høyspentledning, «tiotusen färgar», diverse eksotiske frukter og et helt konserthus. Sammenligningene gjør ofte slike assosiative og absurde sprang. Dikt etter dikt byr på nye høyder og nye dyp: Når jeg-et proklamerer at hun lengter etter å være «blåmusslan» under du-ets fotsåle befinner vi oss med all tydelighet i trubadurpoetens terreng. Det uvante er at det er en kvinnelig poet som tar på seg denne hatten.

«Du undrar om / jag är förelskad / i förelskelsen», spørres det et sted. Og ja, man kan godt si at Byggmästars dikt er (og bestandig har vært) grunnleggende forelsket i forelskelsen. Eller: Hun har alltid interessert seg for forelskelsens åpenhet som en viktig igangsetter og forvandlende kraft, noe som speiles i diktenes form. Tidligere har kjærlighetstemaet spilt seg ut med lettheten til en Shakespeare-komedie midt i trädgårdens mylder, og forelskelsenhar gitt gjenklang i alt fra den fantasifulle leken med proporsjoner til ordsammenstillinger som «skrattgrönt» og «lyckogrönt».

 I Vill du kyssa en rebell? er kjærligheten oftere enrentidémessig størrelse som nærer seg av avstand, ikke sidestilling med andre elementer. Diktene er gjerne påfallende høystemte og monologiske i stilen, og med sine mange henvisninger til portaler nærmer de seg flere steder mystikkens forestillingsverden.I en slik sammenheng gir uavklartheten i forhold til tid og rom mening, selv om den forsiktig metafysiske dreiningen inntil videre fremstår litt uforløst: