26. utgåve | 7.april 2022
BOKMELDING
Blant sinnets sorte trær
Jeg er loddrett gir er en stødig inngang til Plaths dyptloddende poesi, men kunne med fordel ha inkludert flere av de formmessig mer ekspansive diktene.
DIKT
Sylvia Plath
Jeg er loddrett
Utvalg og gjendiktning fra engelsk til norsk av Hege Woxen
127 s.
Tiden Norsk Forlag 2022
AV PRIYA BAINS
Det sies at Sylvia Plath i en periode skrev diktene sine med synonymordboka i fanget. Når man leser de meningstette og lydlig velkomponerte diktene, er det ikke særlig vanskelig å se for seg. Leser man henne på engelsk kan den massive kompaktheten i betydning nærmest støte en fra seg. Under lesningen av Hege Woxens nye Plath-gjendiktning, Jeg er loddrett, tenker jeg at gjendikterens tilgjengeliggjøring og reaktualisering av Plaths dikt er veldig velkommen. Og boken lykkes langt hen ad veien i å åpne «opp for den overfloden av liv og poetiske bilder som fins i diktene til Sylvia Plath», slik ambisjonen lyder i forordet.
Utvalget er delt i ulike bolker, ordnet kronologisk, slik det etter hvert også er blitt vanlig å presentere Plaths poesi. Bokens første del er dikt fra perioden 1956-1959, andre del fra debutsamlingen The Colossus, tredje del fra den posthume utgivelsen Ariel og avslutningsvis en blokk med dikt fra 1963, skrevet like før hun samme år tok sitt eget liv. Vi får presentert kjente dikt som «Lorelei», «Kolossen» og «Lady Lazarus», og utvalget innehar flere ulike typer dikt, fra det registrerende og rytmisk stringente diktet «Sopp» til et tungt besjelende dikt som «Alm» eller til mer prosaiske og sceniske dikt som «Tulipaner». Boka dekker med andre ord ulike poetiske moduser, og later i så måte til å ha en ambisjon om å vise frem variasjonen i Plaths virke. Jeg tar meg likevel i å savne noen av de formmessig mer ekspansive diktene, som det syv-delte «Poem For a Birthday» og kanskje spesielt det dialogiske «Three women: A Poem for Three Voices». Også det mye omtalte «Daddy» hadde jeg nok forventet å kunne lese. Kanskje vel så mye skulle jeg ønske at utvalget i seg selv ble kommentert i forordet. Selv ut ifra en tanke om variasjon, er det ikke åpenbart for meg hvorfor valget falt på akkurat dette utvalget.
Rent språklig fremstår Plath på norsk noe mildere eller svalere enn på originalspråket, fordi diktene ikke nødvendigvis er like lydlig intense. Slik som denne strofen i diktet «Billedhugger», hvor det i originalen ender opp med å bli nærmest en lang strøm av lignende vokaler:
(…)
Hands moving more priestelier
Than priest’s hands, invoke no vain
Images of light and air
But sure stations in bronze,
wood, stone.
s. 91 i Collected Poems av Sylvia Plath, 1981
Som på norsk lyder:
(…)
Hender beveger seg mer presteaktig
enn prestehender, påkaller ingen tomme
bilder av lys og luft
men sikre stasjoner i bronse, tre og stein.
s. 24
Andre steder handler det mer om at de korthugde enstavelsesordene fra engelsk, ikke har sine ekvivalenter på norsk, og at rytmen dermed blir vanskelig å bevare uten å gå på kompromiss med meningsinnholdet, slik Woxen også selv påpeker i forordet. Til tross for at noen av disse lydlige kvalitetene uvegerlig går tapt, har gjendiktningen klart det som er vel så viktig, nemlig å bevare Plaths stemninger, de labyrintiske bevegelsene som gir leseren en nærmest svimlende fornemmelse. Som i diktet «Speil»:
Jeg er sølv og nøyaktig. Jeg har ingen fordommer.
Alt jeg ser svelger jeg umiddelbart
som det er, usløret av kjærlighet eller avsky.
Jeg er ikke grusom, bare sannferdig –
øyet til en liten gud, med fire hjørner.
Stort sett mediterer jeg over veggen midt imot.
Den er rosa, droplet. Jeg har sett så lenge på den
at jeg tror den sitter i hjertet mitt. Men den flimrer.
Ansikter og mørke skiller oss igjen og igjen.
(…)
s. 50
Rent tematisk kretser diktene i dette utvalget, i likhet med Plaths forfatterskap som helhet, blant annet rundt temaer som romantisk kjærlighet, et komplisert forhold til en fraværende far, gleden og utfordringene ved barnets inntreden i verden og rolleforventninger til kvinnen. Men mest gjennomgående av alt er den eksistensielle avmakten, en fremmedgjøring fra «denne sprukne verdens ustoppelige kakling og fresing», som uansett om den kommer til uttrykk gjennom humoristiske betraktninger, innfløkt billeddannelse eller mer nøkterne registreringer, er linsen dikter-jeg-et betrakter verden gjennom. Som mange har påpekt før meg, er altså døden, denne eksistensielle avmaktens nullpunkt, ofte present i Plaths dikt. Vi ser det for eksempel i åpningsstrofen i det første diktet «Gatesang», hvor døden er det dikter-jeget hefter seg ved i bybildet:
Ved et sprøtt mirakel går jeg intakt
midt i det vanlige ståket
myldrende fortau, gate,
og flimrende butikker;
ingen leer på et øyelokk, glor,
eller skriker at det rå kjøttet
oser av slakterens øks,
hjerte og innvoller hengt opp
og blodige som et kløyvd kuskrog
stykket ut av hvitkledde snikmordere.
(…)
s. 13
Og det er som regel slik døden opptrer, som noe nærværende i relasjon til livet selv, som noe som må forhandles med i lys av alt det andre, være seg en selv, barnet eller naturen. I diktet «Siste ord», hvor dikter-jeget forestiller seg å skulle begraves, blir livet med ned i kisten i form av huslige gjenstander:
(…)
Når fotsålene mine blir kalde,
vil turkisens blå øye trøste meg.
La meg få kobbergrytene mine, la rougekrukkene
springe ut rundt meg som nattblomster, velduftende.
De vil rulle meg inn i bandasjer, de vil lagre hjertet mitt
i en pen pakke under føttene mine.
Jeg kommer knapt til å vite hvem jeg er. Det vil være mørkt,
og skinnet fra disse små tingene mildere enn Ishtars ansikt.
s. 49
Etter endt lesing hefter jeg meg også ved lyset som gjennomsyrer denne boka, lyset som faller kritthvitt og kaldt, blått og uforanderlig, at sinnets lys beskrives som kaldt og planetarisk. For ikke å nevne den hvite disen som stiger opp, de dunstende, eteriske oljene, sjelen som unnslipper som damp i drømmer, og månen som vender tilbake i dikt etter dikt. Dette kjølige lyset som jeg også kan huske fra da jeg leste Plaths dikt for første gang som 19-åring.
Kanskje kan denne utgivelsen betraktes som et gateway-drug til resten av Plaths diktning. For diktene er gode i seg selv, og da især om det er ens første møte med Plath, men om du allerede har smakt the real deal, så vil det nok føles som om det er et eller annet som mangler.
Priya Bains (f. 1995) er poet, redaktør for tidsskriftet Abhivyakti og en av initativtakerne bak Rødhvitaksjonen.
