77. utgåve | 31. august 2023 | BOKMELDING
Dedikasjon og stemme
Erling Kittelsen arbeider med enkeltdiktet, hver tekst er på sett og vis lukket rundt seg selv, og gjerne rundt et sentralt grep, enten det er et bilde eller en språklig vending som gjentas og utforskes. Selv om Kittelsen i denne samlingen ofte lykkes med denne tilnærmingen, er det også dikt som blir for fikse og trivielle.
DIKT
Erling Kittelsen
Samling. Dedikerte dikt
145 s.
Aschehoug 2023
AV FREDRIK HAGEN
«diktet vet ikke hva det er» påstår Erling Kittelsen mot slutten av sin nye diktsamling Samling. Dedikerte dikt. Kanskje vet ikke diktet selv hva det er, men Erling Kittelsen har helt klart noen forestillinger om diktets rolle, og om hva diktet gjør. Diktet, for Kittelsen, vender seg mot verden. Diktet skrives frem av det som finnes der. Diktet er engasjert i samfunnet og i menneskene der. Slik er i hvert fall Kittelsens dikt i denne samlingen, som har dedikasjonen som utgangspunkt.
Dedikasjonen er på en gang et enkelt strukturerende grep for samlingen, samtidig som det virkelig bidrar til å forme blikket til poeten. I boken finnes dikt dedikert til kjente og (for oss lesere) ukjente personer, til gjenstander, til ideer og til trivialiteter. Prosjektet består av en rekke enkeltdikt, som ikke nødvendigvis lener seg på hverandre, men som gjør det likevel. Det vil si, det som samler diktene er at de alle er vendt mot noe og at den samme stemmen vender som mot de ulike fenomenene eller personene. Denne stemmen, som kanskje er Kittelsens egen, er engasjert og observerende, men for ofte forsvinner denne stemmen fra teksten.
Samling er en diktbok som rommer ulike typer dikt, og ulike stemninger. Noen av diktene er korte og konsentrerte, andre er lengre og mer mytiske, noen alvorlige og tenkende andre nesten som små vitser. Dikt som «(til en fugl)» er underliggjørende og samtidig som det har et tydelig poeng, og er på sett og vis typisk for samlingen.
(til en fugl)
Ser du fuglen, alle merker
åssen den er, ser du den,
spenner vingen ut og flyr
mens vi diskuterer ivrig
er den herfra eller ikke det
kom den til hjemlandet
fløy den som en fugl
- 28
Her driver nettopp poetens blikk teksten fremover. Kittelsen klarer å fylle det enkle bildet av en fugl som flyr forbi med både romantikk og politikk. Og denne samlingen rommer absolutt et politisk prosjekt. Det finnes en gjennomgående kapitalismekritikk i flere av tekstene, men den bærende politiske ideen i boken er insisteringen på at nærhet er et gode, ja kanskje er det til og med en nødvendighet i en tid preget av distanse og økende klasseskiller.
Det er dikt i denne samlingen som oppfordrer rike mennesker til å gi fra seg pengene sine, og det er dikt som minner oss på å huske på de som aldri dukker opp på fester eller på møter. I enkelte av diktene blir dette politiske prosjektet gjerne for banalt, som diktet «(til en pengeredder)», men andre ganger lykkes det bedre:
(til vår egen nød)
Et spøkelse
vår egen nød
desto verre
usynlig
s.90
Denne politiske romantikken har Kittelsen hatt med seg fra sine første samlinger på 1970-tallet. Også den aller første samlingen åpnet med et dikt om hvordan menneskelig tekning har gjort oss fremmede for oss selv: «teoriene hater livet / bygger oss ut av menneskekretsen» skrev Kittelsen i 1970. Fremdeles fastholder Kittelsen ideen om at verden virkelig er mer mystisk enn vi klarer å fatte, og at det noen ganger er best å ikke prøve å overfortolke verden utenfor.
Iblant kjennes det ut som om verden i Kittelsens øyne er enkel, og ofte blir det så enkelt at det blir i overkant alminnelig. Satt på spissen får man inntrykk av at Kittelsen mener at alle samfunnets problemer kunne løses om folk bare var litt mer snille med hverandre, litt mindre egoistiske. Men samtidig som jeg føler på en viss oppgitthet i møte med denne naiviteten, gir den Kittelsen anledning til å skrive korte, gode dikt som dette:
(til det vesle lyset)
Denne folden av ei bok
kan åpnes, noen minner slipper ut
er det så nøye
vi må jo grave videre
for å slippe til
det vesle lyset
spirende lyset
som vil sette lys
på noe
- 93
Mitt inntrykk er at lettheten som preger flere av diktene i samlingen, er en konsekvens av at for mange av diktene hviler seg på at det sentimentale alene skal bære teksten. Rent tekstlig er han bedre når han gir seg selv plass, lander teksten mer i konkrete bilder og holder fast ved dem.
Derfor gjør diktene i samlingens siste avdeling, Der en linje ender, mest inntrykk på meg. Her er det mindre av de fikse ideene som i for stor grad former en del av diktene i denne boken, og flere lengre og utprøvende tekster. Spesielt de tekstene som har bygger ut religiøse motiver, som «(til menneskene)» og «(til ordet)», står igjen som vellykkede og originale. Her er Kittelsens stemme virkelig en egen.
Kittelsen arbeider med enkeltdiktet, hver tekst er på sett og vis lukket rundt seg selv, og gjerne rundt et sentralt grep, enten det er et bilde eller et språklig grep som gjentas og utforskes. Selv om Kittelsen ofte lykkes med denne tilnærmingen, er det også deler ved den som belyser hvorfor så mange poeter i dag dyrker poesiboken fremfor diktsamlingen, altså mer helhetlige samlinger som har en tydelig gjennomgående fortellerstemme. Stemmene i poesibøkene er i større grad ankret i verden. Kittelsen utvikler ikke fortellerstemmen på denne måten, og kanskje er det derfor at for mange av enkeltdiktene blir trivielle, de er fiffige, men lite annet.
De beste diktene i Samling. Dedikerte dikt er nettopp dem som makter å trenge gjennom lettheten som så ofte ligger over korte dikt. Som for eksempel i diktet «(til barnet)» blir også jeg-et, den som dedikerer om du vil, levendegjort, fordi det rekker å si noe konkret om verden. Det vil si at stemmen får en posisjon, og derfor også en form for autoritet som gjør at alvoret i tekstene trer frem, som igjen gjør at leseren virkelig følger med på det som sies og som også gir leseren anledning til å komme tekstene i møte.
Likevel må også jeg si at jeg faller for flere av Kittelsens dikt i denne boken, jeg skulle bare gjerne sett at de oftere turte å være sære og utforskende, heller enn sentimentale.
Fredrik Hagen (f. 1991) er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021).
