Diktet lest i samlingens forløp ville gitt en litt annen tolkning, men her viser jeg hvordan tankekraften i Grahams poesi gjør seg tilgjengelig: Kolibri og agapanthes, Afrikas blå lilje, skinnende grønt og lysende blått, tilhører et felles Mind der skapningene er alene sammen, i en utgang som er definitiv og med en katastrofe som kan kalles «skog», der et jeg umerkelig blir til et voldelig vi / som et jeg fort kan bli / en eksklusjon både grammatikalsk og miljømessig. Ikke rør, varsler diktet, brenn. Vær på denne siden, i mitt hode, fastholder diktet leseren og peker: Du. Og så en krapp organisk vending, med fellesskapets hjerteslag og en reminisens av kontemplativ bønn: «Du i meg i denne endetiden». Før et nytt omslag følger, kontant, men med et poetisk innpust før siste punktum: «Temporært», midlertidig.

De formale rytmestrukturene i Grahams lærde og lekne dikt er av et slag som pulserer mer fra verselinje til verselinje enn mellom strofene. Noen ganger som kognitive tverrvendinger, sjeldnere som følelsesmessig hvile, men aldri i noen form for stillstand. Den dedikerte lesningen blir deretter, hurtig i det langsomme, flyt gjennom formfullendte linjebrudd, og en pendulering mellom boksidens høyre og venstre side som opprinner fra den urgamle kinesiske retorikkens projisering av forut og bakut, ikke teknaturens «venstre» og «høyre» side av kroppen, men i kraft av himmelretninger, organisk som i I Chings naturlignende forvandlingsskrift. Mens det europeiske intellektet er målrettet i liv og lesning, fra venstre mot høyre, for slik å utvikle litteratur der oppfyllelse og klimaks er målet, en teknologisk funksjonalitet in spe, strengt tatt en logisk og argumenterende litteratur som har sitt utgangspunkt i eposet og helten, fortellingen og lytterens belønning, ble den opprinnelige naturkalenderen I Ching et cut-up-verk gjennom århundrene, der sammenstillingen av tekstene til hvert heksagram byr på språklige, historiske og stilistiske nivåforskjeller. I denne sammenheng kunne både de greske tragediene og Bibelen sies å tilhøre et mer muntlig og naturtro språksegment i menneskenes historie, hvor peripeteia (omslag) og frelse tross all ulikhet har forvandlingens himmelretninger til felles.

Jorie Grahams tekst-corpus fremstår mer og mer som en kosmisk poesi med forvandlingens potensiale: Cellebehandling mot kreft, droner og takksigelsen over trærnes røtter (som blør under jorden) tar form av en underliggjort livsform, i en annen verden, som kanskje er hukommelsens avbilde av vår egen verden? Hvilken hukommelse? Sorgens utopi, kunne det kalles, med en sjokkartet erkjennelsesomveltning: Se de fossile ressursenes krigspotensiale.

(Her kiler jeg inn et kortest mulig avsnitt om den norske poesiens modernistiske tvangstrøyer i samme tidsintervall, i to-tre tiår, med et rigid metafor-forbud og en puritansk regulering av begrepenes abstrakte og konkrete innebyrd, som i sistnevnte tilfelle ble til besvergelser av konkresjonenes renhet. Dette regimet kunne antakelig bare slå over i journalisme og nyenkelhet. Men nå skjer omsider de lovende omveltningene her også.)

Det er hennes neste bok, TO 2040, som i min lesning kroner forfatterskapet med noe av det mest fascinerende og berørende hun har skrevet. Bokens budskap kan spores i selve formen som er mer kortfattet, med hyppigere sprang og kortere verselinjer. Tiden er knapp. Det virker som om diktene ikke bare er arbeidet med, men de fortsetter å arbeide med seg selv og sitt betydningsinnhold. Hennes radikale metode innebærer lesernes arbeid med sitt eget liv, vil jeg hevde, gjennom de pågående spørsmålene hun stiller og temaenes alvor. Hvis vi gir oss over til maskinene og skipper livsarbeidet, har vi blitt billig kanonføde for våpnene Antonio Guiterres kalte «weapons of mass extinction».  Men hør. Respekt for medmennesker som er slaver på plantasjer, i flyktningeleirer, i oljeindustrien, som arbeidsløse og underbetalte verden over, det er veien til oppstanden miljøbevegelsen ennå ikke har funnet. Å kartlegge og håne kreftene som fortærer menneskeliv, for å sikre makt og profitt, er verdighetskampen som Jorie Grahams poesi omfavner og inspirerer til.

På mange måter er hun selv en språkarbeider som etterlater spor av arbeidet i diktene, som slik arbeider videre i leserens formative erfaringer. Det skyldes bl.a. at hun klarer å forene jegets kamp for å overleve kreftsykdommen med klodens kamp for å overleve de dødbringende skadene. Her bruker hun en teknikk som er utviklet gjennom mange bøker, en stadig involvering av leserens ansvar, som om den lesende poeten vet altfor godt hvor diktets tyngre partier trykker på lesningens vagusnerve og medfører en erfaring med de kroppslige omgivelsenes belastninger og bevegelighet. Slik utfordrer hun også kontinuerlig sitt eget språk. Diktenes aura rommer meditativ oppmerksomhet, gurdijeffiansk våkenhet og et visst kroppslig nærvær som hegner om den dyrebare tiden: i det hellige poetiske universet som hvert menneske er. Denne årvåkenheten inkluderer i høyeste grad poetens kritiske spørsmål til seg selv og sitt eget liv.

Det gamle skillet mellom lys og mørke er i TO 2040 erstattet av skillet mellom regn og tørke. Også Hildegard av Bingens grønnende kraft tar bolig i denne skriften.