Gjennom lange tider har Odessa vært en sentral havneby sørøst i Ukraina, på kysten til Svartehavet. Under det russiske imperiet var byen den fjerde største, etter Moskva, St. Petersburg og Warzawa. 25. januar i år ble Odessa satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder og på lista over truede verdensarvsteder. Denne enkle faktaopplysningen får meg til å føle at tida og historien galopperer og henger etter på samme tid. Ja, at tida har gått av hengslene. Odessa er også hjembyen til poeten Ilya Kaminsky, som ble født der i 1977, da Ukraina var en del av Sovjetunionen. I 1993 fikk familien hans innvilget politisk asyl i USA, grunnet jødehatet de ble utsatt for i hjemlandet. Forfatterskapet til Kaminsky er fortsatt ungt, foreløpig består det av to diktbøker og en håndfull chapbooks. Lista over priser og utmerkelser han har blitt tildelt for Dancing in Odessa (2004) og Deaf Republic (2019), i tillegg til den endeløse rosen som synes å omringe navnet hans, er egnet til å gjøre en blendet, nysgjerrig og avventende på samme tid. Derfor er det på sin plass at et norsk forlag plukker ham opp, slik at flere norske lesere kan bli kjent med diktene hans. De som har gjort det, er ferske i feltet: Dans i Odesa er den første bokutgivelsen til Forlaget K, et tverrskandinavisk forlag drevet av Eivind Aalen Øi og Laura Winther Schøler.

Bokas format og typografi utsondrer småforlag. For det første er den liten og får plass i kåpelomma. Sidene er utnyttet til fulle, det vil si, tekstene fyller plassen til overmål, slik at det av og til er minimalt med avstand fra teksten til randen av siden. Når man leser, får man dermed en følelse av at det bare er dette som eksisterer — ingenting annet får plass. Gjendiktningen bærer i noen grad preg av at den i tverrskandinavisk ånd er «redigeret av Laura Winther Schøler», som det står; jeg finner flere ord her som minner mer om dansk enn norsk, for eksempel «en skjelven» (i stedet for «en skjelving»), «guillotiner» (i stedet for «giljotiner»), og «lussing» (i stedet for «lusing»). Slike ordvalg gir en følelse av gammelmodighet, om de nå er bevisste valg, det tviler jeg på. I tillegg virker det som om redaktør og gjendikter ikke har funnet det nødvendig å oversette egennavn fra engelsk, slik at eksempelvis «Sapho» og «Icarus» ikke har blitt skrevet om til Sapfo og Ikaros. Disse småfeilene er litt sjenerende, men ikke mer enn at de kan nevnes og tilgis, og vi kan gå videre.

Ilya Kaminsky er nok ikke helt ukjent her til lands, gitt hans berømmelse og popularitet de siste årene. I dag er diktene hans oversatt til over tjue språk, leser jeg på det norske smussomslaget. Han opptrådte dessuten på Oslo Internasjonale Poesifestival allerede i 2015. Tre tematikker som gjerne nevnes i forbindelse med poesien hans, er også en del av hans liv: flyktningerfaringen, tospråkligheten og døvheten. Kaminskys bruk av døvhet som motiv kommer av at han selv er sterkt hørselshemmet. Andreboka, Deaf Republic, er et dramatisk dikt der en hel landsby slutter å høre etter at en soldat fra et invaderende land skyter en døv gutt på gata. I debuten er dette mindre til stede, selv om vi tidlig støter på følgende utsagn: «Min hemmelighet: som fireårig (sic) ble jeg døv. Da jeg mistet hørselen, begynte jeg å se stemmer». Selv om denne erfaringen ikke utforskes direkte i Dans i Odesa, kan den oppmerksomme leseren likevel finne spor av denne særegne tilgangen til verden, hvor andre sanseinntrykk får en mer selvfølgelig plass. For eksempel når han skriver: «Hun ba meg be, å bøye meg / mot Jerusalem. Vi bøyde oss mot venstre, jeg så / to bakerier, en skobutikk; lukten av høy, / lukten av hester og høy.»

Erfaringen med å måtte dra fra hjemlandet, gjør seg imidlertid gjeldende på flere plan i Dans i Odesa; mange av diktene henviser til et tidligere liv i en annen by, underforstått Odessa, og forteller gjennom inntrykksrike bilder om et annet slags dagligliv der grusomheter og gleder levde side om side. Diktene retter oppmerksomheten mot en fortvilende urettferdig verden, men overraskende nok uten bitterhet og raseri. Heller finner jeg en form for stolthet i dem: et ønske om ikke å legge seg ned, ikke være ødelagt – ikke minst på vegne av de som har lidd og dødd. Måten Kaminsky skriver om en bestefar som ble skutt og en bestemor som ble voldtatt på, virker overrumplende, nesten for direkte og uten forvarsel, men virkningen mildnes gjennom diktets utålmodige rytme, som ikke lar oss stanse for lenge, og tar oss videre. Litt som i en dans, slik Kaminsky selv skriver i samme dikt: «mens vi danser for ikke å falle».

Uten at jeg vil kalle diktene direkte gåtefulle, har de ofte noe litt privat ved seg: når de maler fram personer og fortellinger, aner man hele tida en slags livsfylde, et bakteppe som bare den skrivende har tilgang til. Kaminskys stil har den nevnte rytmen, som skaper fortetning og bevegelse. I tillegg kommer det billedlige og frislupne språket, som heller enn å søke presisjon, synes å ville favne motsetninger og erfaringer som ikke er avklarte. I «Mors Tango» får vi et portrett av poetens mor (ser leseren for seg), der det bevegelige språket avspeiles i morens vesen: