Og kanskje er det noe med denne tungerekkingen, denne lenkingen lengre enn seg selv som slår meg som noe av det som har gjort at jeg har blitt helt bitt av basillen, alltid klar for mer poesi. At det i diktet finnes en ekspanderende bevegelse, et slags forsøk på å komme seg ut og feste seg til noe mer enn seg selv, som et rotutspring, som en slags pollinering. Men likevel er det ikke nødvendigvis et ensrettet svar som kommer ut av diktets bevegelse. Det kan like gjerne være en tunge, en stein, en ny tenkning. Jeg ser opp på en lapp ved skrivepulten min. Der står det følgende fra Gunnar Wærness: «Poeten vil gjemme seg i boka / men tungen henger ut.» Versene som en påminnelse til meg selv. Tungen i diktet kan altså henge og slenge som et slags vått bokmerke, som tungen til en mops på en varm sommerdag eller den kan stikke ut – ville motsette seg konteksten den har blitt plassert i.

Okay, så har jeg fått etablert at jeg liker poesi, og slått et slag for å gå på biblioteket og plukke med seg diktsamlinger derfra, også når du har lest poesi lenge. Men så var det dette med trender, eller med hvordan jeg ser poesi-Norge i dag, anno 2025, og hva som har skjedd siden årtusenskiftet. Det første som slår meg, er et spørsmål jeg hørte i slutten av januar, på Poesidigg med Henning Bergsvåg på Café Opera, der gjestene var Endre Ruset og Hildegunn Dale. Etter samtalen, stiller poeten Yngve Pedersen poetene et spørsmål som jeg i ettertid har tenkt mye på. Parafrasert og bearbeidet i mitt hode, spør han noenlunde om dette: Dere debuterte begge to på 2000-tallet med språkoppmerksomme debuter, men i deres senere bøker har dere dratt inn personlige erfaringer, forankret i et mer eller mindre brysomt jeg. Hva har skjedd med å være opptatt av språklige bestanddeler? Er det ikke poesiens mål å avvike fra hverdagsspråket?

Dette spørsmålet, med et ganske klart implisitt tankegods rundt poesien opplever jeg som et spørsmål som er nesten transportert gjennom tiden, ja, fra sånn ca. år 2000. Det setter opp en dikotomi som tilsier at det er et motsetningsforhold mellom personlige erfaringer i dikt, og språklig utforskning. Samtidig er det jo et faktum at det i 2025 skrives mange flere tematisk forankrede diktsamlinger, som gjerne kretser rundt et narrativ, enn det det gjorde i år 2000. Der finnes det jo en forskjell. Men fra mitt blikk, som en som først virkelig begynte å lese poesi noen år etter det, så er problemstillingen slik Yngve Pedersen skisserer den opp, nesten uforståelig. La meg forsøke å forklare hva jeg mener med det uforståelige. Dette motsetningsforholdet er i mitt millenial-sinn ikke en motsetning. Det er fullt mulig å anvende det poetiske jeg-et, eller en forankring i en personlig erfaring og samtidig utforske språkets muligheter innen poesien. Kanskje ligger det i hva jeg selv oppfatter som språklig utforskning? Språket er for meg alltid koblet til verden, ikke til en hjerne på en tank. Jeg tenker på den amerikanske poeten Eileen Myles sin uttalelse: «I can connect any two things», og at det er denne sammenkoblingen, viljen til lek eller vending som gjør et dikt til et dikt for meg.

Men jeg tror også at alderen min har mye å si for dette standpunktet. Født i 1991, er jeg en del av generasjonen som ble ungdom parallelt med internett. Med nedlastning av musikk og med en slags eklektisk oppløsning av tidligere etablerte in-grupper. Der ungdommer bare noen få år eldre enn meg, ikke kunne snakke høyt om å like Mariah Carey hvis de var kledd i svart og hørte på metall, så sluttet det å være tabu å like flere sjangre på en gang. Hvis du likte noe, så likte du noe, liksom. Når jeg da plukket opp poesisamlinger på biblioteket som ungdom, eksisterte poeter som Tone Hødnebø og Nils-Øivind Haagensen, Steinar Opstad og Gunnar Wærness helt innenfor samme univers. Og det universet var for meg dikthyllene på Hovedbiblioteket i Bergen.

