54. utgåve | 19. januar 2023 | VEKAS BOKMELDING
Dobbeltlivets nytte
Samtidig som Pedro Carmona-Alvarez holder på det bilderike og nyskapende språket som har kjennetegnet poesi-forfatterskapet hans de siste årene, klarer han i Dobbeltliv å invitere leseren inn i teksten i større grad en tidligere.
DIKT
Pedro Carmona–Alvarez
Dobbeltliv
79 s.
H//O//F (2022)
AV FREDRIK HAGEN
«Poesien gjør det mulig å leve et dobbeltliv» skriver Pedro Carmona-Alvarez, i en strofe som handler om en poet som lar seg imponere av en stein som bruker lang tid på å løsne fra en fjellvegg, i et dikt som handler om viktigheten av å ta poesien på alvor (både for den som leser og den som skriver), i en bok som handler om det umulige ved hukommelsen. Men hva betyr det egentlig? Hvordan kan poesien legge til rette for et dobbeltliv, og hvorfor skulle det være noe å trakte etter? For Carmona-Alvarez ser det ut til å handle om muligheten poesien har til å bryte med kronologi og mening slik vi pleier å tenke på dem, og å finne ny mening i den uordenen som oppstår.
I det fleste tilfeller vil det å hevde at noen lever et dobbeltliv være en anklage om at man lever et falskt liv. At man lever to liv på en gang som ikke lar seg forene, at man tilsynelatende er to ulike personer i samme kropp. I denne forståelsen fremstår dobbeltlivet som en motsetning til vår tids store ideal; selvrealisering, det å bli ett med seg selv. Men i Carmona-Alvarez’ dikt, fremstår denne forestillingen om å være seg selv fullt ut som en naiv løgn, fordi vi mennesker ikke er enkle og enfoldige. I stedet trekkes dobbeltlivet frem som et alternativt ideal fordi dobbeltlivet nettopp representerer alt det andre: Å leve et dobbeltliv er å anerkjenne at man er mangfoldig, selvmotsigende og kanskje ikke én i det hele tatt. Denne avvisningen av det enkle, og spesielt det enkle jeget, er kjernen i denne diktsamlingen.
Allerede i bokens første dikt går poeten til angrep på et av verktøyene vi bruker til å forstå oss selv: Den kronologiske fortellingen. I diktet viser Carmona-Alvarez hvordan kronologien er avgjørende for vår forståelse av hvem vi selv og andre er, og hvor lett den kan snus mot seg selv, for å avsløre andre sannheter. I diktet fortelles myten om Medusa, men i omvendt rekkefølge, altså bakover i tid fra etter hennes død som slangehåret monster til hun var en ung vakker jente. De tre siste strofene i diktet lyder:
ANNONSE
Men før det: Medusa blir halshugget av Persevs slik at han kan vise frem hennes ubeskrivelige skjønnhet for sitt folk.
Men før det: Hun var en landsens jente, med viltert hår og øyne.
Men før det: Hun var bevinget. Hun kom med et skip.
Diktet står først i samlingen som en avklaring av hvordan boken skal leses. En oppfordring til oss som lesere å stille oss kritisk til fortellingene slik vi kjenner dem. Ingenting er så enkelt som vi tror, og det er ikke mye som skal til for at noe fremstår annerledes enn slik vi pleier å kjenne det.
I det neste diktet fortelles en historie om jeg-ets barndom, og om hvordan jeg-et som barn hadde en dukke det var mor til. I dette diktet er det barnet som lever et dobbeltliv, det er både et barn og en mor på samme tid. Og selv om det er fristende å avfeie barnets omsorg for dukken som lek, tar Carmona-Alvarez også denne rollen på alvor. Han skriver med alvor om hvordan barnet lever seg inn i rollen som mor, og projiserer sine egne engstelser over på dukken:
mitt barn kan også si mot / han kan gråte / og rope på mor / han kan bevege armene / mot mor / han har flenger ved ribbeina / blod i pannen / en gudefar og en snekkerfar / han er fryktelig redd / for fremtiden
En dragning mot det mangfoldige og selvmotsigende har alltid vært til stede i Carmona-Alvarez’ poesi, og siden samlingen Sanger for kor som kom for ti år siden har han utforsket disse temaene i et bilderikt språk mettet av referanser til mytologiske skikkelser så vel som pop-kulturelle referanser. Mens flere av samlingene som har kommet i disse ti årene tidvis er vanskelige å trenge gjennom, finnes det en annen åpenhet i Dobbeltliv, eller kanskje rettere sagt en annen vilje til å invitere leseren inn i teksten. Det betyr ikke at tekstene her er enkle, tvert imot, men de lar seg trenge gjennom.
