Disse språkvalgene gjør det nærliggende å plassere Bye i selskap med eksempelvis Ruth Lillegraven, som i likhet med Bye skriver fortellinger i diktform, med den forskjellen at Lillegraven ofte spinner historier av biografisk materiale, i tillegg til at hun har en mer rytmisk penn enn Bye. Instagram-poet Trygve Skaug, kjent for korte og kontekstløse vers som ofte forsøker å si noe om kjærlighet, er en annen Bye kan minne om. Det som i virkeligheten er nært og fint mellom faktiske mennesker, blir beskrevet på forterpede og klamme måter. Skaug: «For det er det utrolige / med deg / at du faktisk har plass / til hele mørket mitt / i lyset ditt». Bye: «Du seier du er lykkeleg. / Vi er ikkje vane med / varmen / vi to / med ljospunkt / i mørke skogen / med å sitte i ein / krins av ljos / frå ei bålpanne / seint i oktober / med stjernene / over oss.» Felles for Lillegraven, Skaug og Bye er hvordan de omsvøpsløst frir til leseren, ved aldri å bli klokere enn hen(ne) eller ham.

At famlingen i livet og kjærligheten strekker seg lengre inn i voksenlivet for dagens unge voksne enn den gjorde for generasjonene før, er noe man blir behørig påminnet under lesningen av Eg bur her no. I Byes dikt kommer dette til uttrykk i en påfallende livsudyktighet hos jeget, som hverken problematiseres eller tenkes videre over, tvert imot veltes den ut i patetisk anklage: «Eg er ikkje budd! Eg vil rope til livet, eg var ikkje budd!» Kjærligheten, framstilt både som noe stort og vakkert og noe flaut, vekker en angst og uro som forstørres i dikt-jegets tårer. Når den innledende stormforelskelsen har lagt seg og muligheten for forpliktende kjærlighet melder sin ankomst, henfaller hun til en hjelpeløs, passiv og trengende rolle overfor sin nye samboer.

Dikt-jegets vilje til å blottstille sine nevrotiske sider, er vanskelig å lese uten å tenke på hvordan dette har blitt en trend i dagens medievirkelighet. Opplevd eller framstilt mislykkethet har blitt en sikker valuta i oppmerksomhetsøkonomien, og Byes diktsamling passer litt for godt inn i dette bildet, forsterket av Sissel Grans blurb. Det nevrotiske slår sterkest inn når leiligheten som jeget og du-et deler, blir rammet av flom, slik at de må flytte til et mindre og utrivelig sted. Den andre av bokas tre avdelinger, kalt «Flaumen», består stort sett av dikt-jegets «kan ikkje», «greier ikkje», «toler ikkje» og «har ikkje». Antakelig er selvironien og selvmedlidenheten tiltenkt leserens underholdning og gjenkjennelse, vi kan vel alle føle oss udugelige og maktesløse i blant, men det blir altså for mye. Poeten sier det i grunn godt selv: «Eg kvernar og kvernar på variasjonar over same tema».

Ikke dermed sagt at Eg bur her no er mislykket, tvert imot virker det som om den får til akkurat det den vil. Bye dyrker en ujålete og upretensiøs stil, og den er gjennomgående. Min kritikk mot boka er at det diktene sier, allerede er sagt en million ganger, på liknende måter. Vi blir ikke noe klokere på kjærligheten av å lese Eg bur her no. De innsiktene boka tilbyr ligger allerede oppe i dagen, og ovenpå dette representerer de et svært konvensjonelt og tidstypisk syn på kjærlighet, der bekreftelse og behovstilfredsstillelse synes å være viktigst. Videre overlates ingenting til leseren. Det vi ikke får vite, skal vi heller ikke bry oss med, og det vi får fortalt, er alt vi har å forholde oss til. Diktene er uttenkte, ferdige, og trenger slik sett ingen lesere. Igjen sier poeten det greit nok selv, i et av samlingens siste dikt: «Eg har kverna som ein helt og har ikkje komme til djupare innsikt enn ein kunne funne på ein motivasjonsplakat med soloppgang på.»

Vi trenger det ikke. Kjøleskapsmagnetene finnes, samlivspoddene finnes og Sissel Gran finnes. Det får være nok!