Når jeg tidligere har gått tilbake i arkiver, ser jeg jo også at det i min tid som poet har skjedd mye med infrastrukturen rundt poesien, slik det også har vært med infrastrukturen rundt litteraturen generelt. Når jeg inne på nasjonalbiblioteket søker opp ordet «Poesi» i avisene, ble ordet nevnt 38 595 ganger i aviser fra 2000-2004, men kun 7428 ganger fra 2020-2024. 

Jeg leser om igjen essayet den daværende kulturredaktøren i Klassekampen, Bendik Wold, skrev i Vinduet i 2007, rett før han og Nils-Øivind Haagensen starta Flamme Forlag. Wold argumenterer for at den norske samtidspoesien har gjort seg selv irrelevant ved å vende seg inn mot seg selv. Litt uti essayet skriver også Wold:

Viljen til deltakelse i «den offentlige samtalen» er i det hele tatt nokså laber. Poetenes offentlige ytringer begrenser seg stort sett til lanseringsintervjuer, og har da gjerne karakter av orakelsvar. I tillegg gis disse en høyst usikker status vis-à-vis forfatterskapet. Uttalelsene må jo for all del ikke sabotere verkets kvaliteter som «uendelig refleksjonskontinuum».

I dagens medievirkelighet ville det nesten vært utenkelig for en poet å få et lanseringsintervju som ikke er knyttet opp til noe politisk eller personlig berørt tematisk i boka. Og jeg kan i alle fall ikke se for meg å skulle sitte med en kulturjournalist fra Bergens Tidende og få snakke ut om diktets uendelige refleksjonskontinumm. Essayet til Wold vakte mye oppstuss den gang i 2007, men når jeg leser det nå kommer det jo fra en helt annen virkelighet enn den vi lever i i dag. Det er en annen kritisk virkelighet, der litteraturdekningen har gått ned og tidsskriftene ikke har samme status. Det er en virkelighet der eventifiseringen av litteraturen framelsker poeter som også vil være samtaleledere, eller komme og snakke på en scene. Så kanskje er det noe i det Yngve Pedersen sier også – selv om jeg er uenig med premisset hans. Hva skjer med de innadvendte poetene som vil gjøre noe helt annet, lage noe helt annet enn det som er trender i dag?

Jeg minner meg selv på at for meg handler også poesi om dagsform og kontekst. Jeg husker jeg begynte å lese Kristin Bergets diktsamling Våre sår i hogstflaten / rense overgi blanke trær / blomstre opp i dødsraten / hvisk navnet / ut her (2021) en dag jeg var stresset, hvor alt gikk litt for fort i hodet, og jeg ikke hadde roen til diktene. Jeg hadde lest Johannes Grytnes sin svært positive anmeldelse av boka i BLA, der han blant annet sier at det «en tenkende diktsamling som inviterer leseren til å dvele ved bildene med intellektuell nysgjerrighet». Slik gikk jeg inn i lesningen med en tanke om at dette kanskje skulle være vanskelig, og på denne dagen stoppet det opp. Men så hørte jeg Kristin Berget holde en poetikkforelesning i fjor, på poesiseminaret på Lillehammer. Overskriften på forelesningen var: «Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv.»  Jeg hadde glemt boka litt vekk, og når jeg da gikk tilbake til verket åpnet det seg opp noe helt annet i meg. Boka var ikke lenger forbundet til min egen idé om at det skulle være vanskelig – det var åpent og tenkende og forankret i jorda på en og samme tid. Et sted står det: