4. november 2021
Brysomme Joakim-bejaelser
I Joakim Kjørsviks moderne trubadurdikt er poeten mest opptatt av hvordan forelskelsen former ham selv.
DIKT
Joakim Kjørsvik
25. september-diktene
74 sider
Kolon forlag 2021
AV CARINA ELISABETH BEDDARI
Middelalderens trubadurlyrikk, som hadde sin storhetstid i perioden 1100-1350, utfordret samtidens regjerende kvinnesyn. Der kvinnen tidligere gjerne ble sett som en djevelsk fristerinne i kjent Eva-stil, hyllet trubadurene hennes noble dydighet. Samtidig ble trubadurlyrikkens kvinner idealiserte, og som filosofen Simon May skriver i Love: A History (2011), «narsissistisk konstruert av tilbederen, for hans egen fornøyelses del». Kvinnen skulle inspirere mannen til «dyd og storslagne gjerninger».
Også i Joakim Kjørsviks femte bok og andre diktsamling, 25. september-diktene, fremstår kjærlighets-duet mer som en kraft som foredler poeten enn som et menneske med egenart. Kjørsviks nye samling består av kjærlighetsdikt som ifølge forlagsbeskrivelsen er skrevet til hans kone, og som «bidrar til en fornying av moderne kjærlighetspoesi». Men dikteren synes mest opptatt av hvor «Joakim-bejaende» forelskelsen gjør livet – hvem denne besungede elskede egentlig er, forblir uklart. For poeten er hun «melodien / jeg har hatt på hjernen / i alle disse årene», en inspirerende engel som «flakset inn / i armene mine». «Suger til deg bekymringene mine, / er det du gjør, baby», som det heter her!
25.september-diktene består av tre deler. Den navnløse åpningsdelen etablerer tonen, der poeten erklærer sin kjærlighet til du-et gjennom smårocka og slentrende, men alltid også henrykte dikt. Deretter følger «Før», som kretser rundt forholdets spede begynnelse, mens siste del, «Nå», hyller samlivet med den elskede. Som i sine tidligere utgivelser, skildrer Kjørsvik også her liv som befinner seg litt på kanten av det øvrige samfunnet. I årets samling viser det seg for eksempel i at du-et «setter blomsterbuketten / fra Bunnpris / i en vase av krystall» mens jeg-et «har gått i samme / trusa i tre dager». Når denne kjærligheten til det skakke ofte fungerer forfriskende i Kjørsviks ørvige forfatterskap, er det ikke minst fordi han skildrer utenforskap uten å sverme for outsiderens posisjon. Verdener der flasker og skrøner stadig avløser hverandre beskrives nært, men alltid nøkternt. Men i dikt som «Du, min vakreste tanke» fra årets samling er det «røffe» livet både klisjefullt beskrevet og romantisert:
Fiskekaker og kald
rødvin, fra kjøkkenglass.
Korken kan du pælme
med det samme.
Det er hakk i bordplata,
sigarettmerker i tapetet,
leppestift på tøffelen
som brukes til askebeger.
La oss snakke sammen
om kjærlighetssorg,
hverdager
og bunnløs lykke.
Diktet illustrerer at Kjørsviks nye samling kan sende tankene til en annen ivrig skildrer av vindskeive tilværelser, Øyvind Berg. Men i Bergs poesi blir skikkelser som «ei som tar 48 Lapin Kulta daglig / på strak arm» beskrevet med en oppfinnsomhet og ironi som jeg ikke finner spor av i Kjørsviks «leppestift på tøffelen». I Kjørsviks siterte dikt er det som om sigarettmerkene i tapetet liksom skal gjøre den bunnløse lykken mer magisk og ekte. Men skitne liv er ikke mer «ekte» enn rene liv, og folk på brune puber vet ikke nødvendigvis mer om «hverdager» enn BI-studenter.
Mange av Kjørsviks kjærlighetsdikt er korte en-strofere som hviler på ett bilde alene. Et av eksemplene er «Brusetablett», der jeg-et sammenligner effekten du-ets navn har på ham med et slikt helende middel:
Denne prikkinga
i hodet mitt,
hver gang navnet
ditt tar bomba
fra leppene mine
og synker til bunns
i hjernen, lik
en brusetablett
mot hverdager.
Diktet er metaforisk konsekvent: når den elskedes navn «tar bomba» ser man både for seg et menneske som hopper i vannet og den i tittelen allerede nevnte brusetabletten. Du-et er som balsam for dikter-jegets sinn, men samtidig er det «hverdager» hun beskytter ham mot. Slik blir bruset i diktet dobbelt, du-et skaper et uhverdagslig brus i tilværelsen, samtidig som hun lignes med en medisin. Men er bildet egentlig komplekst eller bevegende nok til å fungere som et enkeltstående dikt? Sansningene og bevegelsene – prikkingen, bomba, synkingen, bruset – blir på ingen måte gjenskapt eller hermet i diktets formelle trekk, verken rytmisk eller visuelt. Lest lydlig fremstår dette diktet platt, selv om billedspråket nærmest tigger om en gjennomtenkt takt.
Da er Kjørsviks fortellende og lett fabulerende dikt morsommere å følge. De lengre diktene i samlingen har et forbløffende driv, og der poeten utvikler sine bilder over litt lengre strekk blir resultatet også mer interessant. Det gjelder for eksempel i diktet «Hun maler neglene gule», der hun-et i diktet biter negler og «[s]pytter en av dem mot himmelen», der den fester seg og blir en tynn nymåne. På tilforlatelig, men samtidig tydelig vis snakker dette bildet også med andre dikt, som Olav H. Hauges velkjente «Måne» fra Dropar i austavind (1966) og Georg Johannesens Sapfo-gjendiktning, «Natt (etter Sapfo)» fra Ars moriendi (1965). «Det var dumt å tro / at jeg kunne ta på himmelen / med begge hendene», heter det i Johannesen-gjendiktningen, men i Kjørsviks versjon står hovmod for en gangs skyld ikke for fall. Samtalen med tradisjonen kan også høres i diktet «Frokost», en vittig pastisj av William Carlos Williams berømte plomme-dikt, «This Is Just To Say»:
Den billige ostepopen
var så god etter å ha
stått ute i natt. Jeg spiste
de seige bitene til frokost
mens jeg tenkte på deg.
Sorry!
Kjørsviks versjon er komisk fordi diktet klarer å bevare Williams’ delikate rytmiske eleganse, samtidig som det poeten her beskriver er ekkel ostepop, det stikk motsatte av Williams’ deilige, kalde plommer. Samtidig demonstrerer også dette diktet at all tenkingen på du-et i 25. september-diktene som oftest forblir på påstandsnivå. Som i trubadurlyrikken er det hun vekker i ham derimot i aller høyeste grad tilstede: «Jeg blir så høy på pæra av å elskes av deg, / alt mulig umulig blir mulig», kan Kjørsvik for eksempel bedyre.
At 25. september-diktene er blitt mulige, sier imidlertid ikke så mye om hva diktene egentlig oppnår. Norsk poesi trenger utvilsomt den kvikke blandingen av entusiasme, lekenhet og tradisjonsbevissthet som Kjørsvik på sitt beste kaller fram. Men i denne samlingen smitter «Joakim-bejaelsen» alt for sjelden over på leseren, som blir sittende og ønske seg en mindre selvbegeistret oppfinnsomhet, en litt kresnere konsentrasjon. Som alle vet: Den mest intense forelskelsen varer ikke. Det er jo arbeid, det som venter.
