Bildet av den usle sjela svares av et annet bilde, som likner en fortelling, kanskje fra et eventyr? Jenta som figur finnes i hele Høvrings forfatterskap. Full av impulser, og ennå ikke formet, bærer hun i seg muligheter for utvikling og tilblivelse. I Himlene glitrer representerer hun også noe uskyldsrent, til og med hellig, da jenta opptrer som hyrde mot slutten av boka. Jeget som snakker i første del er kvinne og ikke jente, kan det virke som. Hun har altså gjennomgått en forvandling, hun er blitt noe. De mange spørsmålene hun stiller avslører likevel et fortsatt undrende sinn. Undrende, men også uforsont?

For når er det man tyr til mystikken og overtroen som ei glasskule representerer? I usikre tider, når man bærer på spørsmål og mangler svar, når man er åpen, kanskje forvirra og uten riktig retning? Den blanke overflaten hvor scenariene utspiller seg, speiler jegets sjel og drømmer, frykter og spørsmål. Som hos ei spåkone handler det om tilhørighet, forvandling og skjebne — forholdet mellom det fortidige, nåtidige og framtidige, og forhandlingen mellom livets byrder og gleder. Glasskula er en frigjørende rekvisitt, kan man tenke, som gir poeten muligheten til å åpne skriverommet og inkludere virkelighetsoverskridende elementer som mumlende ugler, snakkende fugler og en gudinne som tapper sevje fra trærne. Men glasskula kan også leses som et bilde på poesien, en form som krever at man «tror» på noe som ikke finnes, og som blir levende nettopp gjennom troen eller innlevelsen.

Slik mytene og eventyrene behandler kollektive frykter og lengsler, søker Høvrings dikt seg mot det vi har til felles — behovet for trygghet, for eksempel. I et dikt i den siste avdelingen er det bønnen som får denne rollen: «Men du, bønn, er alltid den samme, orda dine tar aldri slutt. Så om jeg går meg vill — leit etter meg, du som kjenner alle mine veier.» Det er interessant at Høvring beveger seg så lett mellom troen og overtroen, to verdener som gjerne står i opposisjon til hverandre. Felles for dem er at de tilbyr noe å holde fast i for de som bærer på mange spørsmål, som er åpne og kanskje forvirra.

Men peker disse metafysiske dragningene, disse bildene og metaforene, mot påstanden om en mer gåtefull eksistens, eller er de først og fremst en måte å nærme seg det konkrete livet på? Lurer jeg underveis. Ikke lenge etter at jeg har begynt å lure, leser jeg følgende linje: «Kan vi tru på noe som ikke puster i kroppen vår?» Kanskje behøver det ikke å være enten eller, kanskje er det billedlige språket og henvendelsen til det åndelige både et forsøk på å navigere i verden, i det såkalte faste (som likevel hele tida flyter!), og en åpning mot noe evig og guddommelig?

Mens den første av bokas tre avdelinger — eller dimensjoner, som Høvring har kalt dem — heter «Spådommer, forvandlinger», lyder de andre titlene «Gåter, teorier» og «Myter, befrielser». Benevnelsene plasserer diktene i en slags felles sfære av metafysikk, magi og overleverte fortellinger. Men trass i den overordnede sammenhengen har avdelingene hver sin tone, hver sin inngang: I «Gåter, teorier» er jeget og glasskula fra første del fraværende, og det snakkes om et vi, tidvis også et du. Diktene har en mer allmenn henvendelse, og taler fra et sted som synes opphøyd og bibelsk. Ta for eksempel dette: