Alt skal få plass, dikter-jeget «samler på det meningsløse», «transformerer det / til noe som kan brukes». I denne avdelingen må «[diktet] ut og gå» og dikter-jeget «staver meg gjennom / virkelighetens skjeve dialekter og klanger». Det er som om man kjenner igjen noe av Inger Christensens oppmåling av verden i disse passasjene, selv om Huke åpner for at diktet skal romme tilfeldighet, heller enn system. 

Verdensbegeistringen er heller ikke ny i Hukes forfatterskap, selv om hun i Los formulerer den ledigere enn i de tidlige utgivelsene. Debuten Delta (2002) består av landskapsbeskrivelser som minner om avlesninger, dikt som interesserer seg for det menneskelige blikket på naturen («Isen er et arkiv. // Steiner risser skrift inn i berget. Dager blir til år.») Den gang ble hun lest i sammenheng med poeter som Henning Bergsvåg og Silje Vethal, blant annet av Espen Stueland, som i det generasjonsdiskuterende essayet «Videre skal jo diktet uansett» (2002) mente at de skrev seg inn mot noe «urefererbart». I Hukes to siste samlinger finnes det lite som minner om en slik holdning – diktet har beveget seg videre, og Hukes dikt har beveget seg i takt med tiden. Forfatterskapets utvikling fra og med debuten og til i dag, speiler den generelle utviklingen i norsk poesi. Mens lyrikken anno 2002 holdt det formelle høyt, og var mer opptatt av språkets klanger, lyder og materialitet, er det talenære mer populært i dag. Også Hukes to siste samlinger er muntligere og mindre stringent ordnet enn hennes tidligere forfatterskap. Nå har hennes poetiske språk en sval enkelhet, samtidig som hun skriver med autoritet.

En av poesiens gamle sannheter er at ethvert dikt også viser tilbake til sin egen tilblivelse, at ethvert dikt på et vis handler om å skrive. Dette er helt eksplisitt i Hukes samling, men i hennes poesi er alle spørsmål om hvordan, hvorfor og hva i poesien henvendte mot verden, diktets spørsmål er livets spørsmål og motsatt. I Du er et levende sted lot hun sitt kommende barns fortelling begynne med at livet oppstår på kloden, og i Los slår hun fast følgende: «Jeg skriver ikke for å finne meg selv. / Jeg skriver for å finne fram i verden.» Om man så opplever Hukes dikteriske saumfaring som for bedagelig, for åpenbar eller faktisk befriende, kommer nok an på hva slags stier man selv helst ferdes langs. Jeg kunne nok ha ønsket meg en større villhet i Hukes tilnærming til poesien – og til fantasien! Los fremstår som en på alle måter sympatisk – men også litt uangripelig – utgivelse, der både verdigrunnlaget og selve utformingen av diktene holder seg innenfor det trygge og snille. En verselinje fra Hukes forrige samling, som gjentas i Los, kan ligne en faktisk poetikk: «En omsorg skal til / for å gjenta verden i ord». Huke blar i lag på lag med språk, forestillinger, uttrykk, hendelser og minner, hun skriver dikt som først og fremst vil ivareta det rotete riket som er vår virkelighet.