Dobbeltliv er delt i seks ulike avdelinger. Fire av
avdelingene er essayistiske og referanserike langdikt, mens de to siste, som begge heter «Fra Det gjennomhulledes encyklopedi (Marisol)», er narrative dikt om barndom og en verden som raser sammen. Sammen leses avdelingene nesten som en slags fragmentert biografi, en historie om en barndom og et liv viet til å skrive og lese. For meg oppleves teksten som et genuint forsøk på å fange hvordan hukommelsen fungerer: Alvorlig i det ene øyeblikket, så ironisk i det neste, familien like nær og viktig som musikken og forfatterne man hengir seg til. Noen av tekstene romantiserer arbeidet med å skrive, mens andre er ironiske forsvar av å bruke livet sitt på kunst
for min jobb
er enkel min jobb
er å peke og se
peke og se
De mer essayistiske diktene diskuterer hva skriving og lesning er, men kommer ikke med noen programerklæring, de slår ikke fast noen sannheter om litteraturen. I stedet beveger de seg, nesten sømløst, fra det ene bildet og den ene tanken til den neste. Fra Cortazar til The Beatles, fra fars stemme til Vladimir Nabokov. Om det finnes en poetikk her, ligger den nettopp i forsøket på å fange hvordan tankene og minnene våre ikke er avklarte, med svinger mellom tilsynelatende adskilte forestillinger og at vi skaper mening for oss selv ikke gjennom noen streng logikk, men nettopp gjennom disse viltrennende tanke- og språkstrømmene.
Bærebjelkene i boken er likevel Marisol-diktene. «Marisol» er et spansk navn for Jomfru Maria, uten at denne koblingen nødvendigvis utforskes forbi det beundrende blikket for morsfigurene i diktene. Det første av disse er diktet om barnet og dukken, om barnet som lever et dobbeltliv som barn og mor. I lys av de øvrige diktene kan dukken også leses som en metafor for det å skrive, å dikte. I en slik lesning er det tydelig at diktningen ikke er underordnet det «virkelige» livet, men spinner videre på det og blir like viktig for barnet.
Det andre Marisol-diktet retter blikket mot barnets foreldre. Det finnes et skjelett av en historie i dette diktet, det handler om å måtte flykte og å komme til noe fremmed. For de som har lest flere av Carmona-Alvarez’ bøker er det kanskje lett å tenke seg at disse referansene er selvbiografiske fragmenter, men det er uansett ikke poenget i diktet. Poenget er i stedet barnets blikk på foreldrene sine, barnets forsøk på å forstå hvem de er og kanskje slik også forstå hvem det selv er. I en strofe skriver Carmona-Alvarez:
moren er velsignet, latterliggjort, nei
moren er et kors, et sammenstøt, en glidning, nei
moren er drømmer og apparisjoner, nei
moren er gjentagelser, nei
moren er et arkiv
Moren er et arkiv, som faren er et arkiv, og tilsynelatende alt som Carmona-Alvarez velger å vende blikket mot, blir arkiver, altså blir til ting og steder som oppbevarer kunnskap og minner om alt mulig annet. Verden er et uendelig sett med arkiver, et uendelig sett med spor som kan følges videre. Det er ved å hengi seg til denne mangfoldigheten i stedet for å avvise den, at poeten kan leve et dobbeltliv. Og i dobbeltlivet er det mulig å se verden med nye øyne, nettopp slik poeten gjør i denne samlingen.
Fredrik Hagen er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021).
