Så dukker det opp en rev i et av dikta som er drept i ei felle: «Et flyktig øyeblikk gjør reven seg forståelig: / Hvem er du dattera til, spør den.» I det øyeblikket blir to ting klart for jenta: Reven kan være både jeger og bytte, og faren hennes gjør ikke forskjell på dyra. Både hare og rev kan tas i feller. «Men da springer jenta, som den skremte haren, / tilbake inn i drømmen.» Drømmen gjør det mulig for henne å ta vare på, snakke med og lære av dyrene. I den kan hun være venn med reven, selv om virkeligheta er annerledes.

Litteraturen og naturen veves sammen, på flere måter, i boka og er i slekt med drømmen. Leserne får vite at jenta skriver i den grønne dagboka si. Der «holder jenta uendeligheta hemmelig», «i den vokser hun» og «stiger inn i ei ny klarhet». Etter at hun har skrevet ned alt hun veit om dyreriket og planteriket, konkluderer hun: «Dette er gudenes verden, skriver jenta, dette er et / hellig sted». Med det får leserne vite flere ting. Det første er det vidunderlige som kan skje ved å skrive, nemlig å erverve ny innsikt. Det andre er hvor viktig naturen er for oss. Derfor må vi behandle den med andakt. Seinere får leserne vite at: «(…) Da hun hadde lest ferdig, lukka hun boka og bestemte seg for å være trufast mot skrifta, i den skulle hun holde ut, i den skulle hun gå seg vill.» Og: «(…) Mellom trærne er døra til fablene / aldri lukka, aldri låst /», som viser hva naturen byr på av næring til det skapende.

Det at naturen er et hellig sted, setter premissene for hvordan naturen skal forvaltes, sett fra jentas ståsted. Dette perspektivet rommer også alvoret i diktsamlinga knytta til naturtap og klimaendringer. Et særlig kraftfullt dikt lyder: «Og jenta, hun drømmer om enkle ting. / Å, verden.» Det tilsynelatende enkle diktet tar opp i seg det store alvoret om jordas framtid, slik jeg leser det. En annen side ved dette handler om hvordan naturen skiller seg fra menneskene. Den mangler selvbevisstheten som bare menneskene har. Derfor veit ikke naturen at den skal dø. Den lever til den dør, som haren forteller jenta: «Min oppgave er å stikke av, sier haren, / min oppgave er å leve fritt og dø brått, / men ikke heroisk» eller når «Beveren gjentok ingen trøstende setninger da himmelen åpna seg. Den drømte seg ikke bort i gudeverdener da elva flomma over og demninga brast på den ytterste dagen. Nei, beveren hadde ingen håpefulle forestillinger om det store, blomstrende intet.» Og: «Jordskorpa flytter på seg hele tida, / men pinnsvinet merker det ikke. / Uten tanke på geologiske kjerneprøver / haster pinnsvinet av gårde / (…) / Pinnsvinet er fullt og helt til stede i sin verden, / det veit ikke at barrierene mot stormene / er i ferd med å brytes ned.»

Jenta er den som er nærmest det religiøse språket i dikta, med ord som miskunn, nåde og tilgivelse. Et sted spør hun: «Hvem er jordas salt», og prøver ut mulige svar ved å ramse opp ulike fugler, før hun vurderer oteren, beveren eller døgnflua. Altså må det være noen i eller fra naturen som er svaret på spørsmålet hennes. Det at svaret på spørsmålet finnes i Matteus evangeliet (5,13): «Dere er jordens salt» som omhandler menneskene, enten så kjenner ikke jenta til det eller så åpner hun opp for andre og nye tolkninger av hvem som skal berike jorda.

Jeg er nødt til å nevne omslaget til boka, særlig fordi motivet går igjen i et av dikta: «tilgivelse for reven med høna i gapet, / reven med fire unger å mette». Omslaget er en pedagogisk anskuelsestavle av en revemor med ei død høne i kjeften, omringa av fire revevalper. Det er den danske litografen, Alfred Jacobsen (1853-1924), som har illustrert den. Anskuelsestavler blei mye brukt i undervisninga fra midten 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet, før det blei billig nok å produsere lærebøker til at hver elev fikk hver sin bok. Før det hang slike tavler i klasserommene. Tavlene var ment å skulle utvikle de yngste elevenes evne til å betrakte, analysere og formulere seg om omgivelsene sine. Verden skulle anskueliggjøres for barna og være utgangspunkt for samtaler mellom lærer og elever om emner som dyr, planter, kristne fortellinger og historiske begivenheter. Når Høvring bruker en anskuelsestavle som omslag brukes det som utgangspunkt for å utvikle de voksne lesernes evne til å betrakte, analysere og formulere seg om skogsinteriøret leserne blir presentert for i boka.

Også denne gangen, som så mange ganger tidligere, byr Høvring på det mangetydige og lekne. Det dype alvoret i Skogsinteriør med rev og andre dikt gjør meg ikke mindre løfta, etter endt lesning, tvert imot. Hun lar meg gå vill i dikta, i naturen og i alle mulighetene som ligger der.